ANMELDELSE: Jekyll & Hyde, Platform Theatre ✭✭✭

Jekyll & Hyde

Platform Theatre

29. juli 2015

3 stjerner

Ingen kan anklage denne nyfortolkningen for å være kjedelig eller risikosky. Jonathan Holloways produksjon river i stykker Stevensons originale novelle og flytter historien til en ny tidsalder, samtidig som den introduserer nye karakterer og temaer.

Jekyll er ikke lenger en traust mann i dress – her er hun i stedet en kvinnelig forsker fra Øst-Europa. Merket av usigelige (og uspesifiserte) overgrep i krigstid kommer hun til England og kaster seg inn i forskningen og sin nye karriere. Da hun oppdager at 1800-tallets England er lite mottakelig for selvstendige kvinnelige leger, gjør hun som Viola og forkler seg som mann. Tragisk nok tar hun «method acting» til et nytt nivå og forvandles sakte til det testosteronmonsteret hun frykter mest – en viss Mr. Hyde.

Konseptet er dristig og interessant, og i andre hender kunne det ha endt som en total fiasko. Her er det imidlertid tilstrekkelig friskt og så godt utført at det nye kjønnstemaet føles naturlig og i tråd med originalen – som jo i seg selv er en allegori over konflikt og dualitet. Dialogen er flytende og skarp nok til å kunne ha vært skrevet av Stevenson selv, og et nytt plott – Jekylls kjærlighetsforhold til en uheldig engelsk gentleman – er både fengslende og velspilt.

Historien rammes imidlertid inn av en utgiver som prøver å kjøpe manuskriptet til fortellingen; dette føltes ofte overflødig, og stykket hadde sannsynligvis stått sterkere uten. Det lider også av en viss identitetskrise til tider; det er noen referanser til Kina i manuset, i tillegg til noen nydelige kinesiske lykter øverst på scenen. Disse nikkene er forståelige gitt produksjonens historie (et samarbeid mellom britiske og Hongkong-baserte krefter), men de føles litt påtvunget og ikke helt ferdigutviklet.

Olivia Winteringham er overbevisende og mangefasettert i tittelrollene. Hun er knusende sexy og forførende når det trengs, men også forstyrret og skremmende i det hun forvandles til stykkets skurk. Winteringham tok også på et tidspunkt et løpehopp ned i en fallenlem – en prestasjon jeg fortsatt lurer på hvordan hun klarte uten å skade seg!

Jekylls kjærlighetsinteresse Henry Utterson ble også følsomt tolket av Michael Edwards. Han portretterte en trivelig, men plaget mann, fanget mellom å støtte kvinnen han elsker og å holde seg på riktig side av loven. Han viste også teft for komisk timing, spesielt i scenene der han prøver å komme seg unna en gal forlovede.

Når det er sagt, var intonasjonen hos enkelte av de gjestende skuespillerne til tider litt unøyaktig, noe som tidvis overskygget manuset. Det føles ufint å påpeke, da det må være en enorm utfordring å spille på et fremmedspråk (jeg klarer det knapt på mitt eget!), men det var merkbart.

Det var flere sterke prestasjoner i ensemblet, som imponerende sjonglerte en rekke roller og musikkinstrumenter. De musikalske innslagene var godt utført og traff den rette tonen, selv om stykkets eneste dansenummer ikke var like vellykket, da det forsvant litt i tørris og antall kropper på scenen.

Neil Irish’ scenografi var en gåte, med alle mulige fallenlemmer og stiger og en svært smart svingdør som lot bakgrunnen skifte like hyppig som hovedpersonen. Kostymene var også flamboyante og fargerike, der Jekyll og Hydes transformasjon og ulike humørsvingninger ble godt representert gjennom et utvalg interessante antrekk.

Jekyll & Hyde føles aldri som et billig triks og unngår fallgruvene som preger så mange nyfortolkninger. I stedet er det en intelligent og kreativ produksjon som er solid iscenesatt, spilt og regissert hele veien.

Jekyll & Hyde spiller på Platform Theatre frem til 8. august 2015