ANMELDELSE: I Loved Lucy, Arts Theatre ✭✭

Sandra Dickinson som Lucille Ball og Matthew Scott som Lee Tannen. Foto: Alessia Chinazzo I Loved Lucy

Arts Theatre

24. juli 2017

Bestill billetter Sandra Dickinson har vært fraværende fra West End i altfor lang tid. Jeg tror faktisk London sist så henne som understudy for Angela Lansbury i ‘Blithe Spirit’ – hvor hun fikk gå på i ‘understudy-forestillingen’ – og det ble med den ene gangen, for Lansbury gikk aldri glipp av en eneste forestilling. Før det hadde hun mer omfattende roller i West End-musikaler som ‘Singin’ In The Rain’ og ‘Chitty-Chitty, Bang-Bang’. Hun har også vært en populær og sjarmerende skikkelse i en rekke pantomimer rundt om i landet og i flere filmer, noe som vitner om hennes brede appell. Men hvorfor har vi ikke sett henne i skuespillerroller oftere? Når man ser denne kraftprestasjonen som Lucille Ball på The Arts Theatre, føles et rimelig svar mer fjernt enn noen gang.

Dickinson er formidabel. Hun gir en mesterklasse i hvordan man fascinerer og fanger et publikums fulle oppmerksomhet; selv den intense konsentrasjonen over terningkastene på backgammon-brettet blir til et magisk øyeblikk. Hennes evne til å finne og tro på rollens sannhet er plettfri. Vi møter Ball mot slutten av karrieren, når hun som pensjonert stjerne tar en ung og tilsynelatende nokså retningsløs mann under sine velfylte vinger. Hun morer seg med å forme ham etter egne behov og lyster, og han blir hennes lille fornøyelige prosjekt. Til gjengjeld virker hans ungdom og enkelhet å gi nytt liv til den aldrende stjernen. Hun iscenesetter et comeback til sin triumferende TV-tilværelse; comebacket feiler, forholdet kollapser; det følger et brudd, en gjenforening i siste liten, og så – uunngåelig – er døden det eneste som gjenstår.

Sandra Dickinson som Lucille Ball og Matthew Scott som Lee Tannen i I Loved Lucy. Foto: Alessia Chinazzo

Dette er en situasjon som kanskje kunne generert interessant dramatikk, eller i det minste samtaler med snert og dybde. I hendene på en tredjepart kunne teksten muligens fått en mer meningsfylt form. Her er det imidlertid den unge mannen selv, Lee Tannen, som har ført pennen for ettertiden og trukket ut to timer med småprat mellom disse to sjarmerende, ulike menneskene. Matthew Scott, en sjarmerende Broadway-stjerne, er hentet inn for å bære forfatterens kappe, og han trår aldri feil i sin fremstilling av ham som et sympatisk, oppriktig, snilt og reflektert individ. Og ja, han har hatt sine kamper han også: det å være homofil gjorde ham upopulær både på skolen og hjemme, og denne fortellingen utgjør kjernen i mange av hans monologer til publikum når Dickinson ikke er på scenen. Faktisk er det mange ganger det føles som om det er dette forestillingen egentlig handler om.

Kanskje betegnende nok var Balls respons på disse avsløringene å feie dem til side og be Tannen fortsette med det viktigste: å spille brettspill med henne – ofte i timevis. Muligens finnes det i slike scener hint om aspekter ved dette forholdet som manuset ikke alltid utforsker like iherdig. Vel, ikke før i andre akt, der et utbrudd fører til brudd og fremmedgjøring. Hvem vet.

Slik det står nå, er det viktigste kjøttet på beina denne kvelden (eller matineen – og dette er en forestilling som bør satse på et sterkt matiné-publikum om den skal lykkes) Balls humoristiske gjenfortellinger av møter med Hollywoods store og beryktede stjerner. Dickinson får maks ut av disse, og de er ofte så engasjerende og herlige at man titt og ofte lurer på om hun ikke like gjerne kunne fortalt dem direkte til publikum, i stedet for å måtte levere så mye av dialogen i profil til Mr. Tannens alter ego, Lee.

Sandra Dickinson som Lucille Ball og Matthew Scott som Lee Tannen i I Loved Lucy. Foto: Alessia Chinazzo

Samtidig sørger den diskré regissøren Anthony Biggs for at samtalen flyter fint fremover. Gregor Donnelly har utstyrt scenen med et massivt LUCY-skilt og et talkshow-oppsett på en hjerteformet forhøyning (noe som får en til å lure på hvordan det hadde vært å utforske talkshow-formatet for selve stykket). Tim Mascalls lyssetting er plettfri gjennom hele forestillingen og gjør det beste ut av den enkle scenografien, mens Yvonne Gilbert håndterer lyden med stor finesse. Dickinson bærer flere stilfulle antrekk, sannsynligvis designet av Donnelly, og har kun én leppestiftrød veske til disposisjon. Jeg antar at det vi ser er det budsjettet tillot.

Hvordan forestillingen vil klare seg i West End er ikke godt å si. I manuset er det flere referanser til lignende historier som har gjort det stort i byen – og andre steder – hvor eldre kvinnelige stjerner finner sammen med langt yngre menn. Men jeg vil ikke utfordre skjebnen ved å nevne dem her.

BILLETTER TIL I LOVED LUCY