ANMELDELSE: Flowers For Mrs Harris, Sheffield Crucible ✭✭✭

Flowers For Mrs Harris

Sheffield Crucible Theatre

3 stjerner

Den nye musikalen Flowers for Mrs Harris har nylig hatt sin verdenspremiere ved Crucible Theatre i Sheffield. Oppsetningen markerte også slutten på Daniel Evans' sju år lange og suksessrike periode som kunstnerisk leder, før han tiltrer sin nye stilling i Chichester. Det er ingen tvil om at Evans takker av på topp.

Richard Taylor og Rachel Wagstaff har adaptert historien om en kvinne som dypest sett lengter etter å bli elsket og anerkjent. Selv om hun har en bestevenninne, får vi vite at ektemannen falt under andre verdenskrig og at landet preges av etterkrigstidens knapphet. Hun jobber utrettelig for andre, helt til dagen hun bestemmer seg for å gjøre noe kun for sin egen del. Uten å røpe for mye, er målet for reisen Christian Diors motehus i Paris. Men reisen handler om mer enn bare turen til Frankrike; det er en søken etter sjelefred og en avslutning på fortiden, noe som leder frem til en bittersøt finale.

Clare Burt leder an som Ada Harris, og forestillingen hviler helt og holdent på hennes skuldre. Hun er godt kjent for publikum ved The Crucible etter suksessen i This Is My Family for to år siden. Hun briljerer i rollen som den desillusjonerte kvinnen i femtiårene som lengter etter noe mer i tilværelsen. Hun får solid støtte av Mark Meadows (i rollene som Mr. Harris og den franske Markien de Chassagne) og Anna-Jane Casey, som spiller hennes lojale bestevenninne, Violet Butterfield. Det sofistikerte innslaget står Rebecca Caine for, i de glamorøse rollene som rikmannsfruen Lady Dant i London og Madame Colbert hos Dior. Det er Madame Colbert som gjenoppretter verdigheten når Diors øvrige klientell ser ned på Ada Harris; hun nekter å dømme henne på samme grunnlag. Caines tolkning er den perfekte motpol til Burts Ada – de er rake motsetninger, men likevel føler vi at de kanskje ikke er så ulike innerst inne. Bak de ytre fasadene er de begge bare kvinner som søker meningen med livet og anerkjennelse.

Flere av skuespillerne dobler i rollene når handlingen flytter seg til Paris i andre akt, noe som gir inntrykk av et større ensemble enn det faktisk er. Utenom de sentrale skikkelsene spiller resten av de medvirkende mindre biroller. Tidvis rettes det for mye fokus mot disse når de ikke bidrar nevneverdig til handlingen, noe som dessverre senker tempoet. I tillegg til Rebecca Caine, ser vi Laura Pitt-Pulford som aspirerende skuespiller i London og toppmodell i Paris, mens Louis Maskell spiller den lengtende elskeren i begge byer.

Flowers for Mrs Harris er under musikalsk ledelse av Tom Brady. De sju musikerne i orkesteret støttet ensemblet på en utmerket måte uten noen gang å overdøve dem. Selv om forestillingen mangler den ene store, fengende hiten, skaper enkeltelementene til sammen en svært fornøyelig kveld i teatret. Lez Brotherstons scenografi er enkel, men effektiv, med en dreiescene som gir produksjonen god flyt. Det kan være utfordrende å sette opp stykker på en scene med publikum på tre sider (thrust stage), og til tider virket det som om regien i for liten grad tok hensyn til de som satt på sidene, da skuespillerne i hovedsak vendte seg mot midten. Dette var særlig merkbart i første akt.

Alt i alt var dette en rørende forestilling som vant på det dvelende tempoet i første akt. Tempoet øker i andre akt og gir stykket mer fremdrift, men vi mister aldri Adas skjebne eller hva reisen egentlig handler om av syne. Kanskje vi alle kan kjenne oss igjen i Ada – det beskjedne mennesket som drømmer om å sette spor etter seg. For Ada handlet det ikke om å bære kjolen, men om tilfredsstillelsen ved å vite at hun hadde oppnådd drømmen og faktisk kjøpt den. Til gjengjeld vant hun respekt hos alle rundt seg. Det var tydelig at publikum følte en sterk tilknytning til Ada – tårene og den påfølgende stående ovasjonen talte for seg selv.

Flowers for Mrs Harris er kanskje ikke det mest åpenbare valget for en musikal, men Evans har vist stor tillit til Taylor og Wagstaff ved å realisere prosjektet. Resultatet er at Sheffield har sjøsatt en ny, britisk musikal av høy kvalitet. Det er ingen enkel oppgave å lansere en ny musikal med en middelaldrende kvinne i sentrum, men selv om en overføring til West End kanskje ikke ligger i kortene med det første, ville det ikke overraske om denne forestillingen legger ut på en britisk turné i fremtiden.