ANMELDELSE: Fanatical, Playground Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Fanatical, en ny musikal av Matt Board og Reina Hardy som nå spilles på Playground Theatre.

Suanne Braun i Fanatical. Foto: Scott Rylander Fanatical

Playground Theatre

14. november 2018

3 stjerner

Bestill nå

For godt over tjue år siden ble en strålende parodi på sci-fi-sjangeren en kjempehit med en historie lagt til en fankonvensjon: 'Galaxy Quest' er en av de mest perfekte og forfriskende vinklingene på dette motivet vi har sett. Suksessen lå i stor grad i den geniale blandingen av fantasi og hverdagslighet, og den herlige utforskingen av spenningene mellom disse to verdener.  Nå, mange år senere, har to relativt nye opphavere (musikk og tekster av Matt Board, teksthefte av Reina Hardy) kokt sammen sin egen historie og gjort den om til en musikal.  De har jobbet med den i rundt ti år, og man skulle tro at de nå hadde funnet ut nøyaktig hvordan de skulle få det til å fungere.  Vel, man skulle kanskje tro det.  Men selv om stykket de siste fem årene har gått sin seiersgang i «workshopland», fra Chicago til London og New York, med Neil Marcus' selskap The Stable i ryggen – og nå for første gang settes opp i full skala på det driftige Playground Theatre i en dyktig regi av det nye navnet Grace Taylor – er forestillingen fortsatt et godt stykke unna å oppnå den suksessen et slikt prosjekt har potensial til.  Det blir uunngåelig et interessant spørsmål å lure på hvorfor.

For å begynne med de sterke sidene.  Partituret inneholder noe av det vakreste nyskrevne materialet jeg har hørt på lenge.  Høydepunktet er utvilsomt andre akts ekstraordinære bekjennelse, 'Collected', som viser Boards låtskriver-talenter på sitt mest dyktige, hjertevarme og lyrisk sofistikerte: det er et uvurderlig nummer som fortjener stor oppmerksomhet – faktisk er det så pustberøvende at du vet du aldri vil glemme det når du først har hørt det.  Heldigvis blir det også fremført av det mest erfarne og begavede talentet i dette ensemblet, Tim Rogers, hvis sterke og samtidig enormt fleksible dramatiske tenor smyger seg rundt hver subtile og fortryllende kontur i sangen med knusende effekt.  Helt ærlig gjorde dette øyeblikket meg glad for at jeg hadde sittet gjennom resten av forestillingen.  Resten av partituret inneholder også mange flotte melodier: Sophie Powles, med en robust og klar mezzo, får bryne seg på flere av disse, og jeg håper vi får se mye mer av henne i musikaler fremover – hun har helt klart potensial til å utrette mye mer i denne sjangeren.  Likevel er det 'Collected' som setter standarden.

Stephen Frost i Fanatical. Foto: Scott Rylander

Suanne Braun er en annen mer erfaren profesjonell med en imponerende karriere bak seg.  Rollen hennes gir henne dessverre ikke mye variasjon, og musikken som er skrevet for henne føles ikke like inspirert eller interessant; hun gjør det hun kan ut av rollen som arrangør eller programleder for konvensjonen vi tjuvlytter på, men hun begrenses av manusets snevre rammer.  Når hun først får sjansen til å gjøre noe oppfinnsomst, er alt Hardys manus tillater henne å bruke kroppen som agn.  Jeg ble overrasket og litt deprimert over den utviklingen: er vi i 2018 eller 1958?  Manuset viser henne ikke mer respekt enn det, og gir heller ikke karakteren hennes flere dimensjoner.  Hvorfor?  Er det fordi Hardy for ofte virker overveldet av det tekniske ved å styre karakterene sine og mister de menneskelige historiene de skaper av syne, med det resultat at hennes dominerende «tema» fremstår som en besettende dedikasjon til sci-fi-tegneserier: tilgi meg, men dette blir kanskje en tanke for nisjepreget for mitt oppmerksomhetsspenn.

