ANMELDELSE: Dear Lupin, Apollo Theatre ✭✭✭✭

Dear Lupin

Apollo Theatre

10/08/15

4 stjerner

BESTILL BILLETTER NÅ OG SPAR PENGER The Diary of a Nobody, som skildrer de borgerlige forstads-eventyrene til den uheldige Mr. Pooter og hans uregjerlige sønn Lupin, står fortsatt fjellstøtt som en lavmælt komedieklassiker. Det er en av de mest uventede arvene fra en viktoriatid som ellers ikke var kjent for verken subtilitet eller varsomhet i humor. Den klassiske oppskriften med en tålmodig, men frustrert far som prøver å forstå og håndtere en vilter sønns feiltrinn, er velkjent i verdenslitteraturen. Men ved å plassere korrespondansen mellom seg selv og sønnen Charlie i direkte forlengelse av Grossmith-brødrenes lille mesterverk, gjorde Roger Mortimer også krav på en særpreget type ironisk, selvironisk og skjev britisk humor. En humor designet for å maskere smerte, og som er selve nøkkelen til å forstå dette stykkets sjarm og patos.

Mortimer var i mange år en av Storbritannias fremste skribenter innen hestesport og galopphistorie. Han trivdes best bak skrivemaskinen, og det vi får her er dokumentasjonen på hans fargerike dialog med sønnen, som vaklet gjennom 60-, 70- og 80-tallet fra det ene karriereforsøket til det andre i en tåke av alkohol, dop og sex. Brevene ble samlet i bokform for noen år siden, og etter suksessen som bestselger har de nå blitt dramatisert for scenen av Michael Simkins, med tilleggsmateriale som gir mer kjøtt på beina til Charlies livshistorie og karakter.

Det som gjør dette materialet så tiltrekkende, er ikke bare Mortimers åpenbare observasjonsevne og beskrivelser, men hans egen karakterstyrke. Han har en dyp forståelse for menneskelig natur og en genuin interesse for alle dens særheter, noe som hjelper ham å forsone seg med sønnens siste skandaler eller fornærmelser. Samtidig har han en humoristisk evne til å skildre storfamilien, naboer og venner som en samling dickenske originaler, noe som er svært underholdende. Det gir mye av den samme gleden man finner i dagbøkene til Alan Clark – en skribent med lignende ferdigheter, om enn langt vanskeligere å like enn Mortimer, som mer enn gjerne gjør seg selv til skyteskive for spøken.

Det første spørsmålet en anmelder må stille, er imidlertid hvor godt dette materialet fungerer på scenen. Stykker basert på brev eller dagbøker er notorisk vanskelige å puste dramatisk liv i – faktisk er det bare Farlige forbindelser som har overbevist meg fullt ut i teateret, og det er kanskje et spesialtilfelle på grunn av den sterke narrative linjen og de mange brevskriverne. I dette tilfellet er hovedutfordringen hvordan man best balanserer historiens flyt med karakterbygging. For mye plotdetaljer, og man kan lure på hvorfor vi skal bry oss om disse menneskene. For mange gullkorn og morsomme anekdoter, og man risikerer at det hele stivner i selvtilfreds historiefortelling der man spør seg hvorfor dette i det hele tatt trenger å flyttes fra bok til scene.

Simkins har derfor en vanskelig oppgave, og i første akt dabber tempoet av ved et par anledninger til tross for skuespillernes tekniske dyktighet. Den mest fengslende delen er betegnende nok der historien og materialet smelter sammen i skildringen av hvordan Charlie bestemmer seg for å gå inn i farens gamle regiment. Etter å ha overvunnet de tøffeste utfordringene, faller han likevel ved siste hinder etter eget valg – nesten som en bevisst, grusom trosshandling mot sin far. Denne episoden er gripende, ekstremt morsom i detaljene, og en så treffende beskrivelse av det absurde militærlivet som du bare finner hos for eksempel Evelyn Waugh.

