ANMELDELSE: Joking Apart, Theatre Royal Windsor ✭✭✭✭

Joking Apart – Theatre Royal Windsor. Foto: John Walmsley Joking Apart

Theatre Royal, Windsor

23. juni 2015

4 stjerner

«En manns tragedie er ofte ikke at han mislykkes, men at han nesten vinner.»

*

Rett under murene til Windsor Castle ligger det nydelige edvardianske Theatre Royal, med sin elegante kremgull- og plysj-dekor. Teateret huser for øyeblikket en rekke førsteklasses stykker som tappert gjenskaper ånden fra samarbeidende repertoarteater. En av perlene i denne korte sesongen er en svært velkommen nyoppsetning av Alan Ayckbourns Joking Apart, et stykke som har hatt relativt få produksjoner siden den noe lunkne London-premieren på slutten av 70-tallet.

Dette er en av Ayckbourns mørkere komedier, sentrert rundt den ødeleggende kraften i sjalusi og misunnelse. I sentrum står paret Richard (Chris Casey) og Anthea (Stephanie Willson), som er selve symbolet på godhet, talent, skjønnhet, profesjonell suksess og nabolagsånd. Rundt dem kretser vennene deres, som alle blir stadig mer ulykkelige og hvis forhold forvitrer, mens Richard og Anthea forblir strålende upåvirket. Handlingen utspiller seg over to akter og fire scener i bakhagen til Richard og Anthea gjennom tolv år, hvor vi veksler mellom sommer og vinter.

Som Ayckbourn selv påpeker i programmet, har det alltid vært en utfordring å gjøre ren og skjær godhet dramatisk interessant. Akkurat som Miltons Gud er kjedelig sammenlignet med den komplekse og plagede Satan, er det vanskelig å lage fengslende teater av det lykkelige ekteskapet til vakre og vellykkede mennesker. Hans løsning er å flytte fokuset bort fra Richard og Anthea, og heller rette det mot reaksjonene og den voksende bitterheten hos vennene deres. Det emosjonelle tyngdepunktet forskyves dermed mot naboene: den lokale presten Hugh (Anton Tweedale) og hans kone Louise (Natalie Douglas), forretningspartneren Sven (Alec Fellows-Bennett) og hans kone Olive (Lou Lou Mason), samt Antheas gamle venn Brian (Gary Roe), som dukker opp med en rekke identiske kjærester, alle spilt av Grace K. Miller. Vi følger en serie kjente sosiale ritualer fra middelklassen der vi gradvis får innsikt i karakterenes liv og bekymringer, mens de underliggende spenningene vokser seg sterkere helt til de bryter ut i konfrontasjoner som er både hylende morsomme og dypt rørende på samme tid.

Timing og tempo er alfa og omega i Ayckbourns stykker. Når alt stemmer, fungerer stykket som et presist urverk, men hvis ikke, risikerer det å føles både banalt og meningsløst. Balansen mellom suksess og fiasko er hårfin i denne sjangeren. I første del av kvelden var jeg til tider bekymret for at vi skulle havne på feil side av streken. Jeg tok meg selv i å tenke – som jeg ofte gjør – at pressvisninger burde legges senere i spilleperioden, når alt har satt seg ordentlig. Det startet litt tregt, og skuespillerne virket en anelse selvgode i både replikkveksling og reaksjonsmønster. Jeg var tydeligvis ikke alene om å mene dette, skal vi tro denne ordvekslingen jeg overhørte i pausen mellom to publikummere som kunne vært hentet rett ut av et Ayckbourn-stykke:

Ektemann: «Vi har vært her en time nå, kjære, og det har jo ikke skjedd noen verdens ting!»

Kone: «Det skjer aldri noe i stykkene hans før noen blir dritings!»

