ANMELDELSE: Man Of La Mancha, London Coliseum ✭✭

Julian Eaves anmelder Man Of La Mancha med Kelsey Grammer i hovedrollen, som nå spilles i en begrenset periode på London Coliseum.

Ensemblet i Man Of La Mancha. Foto: Manuel Harlan Man Of La Mancha London ColiseumTo stjerner Bestill nå Dette er en forestilling det ofte snakkes om, men som sjelden settes opp.  Og nå, takket være en sjelden nyoppsetning på Coliseum som en del av deres program med «folkelige» musikaler, er det kanskje lett å se hvorfor.  Av alle show, må dette være et av de mest tragisk daterte og vanskeligste å sette opp som London kan by på for øyeblikket.  For spesielt interesserte fans av de kjente navnene – Kelsey Grammer i tittelrollen som Don Quixote de la Mancha; Danielle de Niese som hans strengt platoniske inamorata, barkvinnen kjent som Dulcinella; Nicholas Lyndhurst i to glitrende, kontrasterende roller som vertshuseieren og guvernøren; og Peter Polycarpou, som i stor grad er bortkastet i den underutviklede rollen som Quixotes trofaste følgesvenn, Sancho Panza – så er det fire grunner til å gå og se den.  Og så har man den store slageren, «The Impossible Dream», som avslutter begge aktene.  Bortsett fra det, lurer jeg virkelig på om det er nok «substans» her til å holde publikum engasjert. På midten av sekstitallet, da denne først dukket opp, var det nok nyhetsverdi og magi i «show i showet»-formatet til å fenge publikum; i dag virker denne strukturen klønete og tungvinn, snarere enn åpenbarende.  Husregissør Lonny Price (praktisk talt hele det kreative teamet er gjengangere fra tidligere suksesser som «Sweeney Todd», «Carousel», «Sunset Boulevard» og «Chess» – andre er kanskje uenige, men jeg likte alle disse!) gjør det han kan med dette klumpete maskineriet, men selv han virker forvirret over stykkets statiske og selvmotsigende natur... så mange ubesvarte spørsmål, løse tråder og gapende hull i handlingen. Eller, jeg sier «handling»: Cervantes' morsomme bok er en pikaresk fortelling om den ene elendigheten etter den andre; det fungerer godt nok på papiret, men hvor mange sceneadopsjoner av slike formater fungerer egentlig?  Fungerer «Candide» i det hele tatt?  Jeg lette forgjeves etter en rød tråd i dette sprikende kaoset.  Hvor var den?  Var alt bare en drøm? Peter Polycarpou, Kelsey Grammer og Danielle de Niese i Man Of La Mancha. Foto: Manuel Harlan Jeg kunne ha gått gjennom bidragene fra de andre kreative, men til hvilken nytte?  Det virker som om de kollektivt kanskje begynner å gå tom for ideer.  Kanskje det er urettferdig sagt.  Kanskje materialet rett og slett ikke er godt nok (det blekner sammenlignet med det de har hatt å jobbe med tidligere).  Men de vet kanskje bare ikke hva de skal gjøre med det.  James Noones sett er nok en haug med skrot (jf. «Follies» på National, osv.).  Rebecca Howell prøver å få ting i bevegelse, men har bare den (virkelig grusomme) simulerte voldtektsscenen å ha det «gøy» med.  Huff og huff.  Fotini Dimous kostymer er akkurat det som forventes, men med en oppdatert vri som bare gjør den tvilsomme kjønnspolitikken enda mer problematisk.  Rick Fisher lyssetter med grell entusiasme, og Mick Potters lyd er høy, høyere og høyest. Mm.  The Michaels (de høye herrer, Grade og Linnit) mener tydeligvis at stykket fortjener en nyoppsetning.  Eller, hvem enn som har hostet opp pengene for denne forestillingen gjør det.  Enkelte har bemerket en merkelig likhet mellom dette verket – spesielt hovedpersonen – og det forrige stykket Mr. Grammer spilte i, «Big Fish» på The Other Palace, som handlet om en lignende quijotisk skikkelse.  Vel, kanskje det bare er en tilfeldighet?  Kanskje. Nicholas Lyndhurst, Peter Polycarpou og Kelsey Grammer i Man Of La Mancha. Foto: Manuel Harlan Uansett hvordan det er med den saken, har vi også det betente spørsmålet om musikken.  Denne forestillingen er berømt for sin ene store melodi, og den er fantastisk.  I hendene – eller stemmen – til Elvis Presley eller Andy Williams, er den noe å nyte.  Mr. Grammer velger imidlertid å spille «Don» som en rektor som holder tale i aulaen, og han «leverer» «To dream the impossible dream» på samme trauste og stive måte.  Det kan hende det fenger andre, men det gjør ingenting for meg.  De Niese er en operastemme og en veldig god en, og hun synger hver eneste note nøyaktig slik den er skrevet, med respekt for hver fjerdedel og pause.  Men er det egentlig det musikalteater handler om?  Vel, ja, HVIS resten av ensemblet gjør det samme, eller HVIS rollen kan skilles så tydelig fra resten.  Men gjør den det?  Egentlig ikke.  Det høres ut som hun er med i en annen forestilling.  Nyt det for det det er, rollen hennes befinner seg i et annet univers. Lyndhurst kommer sannsynligvis best ut av det ved å gi oss to diametralt motsatte karakterer, og begge er strålende.  Han er en dyktig skuespiller, en briljant komiker, og han mestrer alt som kreves av ham.  Polycarpou har hatt mye bedre materiale å jobbe med tidligere, og det er det vi bør huske ham for.  Her mangler det akutt fantasi i hvordan man skal utnytte talentene hans, som forblir stort sett uforløst.  Merkelig nok kommer arrangementets beste musikalske øyeblikk – for min del – med Minal Patels sublime nummer som «Padre»: i sitt eneste, fremtredende musikalske nummer, gir han rett og slett en mesterklasse i hvordan man synger musikalteater.  Det er et feilfritt nummer og ett som vil gi deg frysninger nedover ryggen... mens du tenker på hva som «kunne ha vært», hvis bare resten av ensemblet hadde hatt bedre materiale til rådighet. For sannheten er at denne musikken rett og slett ikke er særlig god.  Guttene, som skal forestille slike trusler i fengselsmiljøet der Don og følget har forvillet seg inn, har musikknumre (f.eks. «Little Bird») som høres ut som om de var skrevet for Everly Brothers.  Akk og ve.  Og når det gjelder åpningen av andre akt med en «simulert gjengvoldtekt i ballettform», vel.... det fikk meg til å lure på nøyaktig hvilket publikum dette showet er rettet mot!!  Dette er definitivt IKKE familieunderholdning!!!  (I hvert fall ikke for familier jeg kjenner...) Så her er det.  Etter alle disse lange årene med (velfortjent) glemsel.  Gjør opp din egen mening.  Det er enkelte ting å glede seg over her, men så mange flere kritiske spørsmål å stille, som for eksempel... «Hvorfor?»

BESTILL BILLETTER TIL MAN OF LA MANCHA