ANMELDELSE: Bend It Like Beckham, Phoenix Theatre ✭✭✭✭

The Hounslow Harriers i Bend It Like Beckham. Foto: Ellie Kurttz Bend It Like Beckham

Phoenix Theatre

25. juni 2015

4 stjerner

Bestill billetter

Jeg er ikke sikker på om det er ironisk eller morsomt (kanskje begge deler) at i en tid der Storbritannia snakker uavbrutt om innvandringens skyld og skam, og politiske partier messer om å holde landet «britisk», så ønsker West End velkommen en ny musikal som rett og slett flommer over av livsglede, muligheter og multikulturalismens rene fryd. For ta ikke feil; Bend It Like Beckham, som nå spilles på Phoenix Theatre, handler ikke om fotball – den handler om smeltedigelen London, kvinners naturlige kraft og gleden ved at kulturer lærer av hverandre.

Som en bearbeidelse av filmen fra 2002 (som vel mest er kjent for å introdusere Archie Panjabi for det brede publikum), kommer Bend It Like Beckham aldri til å vinne litterære priser. Den er noe overtydelig, lettvint og sentimental – men i en musikal er ikke det nødvendigvis noen ulempe. Med manus av Paul Mayeda Berges og Gurinder Chada, tekster av Charles Hart og musikk av Howard Goodall, er denne musikalen både velkjent og slående ny. Heldigvis bugner den utvilsomt av hjertevarme.

Historien er enkel. Jess er besatt av fotball og David Beckham spesielt. Hennes eldre søster, Pinky, skal snart gifte seg, og familien er en tradisjonell indisk familie – punjabiske sikher, konservative men varme. Faren har spart og gnikket for å sikre at Jess kan gå på universitetet; fremtiden hennes som advokat er planlagt, slik at livet hennes skal bli bedre enn det harde livet foreldrene har levd siden de emigrerte til Storbritannia. Jess blir lagt merke til av Jules, en målbevisst idrettsutøver som vil spille profesjonell kvinnefotball, og blir oppfordret til å bli med på Jules' lag. Hun gjør dette uten å fortelle sannheten til familien, og treneren Joe innser at Jess har et talent – og ikke bare med ballen.

Det følger en serie opp- og nedturer mens Jess prøver å slå igjennom i fotballverdenen, faller for Joe, havner i konflikt med Jules (som også forguder Joe), drar på seg familiens vrede for lureriet sitt, og må late som hun er lykkelig på søsterens bryllupsdag når hun egentlig helst vil spille den store finalen for laget sitt. Selvfølgelig ordner alt seg til slutt, men det er noen tårevåte partier underveis.

Chadha var medforfatter på filmen og regisserer her. Det er liten tvil om at musikalen hadde tjent på at friske øyne og hender hadde tatt ansvar for iscenesettelsen. Første akt er for lang og for kronglete – den trenger strammere regi. Viktigst av alt er at den må flyte like lett som ett av skuddene til Jess.

Hele bihistorien om Pinkys bryllup som blir avlyst av de margo-og-jerry-aktige svigerforeldrene kunne lett vært sløyfet – det er enblindvei i plottet fordi foreldrene uforklarlig gir etter i andre akt, så her kunne man spart ti minutter uten problemer. På denne og andre måter kunne kanskje noen med større avstand til filmen sørget for at kortfattethet og brio ble stikkordene.

Andre akt er derimot praktisk talt perfekt. Den starter med et fabelaktig nummer for jentene, «Glorious», og ser seg aldri tilbake. Den er full av flott musikk fra Goodall, og spennet i stilartene han dekker er imponerende. Han bruker punjabiske melodier effektivt, her er en strålende solo for moren til Jules, «There She Goes», en melodiøs duett som er varsom og lystig, «Bend It», og deretter en medrivende kvintett og et overveldende gledesfylt stykke som feirer bryllupet til Pinky og Teetu i takt med gullfeiringen på fotballbanen. Innen andre akt er over, er de trege partiene fra første akt glemt, og den smittende følelsen av harmoni og lykke er ustoppelig.

Dette er en av de musikalene der det er nesten umulig å ikke le eller gråte i løpet av de siste tjue minuttene, og hvor klapping, latter og dans er de uunngåelige reaksjonene på finalen.

Miriam Beuthers scenografi virker billigere enn den sikkert har vært. Kjøpesenteret ser litt simpelt ut, og hjemmet til Jess er ikke godt nok utført til å gi en klar følelse av henne og familiens liv. Men når det er sagt, så fungerer det meste, og bryllupssekvensen – som må være storslått på alle måter – er virkelig det. Åpningen av andre akt er også godt iscenesatt (garderobe-avsløringen er utmerket), i likhet med den klimaktiske slutten på første akt. Men en større og mer kompleks scenografi ville latt historien blomstre enda mer.

