ANMELDELSE: It Happened In Key West, Charing Cross Theatre ✭

Julian Eaves anmelder den nye musikalen It Happened In Key West av Jill Santoriello og Jason Huza, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Wade McCollum og Alyssa Martyn i It Happened In Key West. Foto: Darren Bell It Happened In Key West

Charing Cross Theatre,

10. juli 2018

1 stjerne

Bestill nå Jill Santoriello hylles som den første kvinnen som har skrevet manus, musikk og tekster til en Broadway-musikal, og hun er et bemerkelsesverdig talent. Hun fikk en real hit for et tiår siden med sin tolkning av Dickens-romanen 'A Tale Of Two Cities'. Fra 1980-tallet og utover formet hun denne gradvis til en god etterligning av den kommersielle suksessoppskriften til 'Les Misérables' (hvor broren hennes, Alex, spilte i den originale Broadway-besetningen og også produserte søsterens første forestillinger), iblandet en solid dose av Frank Wildhorns pop-operatiske stil. Det er en konsekvent og helhetlig tone i det verket som viser hennes evner: det er rikelig med melodisk oppfinnsomhet, det harmoniske språket er friskt og engasjerende, hennes karakterforståelse er fintfølende, og hennes håndtering av narrativet og det teatralske formatet er selvsikker og dramatisk spennende. Dessverre ble New York-debuten rammet av mye uhell, selv om den vant en Outer Critics Circle Award for beste musikal og fikk mange andre nominasjoner. Siden har den imidlertid bevist sin levedyktighet verden over og dukker stadig opp i nye oppsetninger. Om det bare var den forestillingen vi så nå på Charing Cross Theatre, er jeg sikker på at vi ville hyllet henne. I stedet får vi hennes nyere verk, som nå modig vises fram for vår vurdering.

Ensemblet i It Happened In Key West. Foto: Darren Bell

Dette markedsføres som en «ny romantisk musikalkomedie», og selv om det er mye musikk i den, er det ingenting nytt ved verken historien eller stilen. Det er omtrent like romantisk som å klemme et lik, og latteren sitter langt inne og føles alltid hul. Santoriello har skrevet manuset sammen med Jason Huza (som også bidrar med tilleggsmusikk) og den forholdsvis unge hovedprodusenten Jeremiah James (som også kom opp med det opprinnelige konseptet). James var til stede under London-premieren i et par selvironiske Paul Smith-tøfler med matchende slips, og i forestillingen er det mye som gjenspeiler den samme søte, smårare humoren. Personlig synes jeg ikke dette kler Santoriellos episke, heroiske stil i det hele tatt. Vi får se hva annet publikum mener om saken.

Alyssa Martyn og Wade McCollum i It Happened In Key West. Foto: Darren Bell

Det vi får her, er et knippe muntere musikalnumre som er ganske fiffige pastisjer av amerikanske poplåter fra tidlig trettitallet og førtitallet. Men for å være helt ærlig, kunne de ha vært skrevet av hvem som helst, til hvilket som helst formål. På en scene (produsert av amerikaneren Jamie Roderick) som ser ut nøyaktig som en ambisiøs amatøroppsetning av 'South Pacific', komplett med suvenirer fra kysten som velter ut fra scenen og ned i salen, tar en annen amerikaner, Marc Robin (selveste den kunstneriske lederen for Fulton Theatre i Lancaster, Pennsylvania, hvor showet hadde sin workshop i fjor sommer), på seg det tunge ansvaret for både regi og koreografi – og gjør et klønete makkverk av begge deler. Han har ikke peiling på hva han skal gjøre med forestillingen. En dunge med flyttekasser bæres inn, og disse – kjære betalende publikummere – er stort sett det som utgjør scenografien dere skal se på hele kvelden. Bare bli vant til dem.

Kanskje de brukte opp hele budsjettet på skuespillerne? Selv om dette er en historie med i utgangspunktet bare to karakterer, er det en hel flokk med statister rundt dem for, vel, i bunn og grunn å kommentere påfunnene deres. Vi blir stadig fortalt at dette er «basert» på en sann historie. Joda, «basert», men her er alle de vanlige showbusiness-kompromissene til stede. En av hovedrollene, den fortsatt unge, atletiske og kjekke skuespilleren Wade McCollum, fremstiller grev Carl von Cosel som mye mer glamorøs og tiltrekkende enn den virkelige tyske raringen. Han utviklet en fetisjistisk lidenskap for de jordiske restene av den mye yngre Elena Hoyos (nykommeren Alyssa Martyn). «Carl», som vi kaller ham her, fant en måte å balsammere kadaveret på i Florida-varmen ved hjelp av metervis med pianotråd, og fylte de meningsløse dagene sine med å trille den rundt i byen, drapert «inkognito» i vide gevanter, mens han oppførte seg som om de var det ekteparet han lot som de var.