Etter pausen blir tonen merkbart mørkere, og et tydelig narrativt fokus holdes gjennom hele akten mens Rogers helse svikter og Charlies livsstil begynner å kreve sin toll. Forsoningen mellom far og sønn er vakkert skildret uten å bli sentimental, noe som er en honnør til originalmaterialets beherskede stil og Simkins' tillit til at skuespillerne forstår at «less is more». Det er et av de øyeblikkene i teateret hvor man ser hvor det bærer lang vei før slutten, men likevel blir dypt rørt over den fintfølelsen og elegansen finalen leveres med.

Det er kanskje litt smålig og firkantet av meg å si det, men totalt sett kunne jeg ønsket meg mer råskap og mindre «koselig» spill på stereotypier om britisk eksentrisitet. Charlie er i bunn og grunn ikke en spesielt sympatisk person, og de skarpe kantene blir uunngåelig slipt ned i en tolkning så sjarmerende som den Jack Fox leverer her. Dessuten, for å forstå hvordan Roger Mortimer ble denne underfundige observatøren av menneskelige særheter, skulle vi gjerne visst mer om hans krigsinnsats – tatt til fange ved Dunkerque og holdt under harde kår i fangenskap resten av krigen. Det er tydelig at beskjedenheten og humoren var en forsvarsmekanisme mot mye undertrykt smerte. For å virkelig forstå og representere en overklasse-brite fra den generasjonen, kreves det en større innsats for å grave under det selvbeskyttende skallet.

Når det er sagt, er det vanskelig å tenke seg et mer velvalgt par enn James og Jack Fox for denne sjangeren. Castingen fortjener hederlig omtale i programmet! Det hjelper enormt å ha en ekte far og sønn i disse rollene. Det finnes en naturlig intimitet og en gjensidig forståelse mellom de to som vinner publikum tidlig – for eksempel da en lokk av James Fox’ hår sto ut etter et kostymeskift, og sønnen bare lente seg over og strøk den på plass. En liten detalj, men helt utenkelig mellom to skuespillere uten familiære bånd.

James Fox har spilt mange slike britiske herremenn på scene og film opp gjennom årene, men det betyr ikke at det er noe rutinepreget over prestasjonen hans. Hans duvende vesen og avslappede kroppsspråk er helt perfekt, og han klarer å formidle at Roger selv bar på en hemmelig sympati for opprørthet. Roger var på ingen måte en blåkopi av Denis Thatcher slik han ble skildret i Private Eyes Dear Bill. Fox må også fylle flere biroller – offiserer, en geskjeftig byråkrat, en feminin auksjonarius (som vekker minner om hans Anthony Blunt i A Question of Attribution) – for å utfylle Charlies del av historien.

Jack Fox har på mange måter den vanskeligste oppgaven, gitt at faren har alle de beste replikkene og sitter med det moralske overtaket. I andre akt får han imidlertid mer rom til å utvikle en nyansert prestasjon, og han gjør en glimrende jobb med den avsluttende minnetalen, til tross for et utilgivelig avbrudd fra en mobiltelefon i salen.

Det er lagt mye arbeid i å sikre variasjon gjennom bevegelse og kostymeskift for å unngå følelsen av en statisk tekstopplesning. Dette er utvilsomt takket være regissør Philip Franks, som med sin bakgrunn som skuespiller holder drivet i stykket på en beundringsverdig måte. Scenografien til Adrian Linford er også ideell: både overfylt og fleksibel på samme tid. Den har den rotete, tilfeldige ansamlingen av gjenstander man forventer i Rogers store, men forfalne hus, samtidig som den gir enkel tilgang til rekvisitter og kostymer som trengs i de ulike scenene.

Det er uunngåelig at mange ubetalelige anekdoter måtte utelates, og dramatiseringen er ikke perfekt. Men den fanger originalens ånd på en trofast måte, og vil forhåpentligvis føre flere lesere til en bok som nå er godt på vei til å bli en moderne klassiker. Humor som dette, formet i møte med motgang, er en form for nåde som bidrar til å gjøre livet mer utholdelig for oss alle.

BESTILL BILLETTER NÅ – Dear Lupin spilles på Apollo Theatre frem til 19. september 2015