ANMELDELSE: L'Amore Dei Tre Re, Opera Holland Park ✭✭✭✭✭

Aled Hall som Flaminio, Mikhail Svetlov som Archibaldo, Simon Thorpe som Manfredo og Natalya Romaniw som Fiora i L'Amore dei tre Re L'Amore Dei Tre Re (Kjærligheten til tre konger)

Opera Holland Park

28.07.2015

5 stjerner

Opera Holland Park har et fremragende rykte på seg for å blåse liv i glemte verker fra det italienske operarepertoaret som en gang var berømte, men som nå mer eller mindre har forsvunnet fra scenen. I år er søkelyset satt på L'Amore dei tre Re av Italo Montemezzi, som ble urfremført på La Scala i 1913, og flittig spilt – ikke minst ved Metropolitan Opera i New York – frem til etter andre verdenskrig. Det er ikke et verk som er lett å sette i bås. Man kan la seg friste til å sammenligne med Puccini, gitt tidsperioden og fokuset på det melodramatiske, men det er i grunnen lite fruktbart.

Dette verket skylder langt mer til den forsinkede innflytelsen fra Wagner og Richard Strauss i Italia på begynnelsen av 1900-tallet enn det gjør til Puccini eller Verdi. Faktisk vil enhver som forventer sistnevnte stil, bli skuffet. Fokus her ligger på intrikat oppbygd harmonisk kompleksitet og korte melodifragmenter som bølger og vrir seg i og rundt hverandre i kromatisk mangfold. Vi finner ikke de lange, svulmende melodiene som Puccini var så kjent for.

Orkesteret er langt mer fremtredende, og til tider dominerende, enn det som er vanlig i de fleste verismo-operaer fra denne perioden. Det finnes partier der komponisten nesten siterer og broderer videre på verk av tyske komponister. For eksempel er det i begynnelsen av tredje akt en spesifikk referanse til Strauss’ Tod und Verklärung, og den intense kjærlighetsduetten midt i verket er nærmest utenkelig uten andre akt av Tristan og Isolde som både forløper og forbilde. Likevel fremstår ikke stykket på noen måte som en kopi, da den musikalske paletten settes opp mot et intenst melodramatisk plot med stort driv. Det ligger også en politisk agenda her som er spesifikt italiensk snarere enn tysk, noe som bringes tydelig – og helt riktig – frem i denne utmerkede produksjonen.

Simon Thorpe som Manfredo og Mikhail Svetlov som Archibaldo

Operaen er delt inn i tre akter, men siden hver del ikke varer mer enn en halvtime, har det kunstneriske teamet valgt å spille den rett gjennom uten pause. Igjen, et meget godt valg. Det er kraftfulle og beskrivende orkestrale preludier før hver akt, og disse fungerer utmerket som mellomspill for å holde handlingen i gang. Intensiteten i musikken og prestasjonene til de fire hovedrollene er slik at man forlater salen med en følelse av at operaen har vart langt lenger (på en positiv måte!) enn bare nitti minutter. Handlingen skal utspille seg i middelalderens Italia, der Archibaldo (Mikhail Svetlov) noen år tidligere har invadert fra nord og erobret Altura/Italia. Han har tvunget prinsesse Fiora (Natalya Romaniw) til å gifte seg med sønnen Manfredo (Simon Thorpe), til tross for at hun allerede er forlovet med den italienske patrioten Avito (Joel Montero).

Handlingen skildrer konsekvensene av dette ulykkelige ekteskapet, både personlig og politisk. Produksjonen har flyttet handlingen til et moderne latinamerikansk diktatur, og taper ingenting på det, da hovedtemaene – hevn, forbudt kjærlighet, ridderskap, mord og desperat selvmord – knapt er begrenset av tid eller rom. I Manfredos fravær gjenopptar Fiora kontakten med Avito, men hun vekker mistanken til Archibaldo. Han har gjettet sannheten, men er på grunn av sin blindhet maktesløs når det gjelder å bevise det. Ting ender galt med forutsigbar fart, og likene hoper seg gradvis opp mens Archibaldo straffes nådeløst gjennom sitt eget renkespill. Handlingen får en politisk brodd når borgerkoret involveres i å hevne Fiora. Her finnes mer enn et snev av de irredentistiske sympatier som preget librettisten Sem Benelli – en disippel av Gabriele D’Annunzio – som var fast bestemt på å vinne italiensk territorium tilbake fra Østerrike.

Natalya Romaniw som Fiora og Joel Montero som Avito

For at en produksjon skal fungere i et så hakeslippende melodrama, må alle involverte gi seg fullstendig hen til det – akkurat som i en lett komedie må man tro fullt og helt på sjangerens konvensjoner mens forestillingen varer. Verket tåler ikke ironi eller distanserende grep uten at hele det bisarre byggverket kollapser. Styrken i denne oppsetningen er at Opera Holland Park VIRKELIG viser en suveren dedikasjon til materialet, og derfor er den en triumferende suksess på alle fronter.

Scenografien krever et slottstårn der Fiora bor, og hvorfra hun må vifte med et stort hvitt banner for å sinalisere sitt farvel til Manfredo. Det må være et fryktinngytende symbol på mannlig og kongelig makt, samtidig som det er et fleksibelt rom. Her lykkes regissør Martin Lloyd-Evans og hans team for det meste. Betongblokken som dominerer scenen er både dyster og anvendelig. Pilskudd-åpningene fungerer gripende som steder for sørgeblomster, og de utvendige trappene gjør at noen av de viktigste scenene kan foregå både høyt oppe og sentralt – selv om jeg følte en viss bekymring for sangernes helse og sikkerhet! Hele ensemblet er i storform, med særlig heder til Romaniw og Svetlov, hvis felles scener hadde en voldsom kraft, og som begge måtte projisere stemmen over et orkester i fullt driv. Thorpe og Montero har færre muligheter til å utvikle nyanser i karakterene – deres roller er mer funksjonelle for handlingen. Men komponisten gir begge herrene noen svært fine vokale øyeblikk, både i de glohete duettene med Fiora og sammen i den avsluttende scenen. De grep disse øyeblikkene med stil. De mindre rollene var meget dyktig besatt, og koret formidlet både sorg og aggresjon mot okkupasjonsmakten med effektiv kraft og en passende ulmende harme.

Operaens strålende stjerne var likevel orkesteret: City of London Sinfonia, under Peter Robinsons stødige og presise ledelse, hadde en stor kveld. De samspilte partiene hadde en nerve og en følelse av risikovilje over seg, men det var også mange roligere øyeblikk, spesielt i treblåserne, som ga en delikat og virkningsfull underbygging av karakter og følelser. Montemezzi var kanskje en komponist kjent for bare ett verk, men denne forestillingen er det beste argumentet som kan fremføres for hans mesterverk. Vi får bare håpe at suksessen til denne nyoppsetningen vil stimulere til flere forestillinger både hjemme og ute. Hele kvelden viste Opera Holland Park fra sin aller beste side.