ANMELDELSE: Consensual, National Youth Theatre på Soho Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Consensual av Evan Placey, fremført av National Youth Theatre på Soho Theatre.

Ensemblet i National Youth Theatres Consensual på Soho Theatre. Foto: Helen Murray Consensual

Soho Theatre

25. oktober 2018

3 Stjerner

For tre år siden lanserte National Youth Theatre dette stykket i sin sesong ved Ambassador's Theatre, hvor det fikk respektable anmeldelser for sin interessante og engasjerende første akt, mens det ble bemerket at energien og dynamikken dabbet av i den roligere, mer konvensjonelle andre akten. Stykket endte med mange løse tråder som tilsynelatende bare var glemt og forlatt.  Nå har stykket blitt satt opp på nytt, og ingenting har endret seg.  Vi får fortsatt det livlige kaoset i den summende første omgangen, dominert av et gnistrende ensemble med skoleungdom som gjør akkurat det dramaglade elever skal gjøre (dette kunne vært alt fra ‘Grange Hill’ til ‘Everyone's Talking About Jamie’), og som fryder seg i den smidige og gestaltende regien til Pia Furtado (og medregissør Anna Niland). Deretter følger en kammerspill-duolog mellom de to hovedkarakterene som utgjør hele neste akt.  Problemet er fortsatt at mens åpningen treffer oss med enorme doser smidig koreografert (suveren bevegelse av Temujin Gill) ungdommelig energi (ja, vi tenker på ‘Spring Awakening’, og da musikalversjonen – det er mye sang her også, takket være de fikse vokalarrangementene til musikalsk leder Jim Hustwit), og vi knytter oss sterkt til de korte, men treffsikre skissene av karakterene rundt læreren som blir tatt på fersken med en av sine elever, forsvinner all denne magien i den merkelige andre akten. Rent stilistisk virker det som et helt annet stykke, knapt forbundet med det vi nettopp har sett.

Marilyn Nnadebe og Fred Hughes-Stanton i Consensual. Foto: Helen Murray

Saken hjelpes ikke av tidshoppet til forfatter Evan Placey (nordamerikaner bosatt i Storbritannia): vi befinner oss i ‘nåtiden’ i første akt, men hopper syv år tilbake i den andre for å se med egne øyne det alle i første akt snakket om.  Dette skaper en voldsom forventning om at vi skal bringes tilbake til nåtiden i en tredje akt, for å fullføre leken med tidsperspektiv i J.B. Priestley-stil.  Men den tredje akten kommer aldri.  Placey bare slutter å skrive, og sier han vil ‘la publikum sitte igjen med mange spørsmål’.  Jeg hadde definitivt ett spørsmål: Er dette virkelig godt nok?  Skuffelsen er merkbar, noe som er utrolig synd når det fantastiske ensemblet og det kreative teamet har gjort sitt ytterste for å få det hele til å fungere.

Marilyn Nnadebe bærer den tunge børen i rollen som den unge seksualundervisningslæreren som blir bedt om å opptre helt uten profesjonell kontroll. Hun må tøye publikums troverdighet ved å kaste seg over en (litt) sårbar 15-åring hun har ansvar for, samtidig som hun har en ektefelle som fremstår som en perfekt alfahann. Likevel gjør hun en strålende jobb, selv om manuset aldri helt klarer å rasjonalisere handlingene hennes.  Det er litt av en ‘Frøken Julie’-rolle, selv om Placey – i motsetning til Strindberg – ikke er like slem mot sin hovedrolleinnehaver, selv om han insisterer på at når hun må velge mellom lyst og plikt, så går det galt.  Cate Blanchett gjorde det samme i (den svært like) ‘Notes on a Scandal’.  Miss Jean Brodie gjør det samme.  I en sektor der kvinner gjør det meste av arbeidet, og dermed står for de fleste suksessene, virker kvinnelige lærere på scenen evig dømt til å fremstilles som svake og inkompetente ofre for sine ‘ukontrollerbare’ 1800-tallsfølelser.  Seriøst?  Må vi virkelig fortelles dette nok en gang?  Er det dette teateret i det 21. århundre skal brukes til?

