ANMELDELSE: Club Gelbe Stern, Laurie Beechman Theatre ✭✭✭✭✭

Alexis Fishman i Club Gelbe Stern. Foto: Hunter Canning Club Gelbe Stern

Laurie Beechman Theatre

13. oktober 2015

5 stjerner

Hva er vitsen med å sitte alene på rommet sitt? Kom og opplev kabareten...

Slik synger Sally Bowles i Kander & Ebbs musikal Cabaret, en forestilling som er høyt respektert for sitt oppgjør med redslene i Nazi-Tyskland. Andre musikaler tar for seg det samme temaet på vidt forskjellige måter: Kapteinen i The Sound Of Music er en iherdig motstander av nazistene og leder familien sin over fjellene for å flykte fra dem; i The Producers ser vi tidenes dårligste forestilling, en musikal om Hitler, bli en uventet suksess. Det finnes andre eksempler, men det er ofte disse musikalene som mest levende fanger folks forestilling om Hitlers Tyskland.

Men ingen av dem fanger virkelig opp den frykten det jødiske folket følte i årene etter at Hitler kom til makten i Tyskland: Ja, Herr Schultz i Cabaret lider, men det er Sally Bowles man husker best derfra; man husker barna og nonnene fra Sound of Music; og Hitler blir redusert til en komisk, satirisk figur i The Producers. Den gjennomsnittlige jødens lidelser er ikke et hovedtema i de mest populære musikalene, selv om det finnes strålende kultmusikaler som tar opp temaet, for eksempel The Grand Tour.

Nå spilles et bemerkelsesverdig stykke musikkteater på Laurie Beechman Theatre: Club Gelbe Stern, skrevet av Alexis Fishman og James Miller, og regissert av Sharone Havely. Stykket dykker rett ned i frykten og redselen over å være jødisk og talentfull idet hakekorset begynte å kvele det tyske samfunnet. Gjennom sang, chutzpah og en rå, gripende fortelling, skaper Club Gelbe Stern en slagkraftig vev av sex, glede, hjertesorg, dyster virkelighet, tross og til slutt, håp.

Scenografien og presentasjonsformen (flott scenedesign av Jeffrey T Perri Jr og stemningsfull, røykfylt belysning av David Goldstein) kan lure deg til å tro at dette er en en-kvinnes kabaret, men å dømme den slik er å fullstendig misforstå hva de kreative kreftene har oppnådd her. Dette er en kammermusikal, tøff og polert, som leker med kabaretformen, men som faktisk er strålende håndverksmessig historiefortelling gjennom og med musikk. Den er stilfullt regissert og avhengig av bidraget fra hver musiker og karakter – inkludert de som ikke dukker opp på scenen, men som likevel er perfekt definert gjennom hvordan de blir omtalt.

Salen er gjort om for å ligne den typen undergrunns-kabaret fra 1930-tallets Tyskland som Kit Kat Klub representerer i Cabaret: snuskete, røykfylt, sexy, sjelfull og prydet med en fast artist som kan synge deg til orgasme og etterlate sjelen din med følelsen av at nettingstrømpene hennes er brent fast i den for alltid. Man merker at det er et slikt sted allerede før forestillingen begynner.

Når det hele settes i gang, virker det litt merkelig. Kabaretstjernen, Erika Stern, kommer for sent og pesende. Hun setter seg ved sminkebordet sitt med de tente lyspærene og leser et privat brev. Den keitete pianisten, «Otto the Gay Geek», improviserer og introduserer stjernen... så gjør han det en gang til når hun ikke dukker opp. Panikken virker like om hjørnet.

Til slutt inntar hun scenen, tar en tilfeldig slurk av glasset til en av gjestene (noe som må gi en vokal overraskelse hver kveld!) og kaster seg ut i «Lola». I løpet av denne og de neste ti minuttene virker forestillingen litt «off» og anstrengt; diksjonen er uklar og fokuset flakkende. Er dette en artist som er enda mer tredjerangs enn Sally Bowles noensinne var ment å være?

Men nei, slik er det ikke. Det er faktisk helt motsatt.

Det krever enorm kontroll og solid innsats å produsere «falsk» musikalitet på en måte som er helt overbevisende, men det er nettopp det Fishman gjør her. I den første delen av stykket er Erika rystet etter det hun har lest i brevet, men dramaet fungerer best om dette ikke er helt tydelig – om den gnagende angsten sakte får slippe ut av sjelen hennes og deretter overvelder henne, slik at hun reagerer på situasjonen og gir slipp på den eneste måten hun kan: med vokal storhet og virtuost sinne.

