ANMELDELSE: Henry V, Noel Coward Theatre ✭✭✭✭

Jude Law som Henrik V. Foto: Johan Persson Henrik V

Noel Coward Theatre

2. desember 2013

4 stjerner

Sesongen til Michael Grandage Company på Noël Coward Theatre rundes av med Michael Grandages oppsetning av Shakespeares Henrik V, og forestillingen gjenspeiler i stor grad standarden, prestasjonene og atmosfæren for hele sesongen: Et storslått stykke, en ekte stjerne i sentrum, en scenografi som minner om Grandages Donmar-sesonger – og enkelte mildt sagt merkelige rollebesetninger. Men til forskjell fra den nylige En midtsommernattsdrøm, kan denne produksjonen regnes som en solid suksess. I hjertet av det hele finner vi, ikke overraskende, en smidig, kraftfull og ganske så fortryllende prestasjon fra Jude Law. Tynnere og yngre enn han fremstod i Hamlet, er Law alt man ønsker at Henrik skal være: inspirerende, usikker, gudfryktig, målrettet, humoristisk og romantisk. Man skal ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt når Law leverer den fantastiske St. Crispin-talen.

Likeledes har jeg aldri sett sluttscenen, der Henrik ber om den franske prinsessen Katarinas hånd, fungere så vakkert, enkelt og oppriktig som Law får den til å fremstå her. (Jessie Buckley er for øvrig helt herlig som Katarina).

Krigeraspektet ved karakteren er også klokkeklart tegnet, spesielt i den stemningsfulle "Once More Unto the Breach"-talen, men også i sekvensene der han vandrer blant sine menn natten før slaget ved Agincourt. Law håndterer teksten godt; det er kanskje ikke alltid like melodisk, men det er alltid forståelig og stemningsmettet.

Det hjelper også at de modernistiske middelalderkostymene kler Law eksepsjonelt godt – han ser virkelig ut som rollen han bekler.

Han får utmerket støtte fra Matt Ryan (en fabelaktig Fluellen), James Laurenson (den kloke, gamle Exeter), Prasanna Puwanarajah (resonant og innsiktsfull som Mountjoy), Noma Dumezweni (en strålende, tørr Alice) og Norman Bowman (utmerket som Williams).

Men alt er ikke bare fryd og gammen.

De første femten minuttene er nesten uforståelige: Richard Clifford (Ely) og Michael Hadley (Canterbury) gjør et tungt murerarbeid av introduksjonssenen i første akt mens de tygger seg gjennom teksten. Ron Cook kaster bort karakteren Pistol på samme måte som han kastet bort Sir Toby Belch.

Det var vanskelig å ikke føle sympati med Ashley Zhangazha, som ble bedt om å spille koret som en slags moderne universitetsstudent – dette regigrepet fungerer rett og slett ikke, særlig når koret, uten kostymeskift, plutselig blir gutten som blir myrdet av franskmennene.

De mannlige franske karakterene er stort sett svakt portrettert: Ben Lloyd-Hughes er merkelig som Dauphin, og Richard Cliffords Karl er rett og slett svak. Det er også en del slett statistspill i enkelte av krigsscenene.

Christopher Orams scenografi fungerer veldig bra, men man sitter med en følelse av at han ikke helt har foredlet stilen fra samarbeidet med Grandage på Donmar – noe som er litt synd.

Dette er uansett en verdig avslutning på Grandages sesong – en meget god, lett tilgjengelig og ofte spennende oppsetning av et av Shakespeares mest kjente, men samtidig mest krevende stykker.