Familien Bhamra i Bend It Like Beckham. Foto: Ellie Kurttz

Koreografien og bevegelsene til Aletta Collins er stilfulle og inspirerte, og blir glimrende utført av det samkjørte ensemblet. Spesielt gode var numrene i «UB2», «Glorious» og finalen i andre akt. Siden det handler om fotball, må det nødvendigvis skytes litt ball, og effektene som ble brukt var vellykkede i varierende grad. Men hvis du bare godtar det litt komiske ved å spille fotball på en scene i West End, blir du ikke skuffet.

Det gjenstår en del arbeid med balansen mellom sangere, orkester og lyden i salen. For å være en ny musikal var det vanskelig å få med seg mange av tekstene. Ingenting var forståelig i fellesnumrene eller når solister sang med koret som akkompagnement. Det er ingen unnskyldning for slike balanseproblemer; å ikke kunne forstå ordene i ny musikk er direkte ødeleggende.

Over hele linja er skuespillerne i utmerket form. Natalie Dew er sprudlende og full av liv som Jess, jenta som vil ha alt. Hun overbeviser som fotballidiot og som en ung kvinne fanget mellom to verdener. Vennskapene hennes med Jules og Tony er spesielt godt tegnet, og det er søtt å se henne falle for Joes sjarm. Samtidig jobber hun godt med rollen som Pinkys søster og datter av sine foreldre – familiebåndet føles ekte. Hun synger uanstrengt med en klar og fin stemme som kler Goodalls musikk. Hun har utmerket diksjon og en god forståelse for de stille øyeblikkene i den ellers raske historien.

Preeya Kalidas er strålende som Jess’ søster, Pinky. Hun har tilpasset seg forstads一同ivet med en nesten skremmende iver; hun slenger om seg med lokal sjargong og elsker smykker og «bling» like naturlig som hun lager tradisjonelle curry-middager. Kalidas tilfører rollen energi og herlig overflod. Raj Bajaj gjør sitt beste for å holde tritt med energinivået hennes som den forelskede kjæresten (og senere ektemannen) Teetu, og lykkes langt på vei. Han har en vinnende karisma.

Lauren Samuels gjør Jules til sin egen, og det er et bevis på hennes entusiastiske opptreden at når moren tror hun er lesbisk, så gjør deler av publikum det også. Men det er hun ikke – hun er bare en målrettet karrierekvinne i emning, og hennes stahet er formidabel. Det samme er forvandlingen hennes fra guttejente til glamorøs kvinne etter lagets seier i Tyskland. Samuels er det komplette talentet og en fryd å følge med på.

Sophie-Louise Dann er i superform som Paula, Jules’ mor. Hun ser ut som hun har vandret rett ut av puben Queen Vic i Eastenders, og Dann er en total glede – morsom, varm og sårt ensom. Hennes vakkert sungne «There She Goes» i andre akt vil sitte i deg lenge etter at du har forlatt teateret.

Jamal Andréas i Bend It Like Beckham. Foto: Elie Kurttz

Jamal Andréas gir en naturlig og nyansert forestilling som Tony, Jess’ beste kompis. Han har en smittende utstråling og lyser opp scenen hver gang han er der, og dansingen hans er spesielt imponerende. Han synger fint, er både morsom og rørerende, og utstråler godhet. Jamie Campbell Bower har kanskje den tøffeste rollen som Joe, treneren som ansporer Jess og Jules til suksess. Rollen er ikke spesielt godt utviklet i manuset, og soloen hans i andre akt er den minst effektive av balladene her. Men Bower jobber hardt og er svært likandes og akkurat passe «kompis» til å dra det i land.

Som Jess’ foreldre er Tony Jayawardena og Natasha Jayetileke så gode som man kan forvente, gitt de nokså stereotypiske rollene de har fått. Jayawardena tilfører tyngde og en ekte farsfølelse; Jayetileke klarer kunststykket å være både strengt firkantet og varmt sjarmerende på én gang. Sammen fremstår de som en troverdig enhet.

Resten av ensemblet synger, danser og spiller ekstremt godt, med Sohm Kapila som et høydepunkt i rollen som den snobbete moren til Teetu. Jentene på fotballaget er tøffe og feminine – en gjeng med tøffinger hver og en. Det er herlig å se så rå «girl power» på scenen (og litt småmorsomt, men helt riktig, at noen av de mannlige danserne blir objektivert på en selvironisk måte). Det er også mye moro med «Posh and Becks»-cameoer, og kanskje et lite nikk til La Cage Aux Folles på et tidspunkt.

Dette er en musikal som trenger litt tid på å varme opp. Det tar store deler av første akt å finne rytmen, men når den først sitter, smeller det som et fyrverkeri. Den bærer ikke på de store samfunnskritiske budskapene, men den berører flere temaer med en eleganse som er beundringsverdig. Her er flott musikk, strålende dans, fargerike kostymer, både tårer og jubel – og fusjonen mellom det tradisjonelle punjabiske bryllupet og feiringen av fotballseieren er en av de mest underholdende sekvensene man har sett i en nyskrevet musikal i West End på lang tid.

Bend It Like Beckham gir flerkulturelle musikaler et godt rykte – og det med rette.

BESTILL BILLETTER TIL BEND IT LIKE BECKHAM PÅ PHOENIX THEATRE