ANMELDELSE: Mary, Hampstead Theatre ✭✭✭

Vår egen teaterkritiker Libby Purves anmelder Rona Munros stykke Mary på Hampstead Theatre.

Douglas Henshall, Rona Morison og Brian Vernel. Foto: Manuel Harlan Mary

Hampstead Theatre

3 Stjerner

Bestill billetter

I fire hundre år har det blitt kjempet om ryktet til Maria Stuart, skottenes dronning: Hun har blitt kalt både offer og hore, morder og heltinne, flyktig og heroisk. Romantikken blomstrer i dramaer og operaer: Hun var en ung mor, vakker, fengslet og til slutt henrettet av sin kusine Elisabeth I. Dramatikere samler seg vanligvis rundt denne siste perioden og de imaginære møtene mellom de to kvinnene. Men her fokuserer Rona Munro på et annet punkt i Marias liv, sett med et moderne og feminint blikk. Hennes historiske lidenskap lyste opp Skottland og deretter National Theatre-scenen for noen år siden med de tre "James Plays", om de tre første kongene med det navnet på 1400-tallet (det finnes et fjerde stykke som ennå ikke er satt opp i sør).

Rona Morison som Agnes. Foto: Manuel Harlan

Men i løpet av disse statiske, men kraftfulle 90 minuttene – hvor dronningen selv er utenfor scenen bortsett fra to korte glimt – konsentrerer Munro seg om perioden før hennes tvungne abdikasjon i 1567. Ektemannen hennes, Darnley, har blitt myrdet av den bøllete jarlen av Bothwell. Men bare uker senere gifter Maria seg med ham etter protestantiske ritualer – til tross for at hun er katolikk, noe som skapte uro i det nylig protestantiske Skottland. Dette ga ham kortvarig makt før han ble styrtet. Stykket åpner med at en av hoffets tjenere, Thompson, nettopp har blitt banket opp av Bothwell, mens dronningens faderlige rådgiver Melville (Douglas Henshall) ber den unge mannen om å vaske seg og ikke skremme henne, da hun allerede er redd. Den tredje i rommet er Agnes, en hengiven protestant med lite til overs for Maria.

Vi møter dem igjen måneder senere etter Bothwells fall, i Holyrood Palace. Det følger et langt og til tider utmattende rettssalslignende argumentasjonsangrep på Melville fra Thompson og Agnes (fiktive skikkelser, men representanter for datidens politiske og religiøse lidenskaper). De trenger underskriften hans for hennes abdikasjon og vanære, noe som innebærer at ekteskapet med Bothwell skal stemples som forræderi og bevise hennes skyld i ektemannens død.

Brian Vernel og Rona Morison. Foto: Manuel Harlan

Melville, som sto hoffet hennes nær under bortføringen, er overbevist om at hun ble voldtatt – at hun aldri samtykket, men ble overfalt, tvunget og brakt til taushet. Rona Morisons Agnes, en søyle av ubøyelig moral og rettskaffenhet, utøser kvinnelig forakt over den fraværende Maria og mener at selv om hun ble voldtatt, så lærte hun å like det og var villig. Brian Vernels Thompson er rent politisk, stakkato, og presser den stadig mer forstyrrede og defensive Melville, mens han krever detaljer som en aktor i en rettssak. Den eldre mannen, som hater å gjenfortelle dette om jenta han har kjent siden barndommen, blir presset til å beskrive overgrepet – offentlig, foran brautende adelsmenn, og hørt av ham i naborommet. Og, mest fordømmende av alt, må han innrømme hennes ro i etterkant: at hun ikke ropte om hjelp og ikke virket synlig rystet. I den stadig mer opphetede krangelen blir dette selvfølgelig brukt mot henne.

Rona Morison, Douglas Henshall og Brian Vernel. Foto: Manuel Harlan

Munro poengterer noe veldig moderne om det selvbebreidende traumet etter slike overfall. Melville vet hva han vet, men besluttsomheten hans falmer sakte: Munro har sagt at hun ønsker å skildre mennene som lar slike ting passere ustraffet, og de siste minuttene av denne scenen gjør absolutt det. Henshalls subtilt skambelagte fremtoning er skarpt skildret. Men han er en politiker og en patriot: Skottlands fremtid og en potensiell fred under et formynderskap står på spill. Motsatt er det for Agnes; jo mer hun hører om hva som nesten helt sikkert skjedde med en annen kvinne, jo mer endrer hun oppfatning. Og hun legger skamfullt til et rystende minne om sin egen villighet til å se på mens Maria ble tatt til fange og ropte, uflidd, fra et vindu omgitt av sine mannlige fangevoktere. Morison er her grøssende kraftfull.

Det er et godt tema, og teksten er stram. Men det er en langsom prosess, statisk og lite dramatisk inntil den siste tredjedelen. Publikum satt likevel i en spent stillhet, rystet. Jeg antar at det var hele poenget. Avslutningen er plutselig og dramatisk: Plutselig minner et kor oss om at det utenfor de tette diskusjonene i små rom finnes et forvirret og sint folkehav og et land som må reddes.

Spiller til 26. november. Hampsteadtheatre.com