ANMELDELSE: Heartbreak House, Union Theatre ✭✭✭✭

Heartbreak House

Union Theatre,

10. januar 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Av alle stykkene George Bernard Shaw skrev, var det ett som virkelig fant veien til sovjeternes hjerter og sinn: dette. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. På samme måte som Bulgakov, og Tsjekhov før ham, skildrer Shaw i denne enkle historien om en selskapsreise på landet rundt utbruddet av den første verdenskrig (selv om det ble skrevet rett etter krigens slutt), den enerverte, bortskjemte og retningsløse overklassen for det han mener de er. Deretter utsetter han dem for et dundrende oppgjør, idet hans nøye planlagte syn på historisk uunngåelighet innhenter dem. Vi får se deres fantasiverden rase sammen i ruiner og nyter ødeleggelsen, litt som å se et gammelt katastrofeepos på Drury Lane. Og i denne oppsetningen av Phil Willmott Company – som nå begynner å bli erfarne i det nye Union-lokalet i Southwark – får vi en stilig pakke som viser frem alle sine strålende kvaliteter på best mulig vis.

Det er riktignok ikke mye i den lette og muntre første akten som forbereder oss på det som skal komme. Justin Williams og Jonny Rust har virkelig slått seg løs med scenografien og serverer en praktfull ziggurat av nivåer som minner sterkt om det skipslignende rommet manuset krever, fylt med så mange maritime, landlige og patriotiske referanser som mulig. Det finnes til og med en kanon (selv om vi, skuffende nok, ikke får se den bli avfyrt). Ben Jacobs lyssetter det hele for å skape så mye dybde og perspektiv som mulig, mens Philip Matejtschuk pumper ut lyd fra epoken og miljøet for å forsterke følelsen av husets virkelighet. Penn O'Garas flotte kostymer gjør den samme nytten.

Det samme kan man ikke helt si om skuespillet i første halvdel. Lianne Harvey er først på scenen – i en nydelig lysstråle fra Jacobs som forsvinner altfor fort – og hun er kvikk og jomfruelig som Ellie Dunn, mens Alison Mead gjør en sjarmerende innsats som Nurse Guinness. Dette er greit nok så langt det går, men når James Hornes kaptein Shotover dukker opp, og komplikasjonene i Shaws bevisst arkaiske plott begynner å strømme på, begynner en følelse av uro å vokse. Hvor bærer alt dette? Det blir bare mer svett idet de andre helgegjestene ankommer: Francesca Burgoynes rasende og skremmende energiske Lady Ariadne Utterword, praktfull i fjær og satin; Toby Spearpoints bleke og tamslige Randall Utterword; den treffende navngitte krigerske grusomheten som er Mat Betteridges Hector Hushabye, en brautende lothario, og hans sjokkerende likegyldige ektefelle, husets datter, Helen Ankers Hesione Hushabye. Det er også et par andre gjester knyttet til Ellie på et vis: Ben Porters stive, men humane Mazzini Dunn, og J.P. Turners håpløst malplasserte 'handelsmann' og inntrenger, Boss Mangan. Det finnes til og med en innbruddstyv, spilt som en ekte kyst-cockney av Richard Harfst.

Denne samlingen av talende navn signaliserer sannsynligvis manusets største tendens i første del av forestillingen: å presentere en pratsom parade av arketyper. Og uten noe særlig mer plott å jobbe med, er det nettopp det de gir oss. Dette er tro mot manusets intensjoner, men blottlegger samtidig alle Shaws iboende svakheter: å se dette er som å spise mengder med glasur uten noe fruktkake under. Etter en stund blir det ufordøyelig søtt og overfladisk. Publikumet lengter etter noe enklere og mer jordnært. Heldigvis, rett før pause, dukker en pistol opp, og en stråle av muligheter bryter frem på scenen. Likevel, etter en lang og nokså iherdig første akt, rusler man til baren i pausen uten å være helt overbevist om at noe av betydning vil skje.

Og så feil man kan ta. Handlingen fortsetter som om det ikke har vært noe avbrudd, og vi blir kastet inn i et langt mørkere og langt mer interessant territorium. Plutselig, selv om pistolen heller ikke her blir avfyrt (noe som er like greit med tanke på alle dynamittkubbene som ligger strødd på scenen), blir den trettende overfladiskheten hos disse karakterene blåst bort. Nå må de se seg selv for det de er, og Shaw lar denne prosessen gå sin naturlige gang; han lar ting skje, floke seg ut og utvikle seg organisk. Endelig fylles scenen med ekte dramatikk: den ene innrømmelsen – eller snarere avsløringen – følger den andre. Belastet med sannhetens ubehageligheter, mister karakterene selvkontrollen og opplever en oppvåkning. De finner seg selv overlatt til skjebnen, eller uventet sammenført med mennesker de ikke trodde de ville ha noe med å gjøre, i dette store huset hvor hjertet – i enhver forstand – har blitt knust. Brått befinner vi oss i den samme moderne verden som for eksempel i 'Spillets regler', og i alle tiårene siden helt frem til i dag: for sannelig, nasjonens skjebne kan vel ikke overlates til folk som er så fullstendig ukvalifiserte til å styre den? Eller, hvis den skal det, har de – eller vi – i det hele tatt en fremtid?

Mirakuløst nok klarer Shaw i andre del av stykket å blåse liv i dramaet fra ruinene av den første delen. Man ser det ikke komme i det hele tatt, noe som gjør det desto mer fornøyelig når det treffer. Og etter hvert som karakterene mister den statusen de krevde i første halvdel, oppnår de merkelig nok en langt større appell og sjarme enn man noen gang skulle tro de var i stand til. Shaw gir oss kanskje ikke direkte håp, men han tegner et bilde som taler til oss i dag. Det tar litt tid å komme dit, men det er mer enn verdt ventetiden.

BESTILL BILLETTER TIL HEARTBREAK HOUSE NÅ