ANMELDELSE: For Services Rendered, Minerva Theatre ✭✭✭✭✭

Stella Gonet som Mrs Ardsley. Foto: Richard Hubert Smith For Services Rendered

Minerva Theatre

15. august 2015

5 stjerner

I dag er det sjelden man ser et stykke av W. Somerset Maugham i West End, og mange vil kanskje bli overrasket over at Maugham skrev over tretti skuespill. De fleste av disse ble satt opp i West End, og på et tidspunkt i 1908 hadde han hele fire stykker gående der samtidig. Han var en ekstremt produktiv forfatter og en av de største engelske dikterne i det tjuende århundre.

I likhet med stykkene til Terence Rattigan, falt Maughams dramatikk ut av motebildet i de siste tiårene av forrige århundre. Tanken var at de var for «gammeldagse» for et publikum som var vant til Pinter, Beckett, Stoppard, Brecht og Churchill. De blir sjelden satt opp i dag, noe som er leit for alle, men spesielt for teatret.

«Gammeldags» er et begrep som i dag ofte brukes nedsettende, som om det var noe galt med det. I teatersammenheng er derimot det gammeldagse en indikasjon på struktur, form og en likevekt mellom handling og karakter. Det vitner også om en tillit til språket og rammene, og til det historiske øyeblikket da stykket først ble spilt. Det maner frem en tid før fjernsynet – da publikum var villige til å lytte og bli oppslukt av en annen verden. Da man var villig til å reflektere over det som utspilte seg på scenen, heller enn å la tomme effekter og sjokkverdi erstatte tekstens dybde.

Teater er ikke TV, og det er heller ikke film. Selv om storslått teater i kinofilm-format er både mulig og ønskelig, burde det ikke være det eneste som tilbys. Intime og dypt rørende dramaer er akkurat like viktige. Det avgjørende er at teksten når frem til et moderne publikum og at teatret forblir et sted for uendelig variasjon. Slikt er langt viktigere enn billige triks som å presentere en kjent tekst på en uvanlig måte (med mindre det faktisk tilfører produksjonen noe kunstnerisk).

Howard Davies' utsøkte oppsetning av Maughams For Services Rendered, som nå spilles ved Chichesters Minerva Theatre, er et eksempel på godt, gammeldags teater. Dette er en vakker og gjennomtenkt produksjon av et alvorlig stykke – skrevet av en Maugham som var tydelig opprørt over skjebnen til soldatene som vendte hjem fra skyttergravene i første verdenskrig, bare for å bli overlatt til seg selv.

Davies holder seg tro mot tidsperioden i alle ledd. Med ett unntak virker skuespillerne som om de er hentet rett ut av en svunnen tid; det er ingenting moderne over stilen. Denne helhjertede omfavnelsen av epoken gjør karakterenes tro og eksentrisiteter troverdige, og man blir raskt revet med i deres fjerne verden.

Matilda Ziegler (Gwen Cedar) og Joseph Kloska (Sydney Ardsley). Foto: Richard Hubert Smith

Dette handler delvis om aksenter, holdning og måten Maughams ord får liv på. Det er en skjørhet og en sofistikert overklassenyanse i nesten hver setning, noe som plasserer deg i den middelklasseverdenen som Downton Abbey bare hinter til, men aldri utforsker fullt ut.

Davies forstår selvfølgelig at ved å låse alt fast i denne tidskapselen, og holde seg til den stilen Maugham forventet da stykket ble skrevet, blir stykkets kraft paradoksalt nok låst opp for et moderne publikum.

Spenningene som driver dramaet er like aktuelle i dag som da: utroskap, patriarkalsk forakt for den yrkesaktive kvinnen, vennskap kontra business, sex kontra kjærlighet, foreldres ofre og likegyldighet, de ugifte sin situasjon, rik mot fattig, og den vedvarende mangelen på respekt myndighetene viser dem som drar i krigen for landet sitt.

