ANMELDELSE: Bruises, The Tabard Theatre ✭✭✭

Bruises The Tabard Theatre 19. august 2015

3 stjerner

Bruises er et ambisiøst stykke som forsøker å kaste et fordomsfritt blikk på det svært splittende temaet sexarbeid. I programnotatene snakker dramatikeren Nadia Cavelle om sitt ønske om å unngå både å "vitimifisere eller styrke" yrket, og konkluderer med at hun håper stykket hennes fremstiller "et bilde av mangfold, kompleksitet og tvetydighet". Det er mye å beundre i dette stykket, som jeg mener er et verdifullt bidrag til en svært sensitiv debatt. Som et moralfilosofisk verk utmerker Bruises seg ved å nøste i spørsmål om identitet mens karakterene stirrer inn i det eksistensielle tomrommet. Likevel blir stykket tidvis undergravd av mangel på subtilitet. Temaer, metaforer og karaktertrekk blir for ofte gjort eksplisitte, noe som gjør et verk som ellers fryder seg over mellommenneskelige nyanser mindre tilfredsstillende enn det burde være. Stykket begynner med fortelleren Damien (James Barnes), som beskriver hvordan det dype tomrommet i hans indre førte ham til sexarbeid – et yrke som lar ham "grave" etter menneskelig varme. Deretter blir vi introdusert for den tidligere gymnasten Banana (Kirsty Rider), som grunnet økonomiske problemer ser seg nødt til å flytte inn hos den fremgangsrike advokaten Justin (Michael Edwards) etter en engangshendelse. Hun har tidligere støttet seg på sin tidligere romkamerat Jacqueline (Eva-Jane Willis), som har oppgradert til en luksuriøs livsstil som eskortepike for de velstående kundene til luksus-pimp-en Mona (Lily Knight). Mona, som har Damien på sin lønningsliste, gir Jacqueline det nye navnet Clara og en utdannelse designet for å øke hennes appell. Både Banana og Jacqueline finner mening i de nye livene sine, men situasjonen begynner å surne. Bananas spirende forhold til Justin forfaller ettersom begge parter gir etter for sine tvangsmessige tendenser, mens Jacqueline får en identitetskrise når hun studerer Émile Zolas Nana sammen med den sjarmerende professoren Jean-Baptiste (en uutnyttet Toby Rolt). Jacqueline blir bergtatt av og identifiserer seg med livet til Zolas hovedperson, og orker ikke tanken på å ende opp på samme nedverdigende vis. Etter hvert som det tette båndet mellom Banana og Jacqueline går i oppløsning, begynner de å stille spørsmål ved hvor livene deres er på vei, og reflektere over veiene som førte dem dit.

Bruises har et surrealistisk preg over seg, noe som forsterkes av scenografien som består av to turnmatter, flere kjøleskap i ulike størrelser og et stort laken. Disse gjenstandene er av både praktisk og tematisk betydning. Turnmattene gjør det mulig for Justin og Banana å krangle og brytes med stor fysisk intensitet, samtidig som de representerer en fortid Banana sliter med å legge bak seg. Likeledes brukes kjøleskapene til oppbevaring av all slags rekvisitter, samtidig som de eksemplifiserer Justins kalde, sterile indre – Banana sammenligner ham faktisk direkte med et "tomt, overdimensjonert amerikansk kjøleskap". Lakenet fungerer ikke bare som sengetøy; karakterene har også en tendens til å gjemme seg under det når de ikke er med i selve scenen, slik at deres historier implisitt preger det som skjer på scenen.

Atmosfæren settes av den overjordiske Damien, som holder monologer om menneskelig lidenskap før han tar plass på siden av scenen. Disse elementene gir stykket en lignelsesaktig kvalitet som kler de beste delene av dialogen, og oppfordrer oss til å reflektere over den komplekse etikken rundt sexarbeid og utfordre forestillingen om at det er et tvers igjennom råttent yrke. Monas tale om hvordan hennes rike, uinteresserte foreldre drev henne til prostitusjon fanger tvetydigheten på en overbevisende måte, og hinter om at makt og frykt er to sider av samme sak.

Eva-Jane Willis er suveren som den skjøre Jacqueline, hvis transformasjon til Clara blir stadig mer ufullkommen. Hennes følelse av egenverd, styrket av oppdagelsen av litteratur og poesi (Willis' flittige glede når hun resiterer de første linjene i Endymion er en fryd å se), blir satt i perspektiv av Monas brutale vurdering av at hun bare er brødet som tilbehør til kundenes kaviar. Kort tid etter forvandles en triumferende monolog om dikotomien mellom å "ligge i fremtiden" og å "ligge i nåtiden" til en brutal scene der hun forteller en kunde at hun tar mindre betalt hvis han slår henne. Disse motstridende impulsene preger hennes sammenbrudd i andre akt; et tragisk lite mesterstykke som ikke forklares fullt ut. På den annen side, selv om Kirsty Rider og Michael Edwards leverer lidenskapelige prestasjoner som Banana og Justin, er karakterene deres ofte frustrerende å observere, da handlingene deres for ofte forklares gjennom overtydelig dialog.

Bananas emosjonelle modning som har stoppet opp, og hennes påfølgende manglende evne til å være intim med Justin, blir mindre engasjerende jo mer hun klager over barndommens dysfunksjoner. At hun er analfabet er en sentral del av hennes bakgrunnshistorie, men det gjør ofte Justin til en ren forklaringsfigur, da han må forklare alle slags tematisk relevante ord og uttrykk for henne. Han er på sin side for selvbevisst til å være en sjarmerende nevrotiker. Historien om hvordan han ble besatt av tannhygiene fremstår som et mørkt og komisk øyeblikk, men det presenteres kanskje med for stor tydelighet. Siden Justin tydeligvis er en feilbarlig, men i bunn og grunn god person, begynner man å miste tålmodigheten når han fortsetter å sette ord på sin bevissthet rundt egne svakheter. Dette antyder at han, i motsetning til Jacqueline, har midlene til å løse sine problemer, og det er vanskelig å føle med ham når han ikke er villig til å gjøre det.

Gitt at styrken i Justins følelser for Banana er det som utløser den stormfulle andre akten, skulle jeg gjerne sett at parets forhold på scenen hadde vært litt mindre anspent.

Kjemien deres blir bare antydet i korte glimt, særlig i åpningsscenen og i det overraskende ømme etterspillet av bruddet, der Banana takker Justin "for alt som kom fra hjertet". Derfor føles parets lykkelige slutt noe ufortjent, spesielt siden den kommer så brått og på bekostning av Jacqueline. Videre, selv om Jacquelines avslutning trekker spennende paralleller til Zolas Nana, undergravde tydeligheten i stykkets avslutning noe av den gåtefulle kvaliteten som gjorde henne til en så fascinerende skikkelse. Bruises er et imponerende stykke, til tross for sine skjønnhetsfeil. Cavelle er utvilsomt en svært talentfull dramatiker, og når stykket er på sitt beste, er det absolutt fascinerende. Bruises spilles på Tabard Theatre frem til 29. august 2015