ANMELDELSE: Bullets Over Broadway, St James Theatre ✭✭✭

Bullets Over Broadway

St James Theatre

12. april 2014

3 stjerner

Det var et syn av absurd prakt. William Ivey Long sørget for det. Latterlig kledde, men svært maskuline kor-gutter steppet seg gjennom Susan Stromans presise koreografi og skapte en voldsom, og uventet, munterhet. I et nummer om pølser. Kledd ut som pølser. Og med den fantastiske Heléne York som mafiabossaens kvinne, Olive, som leverte sangen med ekte Broadway-trøkk.

Som sangen sier: "Yes, we have no bananas". Men her har vi Woody Allen-bananer i fleng. På St James' Theatre spilles nå premiere-sesongen av Allens musikalske adaptasjon av sin egen kultfilm, Bullets Over Broadway. Forestillingen henter partituret fra arkivene, hvor Glenn Kelly har hatt ansvaret for å forme gamle slagere slik at de passer Allens historie, inkludert nye tekster der det trengs.

Dette er den typen lystspill som funkler best på Broadway, og i Stromans hender får hvert øyeblikk overdådig oppmerksomhet med det ene formålet å underholde publikum. Og her lykkes den, ofte spekakulært godt.

Det vil uten tvil finnes de som foretrekker filmens tone og utførelse. Det vil sikkert også være folk som mener at gangstere som blander seg inn i teaterverdenen var et tema som ble bedre dekket i Kiss Me Kate, eller at harselering med musikalbransjen ble gjort bedre i The Producers.

Men de menneskene går glipp av hele poenget.

En film kan aldri gjenskapes identisk på en scene, og ærlig talt ville bare en idiot forvente det. Sceneversjoner av filmer kan fungere utmerket, men bare når de finner sin egen, iboende teatrale måte å uttrykke seg på.

Likeledes er det ingen grunn til at vellykkede teaterstykker ikke kan dekke lignende grunn som andre suksesser. Hvis ikke måtte man fordømt Helligtrekongersaften for å ha lignende ideer om kjønnsforvirring som Som dere vil ha det, eller kritisert Hamlet for å ligne for mye på Macbeth, siden begge handler om etterspillet av drapet på en elsket konge.

Hvert verk fortjener å bli dømt på sine egne premisser. Stromans produksjon av Bullets Over Broadway har som mål å more og bergta – og det klarer den til gangs. Den er langt bedre enn for eksempel Kinky Boots eller Nice Work If You Can Get It.

Stromans koreografi er like vital og spennende som alltid. Danserne hennes er strålende, vakre kvinner og kjekke menn som alle utfører kompliserte rutiner med en eleganse og glede som smitter over på salen.

Santo Loquasto står for en fabelaktig scenografi som løser tekniske utfordringer på en smart og enkel måte. Det er mye glitter og stas på scenen, men det forsvinner når det er nødvendig for å skape intime rom med stor sjarm og varme (og et godt sted for et kaldblodig mord eller to). Togsekvensen er spesielt minneverdig, det samme er det falske proscenium-teateret hvor lettkledde kordamer fungerer som statuer i et vakkert Art Deco-miljø.

Ivey Longs kostymer er sensasjonelle. Noen av dem er en vits i seg selv. Alle er perfekte 20-tallsantrekk som oser av stil og håndverk.

Forestillingen beveger seg raskt fremover, selv om noe strammere klipping i første akt sannsynligvis hadde vært bra. Men det er en liten bagatell. Det er aldri tegn til rastløshet eller utålmodighet blant publikum.

Marin Mazzie er dekadensen selv som den "divalisious" Helen Sinclair. Hun spiller den aldrende Broadway-stjernen som desperat prøver å virke yngre, er glad i en dram med malingstynner og villig til å gå til sengs med hvem som helst som kan hjelpe henne tilbake til toppen. Hun synger fantastisk, ser herlig overlegen ut i hver eneste paljettkjole og spiller på de store komiske strengene med stor effekt. Hun mestrer "Don't Speak"-utfordringen uanstrengt. Scenen gnistrer av energi når hun er til stede. Det er en knallgod prestasjon.

Zach Braff gjør sin Broadway-debut i storform som David Shayne. Han er kanskje ikke verdens største sanger, men han vet hvordan han skal levere en låt, og han tilfører rollen en komisk nerve. Han får det maksimale ut av komikken samtidig som han er en troverdig romantisk hovedrolleinnehaver og en uheldig syndebukk. Han er fullt på høyde med Matthew Broderick i denne typen roller.

Nick Cordero er fantastisk som den høye, litterært begavede gangsteren Cheech, som i hemmelighet fikser Shaynes manus og gjør det til en hit. Farlig, lærd og kraftfull – han synger praktfullt og gir rollen et herlig preg av klassisk noir. Like god, kanskje bedre, er Heléne Yorks vimsete og krevende Olive, kjæresten til mafiabossen Nick Valenti (Vincent Pastore). Hun synger og danser som en gudinne, og den nasale stemmen gjør hver eneste replikk morsom. Hun står for den morsomste scenedøden i moderne musikalhistorie.

Som Ellen, Shaynes egentlige kjærlighetsinteresse, er Betsy Wolfe en ren fryd. Full av oppriktighet og med en nydelig stemme, sørger Wolfe for at når hennes vri kommer, fungerer den utmerket.

Mindre vellykkede er både Karen Ziemba og Brooks Ashmanskas i sine biroller. Ziembas karakter, Eden Brent, kunne vært kuttet uten problemer. Replikkene og sangene hennes virker mer som om de er lagt inn for Ziembas skyld enn for selve historien.

Ashmanskas’ karakter, en skuespiller som spiser konstant og blir større og større slik at kostymene aldri passer, er ikke spesielt morsom. Hans scener burde enten vært kortet ned til små, skarpe poenger eller gitt mer plass og mening. Likevel er verken Ziemba eller Ashmanskas dårlige, og de bremser ikke flyten i forestillingen nevneverdig.

Men der de andre hovedrollene nyter godt av det musikalske materialet, har både Ziemba og Ashmanskas karakterer som kunne trengt spesialskrevne sanger. Faktisk, hvis det er noe å utsette på showet, er det at det mangler et helt originalt partitur. Ziembas karakter kunne hatt en sang om hunden sin, og Ashmanskas et stort shownummer om sin appetitt. Begge karakterene hadde trengt et solid musikalsk knagg som de nå mangler.

Ikke slik å forstå at musikken ikke er bra; den er full av gode låter. Det er lagt ned et stort arbeid i å få sangene til å føles som en naturlig del av stykket. Orchestreringen er strålende, og bandet spiller fantastisk.

Bullets Over Broadway byr på en visuell fest, deilig lettbeint komedie og strålende prestasjoner fra stjernene. Det er en sprudlende og forfriskende teaterkveld. Her er det mye å bli glad i.

Og det starter med det utrolige pølse-nummeret!