ANMELDELSE: Bye Bye Birdie, Ye Old Rose and Crown Theatre ✭✭✭✭

Bye Bye Birdie

Ye Olde Rose and Crown Theatre

15. august

4 stjerner

Før han ble en institusjon innen countrymusikk og en gjenganger i Family Guy-parodier, var Conway Twitty en hoftevrikkende rival til Elvis Presley. Han var en av nøkkelspillerne i rock n’ roll-revolusjonen på 50- og 60-tallet, en epoke som blir herlig parodiert i musikalen Bye Bye Birdie.

Forestillingen er en satire over amerikansk idol-kultur og berømmelsens flyktige og konstruerte natur. Rockestjernen Conrad Birdie (ser du koblingen?) er nasjonens største hjerteknuser, men trenger en smart avledningsmanøver for å slippe unna militærtjenesten. Som et PR-stunt sender manageren Albert ham til en amerikansk småby for å bli overfalt av hengivne fans, men planen går ikke helt etter boken når både Conrad og kjæresten forsvinner sporløst.

Michael Stewarts manus er fullt av liv og glede, og driver gjøn med Elvis-mani og kjendiskultur, samtidig som det gir rom for dypere menneskelige historier. Vitsene kommer på løpende bånd og treffer som regel blink; særlig Alberts syrlige mor og superfanen Kims fortvilede far har noen fantastiske replikker.

Musikken av Charles Strouse og Lee Adams er spekket med minneverdige låter – jeg hadde aldri sett denne forestillingen før og ble virkelig overrasket over hvor mange av sangene som har blitt en del av populærkulturen. Enten det er «Put On a Happy Face» (en TV-klassiker), «Kids» (parodiert i The Simpsons) eller «We Love You Conrad» (en melodi som synges på fotballstadioner over hele Storbritannia), har musikken fått sitt eget liv, og det er lett å forstå hvorfor. Spesielt gode er de flotte harmoniene i «Baby Talk To Me» og hyllesten til tenåringssladder, «The Telephone Hour»; låtene klistrer seg til hjernen i timevis etter teppefall.

Det er sjelden man forlater en forestilling helt i ekstase over koreografien, men Anthony Whitemans bevegelser holdt et nivå langt over det vanlige og overgår mye av det man finner i West End. Det var lagt inn mange muligheter for utvidet koreografi – for eksempel varte «Shriner Ballet» i rundt fem minutter med sammenhengende dans (mer om det senere). Han motsto fristelsen til å gå for enkel «Grease»-preget jiving og jitterbug (selv om det var litt av det også). I stedet fikk vi en kompleks blanding av jazzdansen, moderne dans, tapping og ballett som ble strålende utført av ensemblet; variasjonen og elegansen minnet meg tidvis om West Side Story.

Selv om Birdie er tittelkarakteren, har han ikke spesielt mye scenetid og er taus gjennom store deler av første akt. Han må imidlertid ha en knallsterk stemme – karakterens første ord på scenen er det Elvis-inspirerte rockenummeret «Honestly Sincere», med sin satirisk tomme tekst. Sangen bygger seg opp til et euforisk klimaks som sender superfansene inn i en hysterisk rus. Zac Hamilton tar utfordringen på strak arm, gir Birdie emosjonell dybde og får musiknumrene til å fungere skikkelig.

De to egentlige hovedpersonene er hans overarbeidede manager Albert og hans sekretær og flørt, Rose. Deres av-og-på-forhold er selve kjernen i historien, og det er faktisk Liberty Buckland som Rose som stjeler showet. Rose er en fantastisk karakter; søt, men også intelligent og utspekulert. Buckland har en suveren stemme (særlig i de lyse partiene) og er en dyktig skuespiller, men det er i «Shriner Ballet» hun virkelig viser sitt stjernepotensial.

I denne scenen har Rose en gjeng tullinger i en herreklubb i sin hule hånd, vakkert formidlet gjennom fem minutter med uavbrutt dans. Buckland er utrolig sensuell og forførende i denne scenen, med god støtte fra de mannlige danserne – å holde på publikums oppmerksomhet så lenge er ingen enkel sak og beviser at Buckland har det lille ekstra. Igjen løftet Whitemans koreografi scenen til et nytt nivå; andre versjoner jeg har sett i etterkant virker rett og slett ordinære i sammenligning (der de i det hele tatt finnes – denne scenen blir ofte kuttet, selv i profesjonelle produksjoner, sannsynligvis fordi den er litt dristig).

Ryan Forde Iosco var utmerket som Albert; han hadde flott kjemi med Bucklands Rose og fanget både kaoset og komikken i situasjonen sin – klemt mellom en temperamentsfull kjæreste og en overbeskyttende mor. Han er kanskje ikke den sterkeste sangeren i ensemblet, men leverer numrene sine mer enn godt nok. Jayne Ashley var hylende morsom som den overbeskyttende moren, og viste sin misnøye og skuffelse med hvert eneste blikk og skritt. Harry Hart gjør også en solid innsats som Kims far, og leverer noen svært fornøyelige tirader med stor iver.

Selv om ensemblet var strålende over hele linjen, virket enkelte av rollevalgene litt uvanlige. Albert hadde naturlig nok en «eldre» mor, men skuespillerne som spilte foreldrene til femten år gamle Kim, så begge veldig unge ut (særlig Stephanie Lyse som Kims mor). Å bruke skuespillere i 20-årene til å spille skoleelever er logistisk forståelig, men det skapte litt uklarhet rundt castingen. Når det er sagt, er jeg villig til å se gjennom fingrene med det, spesielt siden de kvinnelige skuespillerne i ensemblet som spilte «fangirls» var utrolig morsomme. Beth Bradley og Stephanie Palmer var spesielt gode; ansiktsuttrykkene deres var ubetalelige, og man ble automatisk trukket mot dem hver gang de var på scenen.

En svært liten scene gjorde den forrykende koreografien enda mer imponerende, selv om det tidvis kunne gå ut over oversikten i de største ensemblenumrene på grunn av antall personer på scenen (spesielt i «The Telephone Song», som jeg først satte ordentlig pris på etter å ha hørt soundtracket). Selve lokalet var forvandlet til en amerikansk 50-talls diner; kulisser og rekvisitter var holdt til et minimum, men med noen fine detaljer – som milkshaker i orkesterområdet og en Birdie-CD på veggen.

I feil hender kunne denne forestillingen fort blitt akkurat det den forsøker å parodiere: en klissete og overfladisk affære. Men takket være den gnistrende koreografien, den fengende musikken og noen fantastiske prestasjoner, fungerer denne nyoppsetningen på alle plan.

Foto: David Ovenden

Bye Bye Birdie spilles frem til 4. september 2015