At disse temaene utspiller seg i en lun, hjemlig ramme – selv om den er ulik alt vi ser i moderne drama – forsterker kraften deres. Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir de like.

Jeg tviler på at noen kunne håpet på en finere eller mer subtil produksjon av dette storverket. Det er genuint morsomt i partier, fullt av melodrama som aldri blir tåpelig, men innsiktsfullt, og utrolig rørende når de siste scenene utspiller seg. Davies er på sitt aller beste her – dette er en symfoni av teaterglede. Den burde overføres til West End og spilles i lang tid. Produsenter bør ikke frykte en skikkelig, gammeldags suksess.

William Dudleys scenografi er utmerket, og fanger følelsen av en tid som står stille på landsbygda. Bakgrunnen viser godsets duvende åser, men med piggtråd tydelig i sikte: et nikk til både krigens redsler og det harde arbeidet på landet. Først virker piggtråden kanskje overtydelig, men etter hvert som familiens hjem avsløres som den virkelige slagmarken, tjener den som en påminnelse om at krig og tap finnes overalt.

Mike Henderson lyssetter scenen til perfeksjon, og stemningen i lyset underbygger dramaets flyt. Dudleys kostymer er vakre og gir, sammen med settet, et herlig falsk inntrykk av at dette kan være en lettbeint lystspill-komedie. Det er en fantastisk bløff.

Skuespillerlaget er i toppklasse.

Sam Callis (Howard Bartlett), Justine Mitchell (Eva Ardsley) og Jo Herbert (Ethel Bartlett) Foto: Richard Hubert Smith

Stella Gonet er herlig som matriarken med sterk vilje og svak kropp; Matilda Ziegler er fabelaktig som den bitre og bedratte andre-kona; og Anthony Calf viser en fascinerende ubehagelig side av sitt repertoar. Simon Chandlers anspente og pedantiske far i huset er en fryd (han er så tørr og fæl at han blir hypnotisk), og Nick Fletcher er bemerkelsesverdig som den hjemvendte soldaten som har mistet alt og ikke klarer å gjøre det eneste som kunne reddet ham.

Men de beste prestasjonene kommer fra de tre svært ulike søstrene: Justine Mitchells helt presise Eva, som mistet sin kjære i krigen og har blitt sittende igjen for å pleie sin skadde bror; Yolanda Kettles livlige Lois, som vil gjøre hva som helst for å unnslippe Evas skjebne; og Jo Herberts pragmatiske Ethel, hvis ekteskap ikke ble som forventet. Sammen bringer disse tre begavede skuespillerne en ekte følelse av søsterskap til scenen, og viser hvordan tragediene i disse gamle livene fortsatt har resonans i dag.

Det er også godt spill fra David Annen som en bekymret lege og Sam Callis som den lystne Howard. Sistnevnte skulle ønske krigen fremdeles pågikk, bare på grunn av damene han fikk ligge med i uniform. Det er vanskelig å spille blind på scenen, men Joseph Kloska gjør en iherdig innsats, selv om en viss mangel på bitterhet kanskje svekket noen av scenene hans. Men dette er flisespikkery.

Scenen der Mitchells Eva klossete prøver å løse problemene til Fletchers Collie er ekstraordinær å se på, og mesterlig håndtert av begge. Det er knapt mulig å puste når scenen er over, så kraftfulle er prestasjonene deres. Hennes sammenbrudd er gjort med stor teft og nyanse. Helt bemerkelsesverdig.

Teater skal handle om muligheter, fantasi og innlevelse. Den som ikke blir berørt av disse skuespillerprestasjonene i denne produksjonen, bør virkelig spørre seg hva de egentlig vil ha ut av en kveld i teatret.

Det er kanskje ikke en prangende storproduksjon, men det er ekte vare.

For Services Rendered spilles frem til 5. september 2015. Bestill billetter nå.