Marilyn Nnadebe og Oseloka Obi i Consensual. Foto: Helen Murray

Som hennes mål forfører Fred Hughes-Stanton scenen med en bemerkelsesverdig ro. Han begrenser bevegelsene til et minimum og bruker stemmen og blikket med briljant presisjon, slik at vi virkelig ser det gapende svelget mellom ham som tenåring og som voksen.  Som den falne heltens ektemann i første akt står imidlertid Oseloka Obis guddommelige utseende og stålsatte vesen i skarp kontrast til kona han har valgt: han har i utgangspunktet bare én replikk for å forklare denne merkelige situasjonen, og – utypisk for Placey – er den så klisjéfylt at Obi må forsøke å styre elegant unna den i håp om at vi ikke merker det.  Guttens motvekt, hans hardtarbeidende og noe tvilsomme bror Jay Mailer, er et annet flott tilskudd til dette NYT-kompaniet. Den smarte utformingen av bilverkstedet hans er et av de mange sjarmerende øyeblikkene i Cecilia Careys scenografi i første del.

I rollen som ‘Frøken Honey’ mot den onde Diane, finner vi en annen kvinnelig lærer (Laurie Ogdens tilgjorte Mary) som ødelegger karrieren sin ved å gi Alice Vilanculos karakter, den scenestjelende Georgia, fullstendig feilplasserte ‘råd’ om hvordan man utøver bondage korrekt.  Hvor var HMS-vurderingen for det?  Oppriktig talt, hva slags faglig oppdatering er det denne skolen egentlig driver med?  Men dette er nettopp den typen sprøtt nonsens som er teaterets spesialitet når skoleverket skal på scenen.  Ting blir nesten alltid gjort feil, enten det er i det kvikke universet til ‘The History Boys’ or under det grusomme regimet til Miss Trunchbull.  Placey er en av disse dramatikerne som har blitt plukket opp av National Theatre og deretter sendt ut, nesten som en misjonær, til skoler over hele landet for å holde ‘workshops’. Siden han ikke selv er utdannet her i landet, er det denne evangeliserende rollen som har gitt ham tilgangen som trengs for å høste fruktene av alle de vanlige stereotypiene.

Ensemblet i Consensual. Foto: Helen Murray

Dermed får vi Jeffrey Sangalangs ‘Guds gave til kvinnen’ i rollen som Liam, og hans villige følgesvenn Francesca Regis som den tomsete Grace; så har vi Leah Mains’ Taylor, som befinner seg et sted på spekteret, og Aiden Chengs Nathan – en karikert, skeiv student som blir avfeid av Muhammad Abubakar Khans høylytte, men innerst inne usikre Rhys som ‘Tom Daley’ – et typisk eksempel på klasseroms-preiket som tilbys her.  Simran Hunjun fremstår kanskje som litt for mye ‘Home Counties’ som Amanda, og Jamie Ankrah gjør en innsats som den ‘store’ gutten Brandon, men i likhet med de fleste andre får de ikke egentlig nok å spille på.  Uansett er castingen politisk korrekt så det holder, i motsetning til lærernes oppførsel.  Mangfold og inkludering er vel og bra, men som vi vet finnes det grenser i relasjonenes høytidelige verden, og de blir her stavet ut med den grunne repetisjonen man finner i en gjennomsnittlig læreplan for livsmestring.  Isabel Adomakoh Young som Destiny, Olivia Dowd som Kayla og til slutt en interessant tolkning av den underbrukte Christopher Williams som Owen og Mr. Abramovitch utgjør resten av gjengen.

Og hvor er Placeys hjerte i alt dette?  Jeg har ingen anelse.  Dette fremstår som nok en velment øvelse i å krysse av i alle de rette boksene ved å pløye opp en allerede velbrukt åker med helt forutsigbare resultater.  De gode viser seg å ikke være så gode likevel, og de onde slipper som regel unna med de tingene de gode foretrekker å vri seg i hendene over.  Det er derfor det kalles teater.  Dianes umiddelbare anger etter akten er det punktet hvor dette korthuset faller sammen.  Den offentlige opinionen sitter i ryggen på disse teaterskaperne og insisterer på at en bestemt agenda skal følges.  Og fulgt blir den.  Hvis du vil være med dem på den reisen, vet du hva du får.  Beundre talentet, og gjør det alle barn kan, men som dette stykket ikke klarer: se mot fremtiden.

NATIONAL YOUTH THEATRE NETTSIDE