ANMELDELSE: Beyond Bollywood, London Palladium ✭✭

Beyond Bollywood

London Palladium

11. mai 2015

2 stjerner

Forsøkene på å overføre glansen fra Bollywoods musikaltradisjon fra indisk film til den britiske scenen har hatt en noe ujevn historie. Tilbake i 2002 var Andrew Lloyd Webber sentral i å sette opp Bombay Dreams på Apollo Victoria, og nå har Beyond Bollywood flyttet inn på London Palladium frem til slutten av juni. Ved første øyekast virker Palladium som en naturlig arena for Bollywoods sprudlende og ekstravagante selvsikkerhet i full prakt. Utenfor teateret på premierekvelden sto paparazziene klare for å knipse stjernene vi snart skulle se på scenen, og da teppet gikk opp for åpningsnummeret «Namaste India», virket det som en perfekt match mellom glamouren i Matchams nydelige teater og energien, drivet og de fargerike kostymene til danserne og trommeslagerne på scenen. Dessverre bar det nedover derfra, kun avbrutt av en rekke fine dansesekvenser i forestillingens andre akt. På mange måter er problemene de samme som kritikerne påpekte i 2002. Den gang ble Bombay Dreams kritisert for å anstrenge seg for mye for å tilpasse historie og format til vestlige konvensjoner og forventninger, og dermed miste kontakten med selve kjernen i Bollywood-filmtradisjonen. Det samme kan sies her.

Selve grunnhistorien er grei nok: Den følger den vanlige reisen fra fattigdom til rikdom, fylt med utfordringer – både familiære, romantiske og økonomiske – som tar helten og heltinnen fra drømmer til suksess, via skuffelse og tilbake til den endelige apoteosen, alt akkompagnert av spektakulære dansenumre. Det er ingenting galt med det – det er tross alt mer substans enn hva mange høykulturelle operaplot i den vestlige klassiske tradisjonen kan skilte med. Dessuten gir denne typen historiefortelling oss et påskudd for en rekke eksotiske steder og en strøm av muligheter for blendende fremvisninger av ulike dansekulturer og koreografiske tradisjoner fra hele India. På sitt beste i andre akt leverer denne velprøvde formelen virkelig, og det var en fest å se danseprestasjoner fra Gujarat og Punjab som overhodet ikke trengte historie eller forklaring for å skinne. Gjennom forestillingen fikk vi også utsøkte eksempler på klassisk Kathak-dans, spesielt ved Pooja Pant i rollen som heltinnens mor, noe som viser at «mindre er mer» også kan gjelde i Bollywood.

Disse styrkene ble imidlertid sørgelig undergravd av et behov for å forklare og tilpasse materialet til et vestlig publikum som jeg tror ville vært langt mer bergtatt av den uendrede originalen. Etter åpningsnummeret fikk vi en helt unødvendig demonstrasjon av nøkkelinstrumentene i den indiske tradisjonen. Jeg legger til grunn at et publikum som oppsøker en Bollywood-musikal allerede kjenner til klangen i en sitar og en tabla. Likeledes var det ingen grunn til å bebyrde heltinnen, Shaily, med en komplisert bakgrunnshistorie fra München som kun tjener til å tyne en allerede langdryg første akt. Shailys mål er å gjenopplive slektsteateret hun arvet etter moren ved å gjøre det til en suksess gjennom forestillinger basert på indisk folkedans. Hun drar til Bombay for å forbedre sine egne danseferdigheter og møter der Raghav, som har måttet inngå kompromisser med sin lidenskap for folkedans ved å jobbe med prosjekter som blander øst og vest. Med hennes oppmuntring finner han tilbake til ektheten i sin egen koreografi. De drar så på turné i India, og forestillingen kunne med fordel ha sluttet der uten den klønete returen til München og gjenåpningen av teateret – historiens evige «MacGuffin». Underveis er det lange partier med stivbent dialog som bremser handlingen og svekker karakterenes troverdighet. Når plottet trenger et kraftig dytt, dukker Shailys avdøde mor opp og oppfordrer henne til å «følge hjertet, der drømmer blir virkelighet». Det ville vært så mye bedre å følge den tradisjonelle Bollywood-formelen: hold dialogen kort, gjerne på originalspråket, og knyttet til de tradisjonelle moralske og emosjonelle grunnpilarene – familie, plikt, opprør, selvoppofrelse og melodramatiske tilfeldigheter. Det er det som er autentisk, og publikum ville ha respektert det. Alternativet blir dessverre bare svulstig og platt.

Hva så med prestasjonene? Igjen kan vi skille mellom fordelene ved å holde seg til formelen og farene ved å fri til en bestemt oppfatning av hva London-publikummet forventer. I den mer klassiske indiske dansen var det utmerket solodisplin og stor presisjon i fellesnumrene. I de ulike folkedanselementene viste ensemblet på opptil 45 dansere imponerende lagspill og fantasi, og ga oss et genuint innblikk i de religiøse tradisjonene og ritualene som dansene springer ut fra. Men i numrene der koreografen forsøkte å blande Hollywood med Bollywood, ble teknikken usikker og resultatet både lite overbevisende og direkte forstyrrende i forestillingens ramme. De fire hovedrolleinnehaverne, og særlig de to unge stjerneskuddene, er alle enorme dansetalenter. Det er synd det ikke var mer sang og mindre mimesang (lip-syncing), men både Ana Ilmi og Mohit Mathur grep mulighetene de fikk med ekte engasjement. Da de endelig slapp fri fra manuset, fant de en frihet og kjemi som var rørende, spesielt i andre akt. Komponistene Salim og Sulaiman Merchant ga oss et musikkpartitur som matchet fargene og energien i dansen, og Rajeev Goswamis koreografi utnyttet de rike ressursene han hadde til rådighet. Alle disse positive kreative sidene forsterker bare beklagelsen over at vi ikke fikk se mer av den ufiltrerte originalen. Når man overfører store kunstneriske tradisjoner på tvers av kulturer, er det best å ta risikoen og presentere dem rått og ufortynnet, og heller invitere publikum til å ta utfordringen fullt ut. Hvis vi har denne tilnærmingen til Shakespeare og andre vestlige forfattere, bør vi vise Bollywood den samme tilliten. Jeg håper at neste prosjekt av denne typen har motet til å gjøre nettopp det.