ANMELDELSE: Clarion, Arcola Theatre ✭✭

Clarion

Arcola Theatre

22. oktober 2015

To stjerner

Anmeldt av James Garden

Når man vandrer tematisk gjennom det velkjente terrenget til de store manusforfatterne – som USAs Paddy Chayevsky, hvis profetiske manus til filmen «Network» skal ha inspirert dagens høyreorienterte TV-personligheter – må man ha både tyngde og enorm finesse for å gi den britiske tabloidjournalistikken den omgangen den så sårt fortjener.

Mark Jagasia mislykkes ikke bare med å bruke den tyngden, men det virker som om den er for tung for ham å i det hele tatt løfte. «Clarion», som nå spilles på Arcola, er den mest overfladiske kritikken av avisbransjen som har vært på scenen på årevis, og det inkluderer National Theatres forsøk på avlyttingsskandalen, «Great Britain».

Det er i grunn passende at trykte medier har gitt dette stykket så gode skussmål. Det er kjekt å klappe seg selv på ryggen – Jagasia er en av deres egne, og dette er hans første forsøk som dramatiker. Men til syvende og sist svikter han på to viktige punkter. For det første lider «Clarion» av en ekstrem mangel på historiestruktur og karakterutvikling. Han fyller dette tomrommet med det andre store problemet: meta-vitser på bekostning av minoriteter og LHBT-miljøet, og en nesten ikke-metaaktig forakt for alle under 30.

For å ta det første problemet først: Joda, det finnes en historie her. En avis på randen av redaksjonelt (men ikke økonomisk) sammenbrudd skal til å sparke sin alkoholiserte stjernejournalist som ønsker å «ordne opp», for selv om hun har solgt sjelen sin, har hun fortsatt yrkesstolthet. Men den viktige sirkelen som driver et godt manus – reaksjon på plott som avslører karakter og tvinger handlingen videre – virker å ha unngått denne debutanten helt. Vi vet alt, bortsett fra den siste vri, så snart «brevet» dukker opp – noe som skjer allerede i scene to.

Hvis plottet skal være så åpenbart fra starten, må karakterene og deres reise gjennom handlingen gjøre det verdt å se på. Det skjer ikke her. Karakterene selv er karikaturer på «ekte journalister» – akkurat nok sannhet blandet inn i satiren til at de skal virke «autentiske». Men dybden i dette stykket er dessverre like syltynn som ordspillene mine.

Vi har sett den alkoholiserte kvinnelige journalisten skrevet langt bedre før – spesielt av Diane English, spilt av Candace Bergen i hennes prisbelønte rolle i «Murphy Brown». Murphy fikk en grunn for alkoholismen sin, og håndterte den på en troverdig måte. Verity, et latterlig overtydelig navn (hun heter tross alt «Sannhet» på latin), er skrevet med ekstremt grove penselstrøk i sammenligning.

Veritys alkoholisme forklares kun ved at de to unge karakterene snakker om forhistorien hennes – dette er amatørmessig dramatikk på sitt verste. Vi trenger ikke bli fortalt hvorfor vi skal tilgi en karakters feil, vi bør se det gjennom handlingene hennes. Senere får vi høre at forhistorien var tull og bare et dekke for mer fyll. Det er det samme problemet hele veien; vi hører alt, men ser ingenting. Det er synd, for Claire Higgins gjør en formidabel innsats med det lille hun har fått utdelt.

Karakteren i «arbeidspraksis» er fornærmende på flere plan. Ikke bare er hun en stereotypi preget av forfatterens forakt for unge mennesker, hun er rett og slett kjedelig. Vi har alle hørt vitsene om mediestudenter som idioter, og de gamles forakt for dem. Men en YouTube-parodi gjør en bedre jobb med å kritisere dem enn dette. Det er sjokkerende at en så forutsigbar karakter i det hele tatt slipper til på scenen. Jeg kan ikke klandre skuespilleren, for karakteren er så billig skrevet at den knapt har flere nyanser enn en dårlig sketsj.

Dette leder meg til kveldens mest urolige punkt. Publikumet på Arcola Theatre vet allerede at høyrepressen ofte driver med mobbing av innvandrere og de som faller utenfor. Å vise oss en sjefredaktør, Morris, som skriker om utlendinger og homofile, er ingen åpenbaring om tabloidpressens redsler. Det er nøyaktig som forventet. Det er ett øyeblikk hvor han faktisk virker å tro på sitt eget tøv, noe som merkelig nok er stykkets mest ærlige punkt.

Men når en dramatiker serverer rasistiske, sexistiske og homofobiske vitser med et «ironisk» blunk, og publikum faktisk ler med (første gang hele salen brølte av latter var da ordet «homoseksuelle» ble spyttet ut), må man spørre seg hvor grensen mellom ironisk humor og faktisk hatprat går. Dette stykket virker ikke å vite det selv, da det faktisk belønner «Clarion» for overgrepene – joda, en av deres egne dør, men ser vi noen ekte menneskelig reaksjon? Nei. Publikumet ler med de kyniske luringene... «ironisk».

Den overfladiske skrivestilen matches av regivalgene. Unge «journalister» i bakgrunnen flytter på kulisser med pokerfjes uten at det tilfører noe som helst. Ærlig talt vurderte jeg å dra hjem i pausen og lese resten av manuset på toget, da første akt ikke lovet noen videre utvikling. Jeg ble værende, og antagelsene mine ble bekreftet.

Mark Jagasia skriver kanskje fra egen erfaring, men hvis man skal skrive et stykke som kritiserer moderne britisk journalistikk, må det gjøre mer enn å bare gjenta det vi allerede antar. «Network» fungerte fordi den tok ting til det ekstreme på en rolig måte og forutså medielandskapet 40 år frem i tid. Vi trenger ikke «Clarion» for å fortelle oss det vi allerede vet om Daily Mail. Fortell oss hva som kommer neste gang – for det vil vi ikke tro før det er for sent. En slik fortelling, i motsetning til «Clarion», ville overlevd sin egen premiere.

Clarion spilles på Arcola Theatre frem til 14. november 2015

Foto: Simon Annand