ANMELDELSE: Bette Midler And Me, Upstairs At The Gatehouse ✭✭✭

Bette Midler… and Me

Upstairs at the Gatehouse

23. september

3 stjerner

Etter gode skussmål fra Edinburgh Fringe, inntar Bette Midler… and Me nå Highgate for en uke, før turen går videre til St James’ Theatre i oktober.

West End-veteran Sue Kelvin står i spissen for en fascinerende blanding av historier om Midlers vei til stjernene, kjente og kjære musikallåter og selvbiografiske fortellinger fra hennes egen oppvekst. Det er en interessant kombinasjon som stort sett fungerer godt, der opp- og nedturene i Midlers liv ofte speiler Kelvins egne erfaringer.

Kelvin er åpenhjertig om en vanskelig barndom, vektutfordringer og tapet av broren sin. Sangene er velvalgte og rammet inn slik at de reflekterer produksjonens skiftende stemning. Det er tydelig at Midler har vært en enorm inspirasjon for Kelvin; hun ga henne en fluktvei fra oppveksten i Dewsbury (ganske fjernt fra Midlers Hawaii) og inspirerte henne gjennom teaterskolen og videre i karrieren.

Forestillingen minner i form om The Jewish Legends, som jeg nylig så på samme scene, med sin blanding av sang, fortellerevne og kjappe replikker. Selv om Bette Midler and Me har samme manusforfatter (Chris Burgess), er dette manuset langt strammere og morsommere, noe som resulterte i betydelig mer latter fra salen.

Dette skyldes delvis bedre levering – de samme vitsene fikk bedre respons her – men manuset var også mer fargerikt, med mindre biografisk opplesning og mer emosjonell tyngde. Bruken av historiske øyeblikk som Stonewall-opprøret og Vietnamkrigen ga både interessant stoff og verdifull kontekst rundt hvem Bette er og hva hun står for.

Kelvins personlige anekdoter var svært rørende, og jeg skulle gjerne sett denne delen av stykket utviklet enda mer, selv på bekostning av noen av Midler-historiene. Et lite irritasjonsmoment var imidlertid mengden selvironiske vitser om overvekt; selv om det startet som avvæpnende selvironi, føltes det mot slutten mer som selvpisking.

Sue Kelvin og Alex Young i Bette Midler and Me

Showet ble avsluttet med en komisk dukke-gjenskaping av Midler-filmen Beaches (for ordens skyld: jeg har ikke sett filmen, noe de fikk meg til å innrømme gjennom litt publikumsdeltakelse). Selv om denne sketsjen fikk god respons, fremsto den som betraktelig mindre morsom enn det som kom før, og det ble en litt pussig avslutning på det som ellers hadde vært en ganske rørende forestilling.

Musikken var som ventet på topp-nivå, med prisvinnende Sarah Travis på piano og kor. Kelvin, Travis og den utmerkede Alex Young skapte vakre harmonier, og låter som The Rose og Stay With Me ga ensemblet virkelig sjansen til å vise sitt vokale spenn.

Kelvin er en sjarmerende og engasjerende forteller som posisjonerer seg mer som en fan enn en imitator. Stemmen hennes har stor dybde, og hun er en dyktig historieforteller. Hun har strålende kjemi med kveldens medspiller Alex Young, og de to spiller hverandre gode – i motsetning til den klassiske revyfellen der man leverer sin replikk for så å koble helt ut mentalt til neste gang man skal si noe.

Alex Young viser seg å være langt mer enn bare støtte; hun har en magnetisk scenetilværelse og en praktfull stemme. Hennes bidrag på From A Distance var superb og overstrålte nesten stjernene selv. I løpet av forestillingen sang hun ikke bare, men spilte også piano, fløyte og ukulele. Hun er omgjengelig, morsom å se på og definitivt et navn for fremtiden.

Dette er et absolutt must for Midler-fans, og takket være et energisk ensemble og glitrende låter er det mer enn nok her til å underholde alle andre også.

Bette Midler and Me flyttes til St James Theatre, London den 2. og 3. oktober 2015