En fengslende karakter som er grovt underbrukt, er skaperen av konvensjonens historie, 'Angel 8', som spilles med en hektisk energi av den begavede komikeren Stephen Frost: han sto for kveldens beste latter, og faktisk den eneste som fikk meg til å le høyt, med sin bunnærne skildring av den bitre og selvdestruktive taperen, forfatteren Stephen Furnish.  Hans karakter er uten tvil den mest fascinerende i en fortelling som ellers er preget av tynne stereotyper: jeg lurer på hvorfor forfatterne ikke for lengst har sett potensialet hans og bestemt seg for å satse mer på ham. De lykkes i å ta en usjarmerende karakter og forvandle ham til noe uvanlig og uventet engasjerende. Likevel måtte vi vente helt til de siste minuttene av første akt før vi fikk se ham for første gang – en lang og stadig mer kjedelig venting.  Når han endelig dukker opp, tenker man: «Men denne personen er jo så mye mer interessant enn alle andre vi har møtt; hvorfor kan vi ikke tilbringe mer tid med ham?»  Muligens er det noe forfatterne bør vurdere seriøst (sammen med å fjerne de sjåvinistiske anakronismene).  Slik det er nå, stiller Hardys manus få dypere spørsmål til karakterene; der det trengs «plott», brukes mye tid og krefter på omstendelige forklaringer av poenger publikum tilsynelatende fatter mye raskere enn forfatterne: et godt eksempel er det møysommelige oppstusset rundt det «tapte» manuset til seriens siste episode.

Sophie Powles i Fanatical. Foto: Scott Rylander

De andre karakterene er nokså like hverandre, og ensemblet gjør det lille manuset tillater.  Theodore Crosby, Amber Sylvia Edwards, Amy Lovatt og Eddy Payne utgjør resten av gjestene på denne kammer-størrelse konvensjonen, og holdes i aktivitet av Anthony Whitemans koreografi, som balanserer usikkert på P J McEvoys litt klønete scenografi.  Designet består av en sentral plattform med fire stolper på en hevet dreiescene som dominerer rommet – og siktlinjene – på en scene der publikum sitter på to sider; plattformen står ikke stille, den roterer, slik at minst én av stolpene alltid står i veien for deler av publikum.  Dette er en av de scenografiene som kanskje så bra ut som modell, men som er litt av et mareritt i praksis.  Med begrenset plass i kulissene og ingen mulighet til å bevege seg over eller under scenen, gjør Taylor og Whiteman det de kan for å holde drivet i forestillingen, men med mange korte scener og skifter i tid og sted har de en formidabel oppgave foran seg.

Rachel Sampley virker bare å ha to måter å lyssette på, og veksler mellom dem på en enkel måte.  Andy Grahams lyddesign fungerer bedre, men akustikken i rommet er utfordrende, og kanskje kunne litt mindre forsterkning gitt en mer behagelig lytteropplevelse.  Bandet, ledet av John Reddell og under oppsyn av Jim Henson, har et lydbilde preget av mye keyboard, noe som er merkelig gitt musikalens rocke-inspirerte palett, og ofte får vi et pianoakkompagnement som høres mer ut som en øving enn en ferdig produksjon.  Dette er synd.  Partituret er ofte svært tiltrekkende og fortjener virkelig et mer gjennomtenkt lydbilde: for eksempel kunne et par gitarer ved siden av Tristan Butlers slagverk, og mindre vekt på Reddells keyboards, gitt et mer autentisk og behagelig uttrykk.

Marcus sier at de for øyeblikket leter etter utgivere, og hans tro på prosjektet er beundringsverdig.  Personlig mener jeg teamet bør vurdere en omfattende omskriving.  Kvalitetsmaterialet her er virkelig veldig, veldig bra.  Dette fortjener sannsynligvis en grundig gjennomgang før noe mer gjøres.  Kompaniet har en spilleperiode på fire uker i Latimer Road til å prøve det ut på ulike publikumsgrupper og finjustere produksjonen (om de skulle føle for det).  Man kan lære mye i en slik prosess.  Kanskje vil de etter hvert se et enda større potensial for utvikling av dette stykket: det kunne blitt noe helt eksepsjonelt.

Spilles til 9. desember 2018

BESTILL BILLETTER TIL FANATICAL