Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: Mary Stuart, Almeida Theatre ✭✭✭✭✭

Publisert

Av

markludmon

Share

Lia Williams som Maria Stuart. Foto: Manuel Harlan Mary Stuart

Almeida Theatre

Fem stjerner

Bestill billetter til Mary Stuart Handlingen er satt til 1587, og stykket ble først oppført i 1800, men Schillers Mary Stuart føles brennaktuell i Robert Ickes nye bearbeidelse ved Almeida Theatre. Gjennom en nytolkning av Maria Stuarts siste dager, presenteres vi for et statsoverhode som står overfor motstridende juridisk og politisk press, et splittet land og usikkerhet rundt folkeviljen – temaer som virkelig klinger med i dagens britiske politiske landskap.

Selv om Elizabeth I aldri møtte kusinen hun ga ordre om å henrette, har Schillers stykke et hemmelig møte mellom de to i parken ved Marias fengsel i Fotheringay som sitt kjerneelement. Det bygges jevnt opp mot dette øyeblikket gjennom første akt, hvor vi ser Maria klamre seg til håpet om flukt, og andre akt der Elizabeth og hennes hoff bryter med de komplekse problemstillingene rundt trusselen fra en katolsk dronning med krav på den engelske tronen. Stykket plasserer historien i et land med skjør stabilitet etter tiår med omveltninger, der det protestantiske regimet kjemper mot restene av katolisismen og frykter både terrorceller i eget land og attentatmenn fra utlandet – en tydelig parallell til vår tids frykt for fanatisme.

Ensemblet i Mary Stuart. Foto: Manuel Harlan

Spøkelset fra EU-avstemningen kalles frem i Elizabeths bekymring over å kjenne folkeviljen. Mens Burleigh senere oppfordrer dronningen til å «adlyde folkets stemme – det er Guds røst», ser hun et «post-truth»-samfunn hvor «tingene er slik de ser ut til å være, og folk ser ikke dypere, de graver ikke ned i sakenes komplekse, tosidige sannhet».

Juliet Stevenson som Elizabeth I og ensemblet. Foto: Manuel Harlan

Møtet mellom Maria og Elizabeth i tredje akt er intenst og spent, og utarter i et basketak på gulvet mellom de to kusinene – en ekstra uverdig detalj som ikke finnes i Schillers original. Deretter er det bare et tidsspørsmål før den tragiske avslutningen, der Maria går i døden med verdighet, mens Elizabeth sitter igjen alene og forlatt av sine allierte, moralsk bankerott etter å ha nektet å ta ansvar for henrettelsesordren.

De to dronningene spilles av Juliet Stevenson og Lia Williams, men i en unik vri avgjør forestillingen hvem som spiller hvilken rolle ved hjelp av kron og mynt ved starten av hver kveld. Dette forsterker tragediens utforskning av hvor mye valgfrihet enkeltindivider og monarker faktisk har. Begge kvinnene rives med av politisk opportunisme og historiens strømninger. Maria fremstilles som en som må betale for sin lidenskapelige natur – mest merkbart i hennes fatale kjærlighet til sin morderiske eksmann Bothwell – mens Elizabeth føler seg som en «slave» som ikke kan følge hjertet sitt på grunn av presset som statsoverhode. «Kronen er bare en fengselscelle pyntet med juveler,» sier hun.

Eileen Nicholas og Carmen Munroe. Foto: Manuel Harlan

Da jeg så forestillingen, spilte Williams tittelrollen med en stålhard, nesten kattaktig kraft, og brukte kroppen og utstrakte armer for å markere sitt nærvær. Stevenson var like imponerende som en verdig, men dypt plaget Elizabeth. Som hennes rådgiver Burleigh kombinerer Vincent Franklin kjølig sindighet med en knapt skjult irritasjon over sin beslutningsvegrede dronning. Solid støtte kommer også fra John Light som hennes troløse favoritt Leicester, som til syvende og sist er mer opptatt av sin egen karriere enn å risikere livet.

Daniel Rabin og David Jonsson som Davison. Foto: Manuel Harlan

Robert Icke regisserer sin egen bearbeidelse, skrevet i rytmisk blankvers uten rim, med klarhet og presisjon. Han lar aldri spenningen slippe taket, forsterket av et stemningsfullt lydbilde designet av Paul Arditti sammen med komponist Laura Marling. Den fleksible, sirkulære scenen, utformet av Hildegard Bechtler, har en geometrisk symmetri som speiler dualismen i stykkets innhold og tematikk. Denne oppsetningen får frem Schillers temaer på en fengslende og tydelig måte, samtidig som den fungerer som en spennende politisk thriller og et svært personlig drama om to kvinner fanget av krefter større enn dem selv.

Spilles til 21. januar

BESTILL BILLETTER TIL MARY STUART VED ALMEIDA THEATRE

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS