ANMELDELSE: Fathers and Sons, Donmar Warehouse ✭✭✭✭

Joshua James & Seth Numrich. Foto: Johan Persson. Fathers and Sons, Donmar Warehouse ✭✭✭✭

Anmeldt av Mark Ludmon

Den irske dramatikeren Brian Friel tok seg visse friheter i sin sceneadaptering av Ivan Turgenjevs nokså dystre klassiker Fedre og sønner. Selv om han beholder temaene fra den russiske romanen fra 1862, blander stykket hans det tunge med lettere toner – noe regissør Lyndsey Turner har utnyttet til fulle i en forestilling som balanserer sorgen med befriende latter.

I likhet med boken fokuserer stykket på Bazarov, en ung og bustete student som blir med vennen Arkady hjem til hans liberale godseierfamilie på den russiske landsbygda. Som radikal rebell utfordrer han foreldregenerasjonens levesett med sine nihilistiske ideer, noe som fører til både konfrontasjoner og forvirring før han til slutt finner forsoning. Seth Numrich er full av intens, nervøs energi som den i utgangspunktet arrogante Bazarov, men det er Joshua James som i rollen som Arkady blir stykkets bankende hjerte. Han er i utgangspunktet en like stor forkjemper for nihilismen, men innser etter hvert at han ikke slipper unna følelsene og liberalismen som Bazarov forakter.

Rundt dem møter vi et fargerikt persongalleri, vekket til live med subtile detaljer og stor menneskelighet av et fremragende ensemble. Anthony Calf er både sjarmerende og fornøyelig som Arkadys udugelige far, mens Tim McMullans jålete onkel utvikler seg fra en komisk karikatur til en mann som skjuler et knust hjerte under den skreddersydde dressen. Selv tjenestepiken, spilt av Siobhan McSweeney, har en rørende sårbarhet ved seg. Med Rob Howells slående treplankescenografi og Alex Baranowskis stemningsfulle musikk, er dette en skarp og fengslende forestilling om familiebånd og behovet for kjærlighet.