ANMELDELSE: Lady Day at Emerson's Bar and Grill, Wyndhams Theatre ✭✭✭✭✭

Audra McDonald i Lady Day at Emerson's Bar and Grill. Foto: Marc Brenner Lady Day at Emerson's Bar and Grill Wyndham’s Theatre 27. juni 2017 Bestill nå

Audra McDonald gjør sin uforklarlig lenge etterlengtede West End-debut på mest utrolig vis i denne rystende gjenfortellingen av Billie Holidays historie. I 90 minutter har hun publikum i sin hule hånd med en slående overbevisende og vågalt eksponert gjenskapelse av jazzens førstedame – hennes personlighet, manerer, stemme og visjoner. Vi ser tilbake på hennes liv fra perspektivet til hennes aller siste spillejobb i en obskur bar i fødebyen Philadelphia – hjemstedet til den amerikanske grunnloven, uansett hva nå det var verdt om du var svart kvinne og bodde der mellom 1915 og 1959. Hvorfor det har tatt 23 år fra McDonalds første hovedrolle på Broadway (det banebrytende valget av henne som Julie Jordan i Carousel) til hun endelig står på en scene i London, er det ingen som helt vet. Vel, de som virkelig er «in the know» har kanskje en anelse, og mange i salen i går kveld tilhørte nettopp den kategorien: Cameron Macintosh, Nicholas Hytner, Michael Blakemore, Sir Ian McKellen, Noma Dumezweni og mange, mange flere, i en glamorøs begivenhet som ga denne epokegjørende hendelsen den tyngden den fortjener. Du får nesten spørre dem hva de måtte ha å si om saken.

Det eneste jeg kan rapportere, er hvor trollbindende denne forestillingen er. Tiden ser ut til å stå stille. Vi opplever ikke bare halvannen time, men et helt livsløp, en hel æra, og selve essensen av å være kvinne av (hovedsakelig) afroamerikansk herkomst – begavet med en følsomhet som oppfatter alt i livet med en poetisk intensitet, og utstyrt med en sjel som gjennom dyp smerte formidler et utsøkt musikalsk uttrykk. Hun levde gjennom en brytningstid, med en bestemor som hadde vært slave, og ble selv tidenes første afroamerikanske vokalist i et hvitt band, nemlig Artie Shaws. Nei, det er kanskje ikke alle som faller – med det første – for den særpregede stemmen til denne arbeiderklassekvinnen fra Pennsylvania. Men når McDonald står helt stille midt på scenen idet showet starter, i Mark Hendersons uanstrengte og selvsikre lyssetning, strålende i sin gardeniahvite, fotside brokadekjole med håret stramt og vakkert oppsatt (kostymer av Emilio Sosa; parykk og spesialsminke av J Jared Janas og Rob Greene), og hun så treffer deg med «den» lyden i Buddy Johnsons «I Wonder Where Our Love Has Gone», umiddelbart etterfulgt av «When A Woman Loves A Man» og videre inn i «What A Little Moonlight Can Do», da er all motstand nytteløs. Hun tar ingen fanger.

Audra McDonald. Foto: Marc Brenner

Det som følger, er en mesterklasse i hvordan man eier en scene og fascinerer et publikum, alt utført med en tilsynelatende bedugget og henslengt eleganse. Likevel er det ikke et sekund i dette stykket som ikke utdyper vår forståelse av karakteren og drar oss tettere inn i hennes liv, følelser og tanker. McDonald berører nesten hver eneste emosjonelle streng – det er lekenhet, det er vold (mest virkningsfull fordi den kommer når man minst venter det), det er komikk (med en bitteliten hund!), det er politikk (parodien på en søramerikansk rasist er hysterisk treffsikker og nådeløst realistisk), og det er så utrolig mye mer. Det er hele Amerika som rulles ut foran oss. Og det er dagens verden også, på en ganske uventet måte.

Realismen i scenografien – signert Christopher Oram – lokker oss til å føle oss hjemme, spesielt med alle småbordene og stolene som brer seg utover parketten og opp på selve scenen; nesten som i en temapark gir vi oss hen til denne verdenen. Og uten at vi merker det, klapper fellen igjen. Mens vi sitter der og nyter McDonalds kabaret, innser vi at alt hun tematiserer fortsatt er brennaktuelt i dag – både i USA, her hjemme og ellers i verden. Hvor stor er egentlig avstanden mellom den grufulle fortellingen om lynsjing i «Strange Fruit» og den tilsynelatende endeløse paraden på YouTube av hverdagsaktige politidrap på ubevæpnede afroamerikanere? Hvilket skille kan man egentlig trekke mellom levekårene i USA før borgerrettighetstiden og, for å ta et nylig eksempel, de vilt forskjellige brannsikkerhetskravene som stilles til luksusblokker i London kontra de som ble tolerert i Grenfell Tower og dets mange brannfarlige slektninger?

Audra McDonald. Foto: Marc Brenner

Lanie Robertson, som skrev dette bemerkelsesverdig sterke stykket, har sluppet løs et sannhetens monster på scenen. Teksten er hele tiden elegant, aldri overforklarende, og mestrer den henslengte tonen fra et innsmigrende nattklubbnummer med stor selvfølgelighet. Likevel er det ikke et ord som ikke treffer oss med en dypere mening, full av fare, desperasjon, glede og trass. Lonny Price regisserer – som han gjorde på Broadway – med lavmælt briljans; hans kontroll er så total at vi ikke merker at vi ser på noe annet enn det som virker som spontane innfall fra de på scenen. Men tempoet, timingen og samspillet mellom alle elementene svikter ikke et sekund. Mesteren bak de store spektaklene vi nylig har sett på London Coliseum, viser seg her som et geni også i det intime formatet.

I tillegg til McDonalds fabelaktige kunstnerskap – en nifst lik gjenskapelse av Holidays stemme som samtidig er en helt sannferdig skuespillerprestasjon – får vi en førsteklasses trio i Shelton Becton (på piano og som kapellmester, med en god del replikker i tillegg), flankert av eksperthåndverk fra Frankie Tontoh på trommer og Neville Malcolm på bass. Dette repertoaret kunne ikke bedt om mer lydhøre tolker. Hver eneste sang føles flunkende ny, som om de var skrevet spesifikt for akkurat disse musikerne. Og Paul Groothuis’ silkeaktige lyddesign bærer det hele frem med en sublim balanse og naturlighet: det store teaterrommet høres ut akkurat som Ronnie Scott’s.

Så, Miss McDonald, var det verdt ventetiden? Vi er så ufattelig glade for at du er her med denne mirakuløse forestillingen. Vær så snill, ikke la det gå så lang tid til neste gang.

KJØP BILLETTER TIL LADY DAY AT EMERSON'S BAR AND GRILL