Alexis Fishman og Heath Saunders. Foto: Hunter Canning.

Fishman leverer alt dette helt praktfullt. Øyeblikket der du innser at hun nøye har vist hva som har skjedd med Erika ved å subtilt sabotere sine egne opptredener, er like overraskende og kraftfullt som for eksempel når Ulla tar i for fullt i The Producers, eller bursdagskakescenen i Next To Normal. Kraftfullt, teatralsk og minneverdig.

Fortellingen Erika avdekker handler om svikefulle og sjarmerende menn, gode og dårlige elskere, forlovelsesringer, kansellerte kontrakter og en erkjennelse av at det å flykte fra nazistenes uunngåelige makt virkelig er et spørsmål om liv eller død. Detaljene overlater jeg best til Erikas egen fortelling, fordi Fishmans tolkning er så mangefasettert, så preget av smerte og nåde, at min gjenfortelling neppe kunne blitt så feilfri, intens og vidunderlig.

Det er slett ikke et dystert stykke, til tross for at det graver i mørkt terreng. Denne lille sangen, sunget til Bizets «Habanera» (fra Carmen), viser den slags bitende humor som tilbys:

Går telefonen din i stykker lekker badekaret vann stiger prisene hver dag får du skattesmell igjen hvis hunden tisser inne hvis kona er et gjesp hvis barna spiser opp alt godt og hvis prinsen er en svep Gi jøden skylda, gi jøden skylda Jøden er skyldig, som alle vet Du trenger ikke hjerne for å skjønne det Den skyldige part er alltid jøden Så klandre jøden for feil vi gjør det er ikke oss, for jøden er årsak og bør for alle våre lyter, nei for en skam men uansett hva, er jøden den som bærer skam.

Et annet utdrag, fra en annen sang, illustrerer den satiriske og politiske brodden i mye av materialet:

Adolf mener at en mann bør gifte seg, fakta må man se «hver tyske ungkar må betale ekstra skatt for det!» Men selv er han jo ugift, det er rart, det må du se Ingen kjenner årsaken, men lett er det å gjette seg til det.

Sangvalgene er utrolig effektive, og mange av dem er fra tidsperioden stykket foregår i. Avslutningsnummeret, «If I Leave You», er en usedvanlig vakker og sår ballade, skrevet og arrangert av Heath Saunders (den opprinnelige Otto). Den vil sitte i deg lenge etter at du har forlatt teateret.

Fishman har en strålende fleksibel stemme, fløyelsmyk i klangen, men også kapabel til rå og messingaktig trass. Det høres ut som om Ethel Merman og Barbra Streisand på en eller annen måte har preget hennes DNA – varmt, sprudlende og dristig.

Men denne forestillingen handler ikke bare om sang. Fishman er helt hjemme i karakteren og kan improvisere med publikum når det trengs, noe som gir forestillingen en levende spontanitet. Den dramatiske kjernen i narrativet er nydelig avstemt, enten det er en historie om rasistisk hevn fortalt oppå en fungerende bar (hvor brennevin og servitører er innen rekkevidde) eller den overraskende oppdagelsen av et naziflagg på et uventet sted.

Det hjelper også at hun ser fantastisk ut og bruker sin feminine utstråling for alt den er verdt.

Fishman får førsteklasses musikalsk assistanse fra Brian Russell Carey på piano (han spiller også Otto), Giuseppe Fusco (treblås) og Steve Millhouse (bass). Alle spiller eksepsjonelt godt, og noen av dem synger også med stor effekt.

Hva som eventuelt mangler – og jeg er ikke sikker på om noe egentlig gjør det – må være at stykket er begrenset til én akt. Man kan lure på hvor mye mer sjokkerende og tilfredsstillende opplevelsen kunne vært med en første akt der Erika var uhemmet og nøt seg selv, mens hun sang sitt faste sett uten noen anelse om brevet som skulle komme. Det hadde i alle fall vært en glede å se Fishman i fullstendig Weimar-modus.

Club Gelbe Stern er et viktig og svært givende stykke dramatisk musikkteater. Alle bør se det – fordi det forteller, på en tilgjengelig og underholdende måte, om en av de tidene i menneskehetens historie vi aldri vil se gjentatt. Og til tross for sin ærlighet og råhet, er det preget av et boblende håp.

Hvis du er i New York, gjør hva som helst for å få det med deg. Hvis du er i London, får vi be om at Chocolate Menier henter det over.

En triumf.

Club Gelbe Stern spilles for tiden på Laurie Beechman Theatre