Ensemblet i It Happened In Key West. Foto: Darren Bell

Da det lille påfunnet hans endelig ble oppdaget, ble han stilt for retten (en fin prestasjon av Nuno Queimado som dommeren), men folket støttet von Cosel, og etter en måneds tid med oppstyr ble saken raskt lagt død (ærlig talt, hva den tropiske varmen må gjøre med forstanden til folk som bor der). Du må altså se for deg en situasjon som er dels 'I Walked With A Zombie' og dels det som skjedde med Norman Bates da han ble gammel og sær og pensjonerte seg i Florida, slik slike folk ofte gjør, bare uten å myrde Janet Leigh. Ja, det er rikelig med muligheter for makaber humor her – man trenger bare å tenke på Tim Burtons 'Corpse Bride' og andre produksjoner som har lyktes med slikt – men dette showet har virkelig ikke ryggrad til å gjennomføre en slik tilnærming. Langt ifra: det vil hele tiden prøve å være 'Love Never Dies'. Pastisjen tar slutt, og vi skifter brått tilbake til en sub-operatisk stil, som om vi egentlig burde høre Kathryn Grayson og Howard Keel synge det. Jeg er sikker på at Andrew Lloyd Webber er henrykt over hyllesten, men denne kombinasjonen – litt som en avdanket, europeisk liksom-adelig lege og en tuberkuløs latinamerikansk kvinne – lar seg ikke transformere til en versjon av Skjønnheten og Udyret så lett. Som forestilling betyr dette at den kun tilhører de levende dødes verden.

Ensemblet i It Happened In Key West. Foto: Darren Bell

Og det er synd for de medvirkende: dette må være en av de mest etnisk mangfoldige forestillingene i byen, og slikt er en sjeldenhet. USA-utdannede Val Adams er en fargerik sykepleier; Miguel Angel er legen som gir vår entusiastiske Baron Frankenstein-kopi hans store sjanse... og, mer tvilsomt, tilgang til sårbare og døende pasienter. Alexander Barria legger mye energi i rollene som offerets far og sheriffen; Mary-Jean Caldwell er hans kone, mens Sophia Lewis og Hannah McIver spiller de andre døtrene deres, Nana og Celia, som koker i stand sin egen usle plan om å gjøre den døde søsteren til en pengemaskin (så snart de har stukket unna smykkene von Cosel ga henne og ønsket å se begravd med henne... før han gravde henne opp igjen?). Og den faktiske enkemannen, Luis, spilles av Guido Garcia Lueches, som man best vil huske for den kalde måten han viker unna Elena på når han får høre om TB-diagnosen hennes. De er en fin gjeng, og jeg vet at dere kommer til å like dem like godt som jeg gjorde.

Resten av ensemblet består av Ross McLaren og Johan Munir som Tom og Mario, sammen med understudier Andrea Golinucci og Siwan Henderson. Det er et band på sju personer ledet av Andrew Hopkins, men det man merker best i amerikaneren Robert Felsteins orkestrering, er den enorme mengden digitalisert blåserekke-etterligning som aldri høres ut som noe annet enn falskt. Andrew Johnsons lyddesign gjør riktignok at alle høres krystallklart – dessverre går vi ikke glipp av en eneste av de høyst variable tekstene – men han kan ikke trylle. Orkestreringen høres akkurat like billig ut som scenografien ser ut. Merkelig nok er ingen lysdesigner kreditert i programmet, så jeg antar at det er produksjonsdesigneren som står bak: det konkurrerer i hvert fall med scenografien i mangel på fantasi. (Hvis du synes jeg er for streng, så bare tell hvor mange ganger skuespillerne må late som de banker på en dør ved å slå hånden i en av de fordømte flyttekassene, for så å måtte mime at de åpner, om ikke alltid lukker, den imaginære døren. Ja, det er faktisk på det nivået.)

Jeg antar at dette showet i teorien kunne fungert dersom hovedrollene var godt besatt og hadde kjemi. Selv om McCollum og Martyn helt tydelig gjør sitt beste, blir de sviktet av en kombinasjon av dårlig produksjon, manus, musikk og regi. Til syvende og sist fremstår han som om han gjenskaper Frank Epps fra Jason Robert Browns 'Parade' – han har til og med en lett lesping – mens hun blir overbelastet av en rolle som krever en mer moden og sterkere stemme. Hun blir dessuten helt hemmet av å måtte gjøre en ny versjon av den rullestol-bundne Anthony Hendon-rollen fra Ahrens og Flahertys 'Lucky Stiff'. De kan ikke vinne.

Så til alle de som fortalte meg at dette showet er en komedie og at jeg ville kose meg: hva i all verden var det jeg gikk glipp av som var så morsomt?

BESTILL BILLETTER TIL IT HAPPENED IN KEY WEST NÅ