ANMELDELSE: La Cage Aux Folles, Park Theatre London ✭✭✭

Ray Rackham anmelder Simon Callows bearbeidelse av den franske farsen La Cage Aux Folles, som nå spilles på Park Theatre i London.

La Cage Aux Folles

Park Theatre

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Simon Callows tolkning av den velkjente franske farsen La Cage Aux Folles har hatt premiere på Park Theatre til stående ovasjoner og rungende latter. Jean Poirets stykke har blitt tolket mange ganger tidligere, inkludert fire filmer og Jerry Hermans prisbelønte musikal med samme navn. Det store spørsmålet for kvelden er om denne nye versjonen faktisk har noe nytt å melde.

Handlingen er i stor grad tro mot originalen. Nattklubbeieren Georges og hans fargerike drag-partner Albin driver St. Tropez’ mest spektakulære show. Men når Georges’ sønn Laurent kunngjør sin forlovelse med datteren til en erkekonservativ kristendemokrat som ønsker å stenge byens natteliv, begynner det virkelige spillet. Michael Matus og Paul Hunter er utrolig sjarmerende som Georges og Albin, og Hunters finurlige timing og levering av de morsomste replikkene falt virkelig i smak hos publikum. De leder et sterkt ensemble av dyktige komedieskuespillere som portretterer en rekke stadig mer eksentriske karakterer. Selv om det nesten føles urettferdig å trekke frem enkelte, er Syrus Lowes Jacob og Peter Strakers Tabaro i en klasse for seg i sine ulike tolkninger av «camp». Louise Bangays Madame Priedieu (politikerens kone) føltes som en herlig blanding av Marine Le Pen og Margaret Thatcher, og denne nye bearbeidelsen gjør en god jobb med å gjøre henne like uforsonlig som ektemannen.

Tim Shortalls scenografi oser av beige og sepia, med tidsriktige gulldetaljer som nesten får en til å lengte etter ananas på pinne. Stilen er en herlig blanding av det glorete og det elegante som fanger og hyller tidsepoken på en effektiv måte, spesielt i den drastiske sceneforandringen i andre akt. Rick Fishers lysdesign bader scenen i varme og nostalgiske toner, og selv om Shortalls kostymer er kreative, kommer de ironisk nok best til sin rett i andre akt når Albins drag-stil blir mer konservativ og innsatsen øker. Richard Mawbey har levert solide parykker som sender tydelige hilsener til klassikeren «Are You Being Served?».

Callow har tydelig ønsket at denne versjonen ikke skal føles som et femti år gammelt museumsgjenstand, men som en levende forvekslingskomedie som tilfeldigvis utspiller seg på 70-tallet. Resultatet føles imidlertid litt for selvbevisst og velmenende, noe som gir stykket et visst utdatert preg fra start. Jez Bonds regi er tidvis stilisert, men også litt usammenhengende med hyppige brudd på den fjerde veggen. Man sitter igjen med en følelse av at både oversettelsen og regien er noe mer forsiktig enn originalen sannsynligvis var tidlig på 70-tallet. Alle de rette elementene er der, men de fungerer ikke alltid helt i harmoni mot det forløsende komiske klimakset. Selv om de morsomme øyeblikkene er godt levert av det sterke ensemblet, klarer man ikke helt å riste av seg følelsen av déjà vu fra tidligere filmatiseringer og musikaler.

Foto: Mark Douet

Spilles til 21. mars 2020

BESTILL BILLETTER