Dette viste seg å stemme – som så ofte hos Ayckbourn er det alkoholen som i andre akt løsner på tungene og lar mange års oppdemmet nag flyte over. Men nå satt tempoet perfekt, og stykket beveget seg med kraft og intensitet mot den nakne sannheten i sitatet jeg åpnet denne anmeldelsen med. Under overflaten av den enkle reisen fra ungdom til middelalder ligger en dyster erkjennelse av kompromiss og nederlag, som er ekstra mørk fordi de profesjonelle og personlige feiltrinnene egentlig var så utrolig nær ved å bli suksesser.

Når man ser teksten på papiret, kan den virke flat og tynn – akkurat som hos Noël Coward. Det er lite språklig vidd eller ordspill på overflaten. Men teksten er bare utgangspunktet – et omriss som skuespillerne må fylle med liv. Dette må være en av grunnene til at skuespillere elsker disse rollene; det er så mye rom for kreativ tolkning. Man merker umiddelbart at Ayckbourn selv startet som skuespiller. Han gir skuespilleren rammen til en stereotypi, og ut fra det får de sjansen til å skape et unikt og nyansert individ. Manuset setter samspillet i gang med stor presisjon og krever nøyaktighet og respekt, men innenfor disse rammene finnes det en enorm frihet. Ensemblet skal ha skryt for å gripe disse mulighetene til det fulle.

Som Richard og Anthea har Casey og Willson på mange måter den vanskeligste oppgaven. De er sjarmerende, pene og irriterende vellykkede i alt de foretar seg som de gjestfrie vertene for alle festene. Samtidig må de være det rolige sentrum som alt sirkler rundt. De klarer på en utmerket måte å formidle den bekymringsløse ignoransen overfor andres problemer og følelser – en tilstand som ofte følger med det å alltid ha vunnet og fått det som man vil uten anstrengelse. Slik sett er de kanskje ikke fullt så perfekte som Ayckbourn legger opp til, men de er svært troverdige.

Tweedale er svært effektiv som den klossete og keitete sognepresten. Han får maksimalt ut av den stive, anglikanske retorikken og blir virkelig rørende når han kanaliserer rå følelser gjennom den. Douglas skildrer konen Louises mentale sammenbrudd med en fysisk klossethet som perfekt personliggjør hennes økende sosiale hjelpeløshet i møte med naboenes nådeløse godhet. Fellows-Bennett leverer en glimrende karakterstudie av knapt undertrykt maskulin sjalusi, og tar karakteren sin fra å være en komisk skandinavisk stereotypi til en detaljert skildring av sjalusi og et raseri mot nederlaget som er en Mark Antony verdig. Mason har mindre å gjøre som hans kone, men formidler likevel godt sin egen paniske misunnelse overfor Anthea og de patetiske forsøkene på å støtte ektemannen ved å bifalle hans kritikk av Richard. Roes rolle er mindre utviklet, men han får mye ut av en tale som rørende avslører hans livslange kjærlighet til Anthea. Som så ofte hos Ayckbourn, har skaden skjedd lenge før vi ser karakterene på scenen, og vi er bare vitne til ettervirkningene. Miller har den vriene oppgaven med å spille en rekke unge, naive blondiner, men hun klarer å skille dem fra hverandre og gir på slutten en stemme til den yngre generasjonen som nektet å bli dratt inn i foreldrenes tolv år lange allianser og konflikter.

Som i så mange andre teatre av en viss alder, er baren på Theatre Royal stolt dekorert med bilder fra repertoarteaterets gullalder. Der fant jeg selvsagt bilder fra en 1986-oppsetning av nettopp Joking Apart – full av duffelcoater, silketørklær, tweedjakker og blomstrete kjoler som tok deg rett tilbake til 70-tallet. Men lærdommen fra denne flotte oppsetningen er at dette er et tidløst stykke som holder opp et like sant speil mot våre menneskelige svakheter i dag som det gjorde da. For mer informasjon om sesongen ved Theatre Royal, besøk deres nettside.