ANMELDELSE: Mrs Henderson Presents, Theatre Royal Bath ✭✭✭✭✭

Mrs Henderson Presents spilles nå på Noel Coward Theatre – Bestill billetter nå Mrs Henderson Presents

Theatre Royal, Bath

22. august 2015

5 stjerner

Vi befinner oss mellom verdenskrigene i det tjuende århundre. London. Windmill Theatre sliter med besøkstallene. Eieren får en idé: spar penger på kostymer og introduser klassisk, dekorativ nakenhet. Selskapets moralvokter, Lord Chamberlain, gir sitt samtykke etter litt lureri. Avtalen er i boks, scenen er rigget – det er bare snakk om å overbevise de unge damene om at nakenhet er en naturlig del av arbeidet deres på scenen.

Ikke overraskende krever damene en del overbevisning; noen flykter og nekter å kaste klærne offentlig. Men sjenerte Maureen synes det er en god idé og takker ja, og de andre jentene følger etter.

Øyeblikket kommer. Regissøren vil at damene skal kle av seg. Ved det siste hinderet nøler Maureen og søker trygghet. Hvorfor skal de være de eneste som er nakne? Hvorfor skal ikke mennene også strippe? Et tidlig slag for likestilling, som mennene motsetter seg. Helt til Bertie bestemmer seg for at skitt au, de kan være jenter sammen alle sammen. Og av går klærne til stor forbauselse for mennene på scenen. Han står der, splitter naken, og nyter oppmerksomheten. De andre mennene kan ikke la seg overgå av en homofil mann, og én etter én – i ekte Calendar Girls-stil, med gjenstander som dekker deres edlere deler – kaster de også klærne. Så langt har det vært bare rumper og brystkasser, men kjønnsorganene forblir trygt skjult (bortsett fra kanskje for våkne øyne på balkongen eller helt ytterst på sidene i teatret). Det er godmodig liksom-nakenhet.

Etter å ha fulgt mennenes eksempel, kler damene av seg. Når scenen til slutt utspiller seg i forestillingen de setter opp på The Windmill, står kvinnene helt stille, helt utrolig vakkert, og helt, helt nakne. Alle sammen. Barbert og totalt blottlagt – som gudinner fra et renessansemaleri. De er mye tøffere enn mannfolkene, disse damene – underlivet deres blir fullt eksponert i rampelyset. Ingen Calendar Girls-beskjedenhet her i gården.

Og det er selvfølgelig nettopp det som er poenget.

Dette er den nye britiske musikalen Mrs Henderson Presents, basert på den suksessrike filmen fra 2005 (manus av Martin Sherman) med samme navn, med manus av Terry Johnson, sangtekster av Don Black og musikk skrevet av George Fenton og Simon Chamberlain. Den spiller nå sin premieresong på Theatre Royal Bath i en produksjon regissert av Johnson. Med koreografi av Andrew Wright, musikalsk ledelse av Mike Dixon og orkestrering av Larry Blank, er Johnsons produksjon en triumf på alle områder.

Musikken til Fenton og Chamberlain er en sann fryd. Det er pastisj-numre som kunne vært skrevet av Cole Porter eller Richard Rodgers, samt livlige låter i vaudeville-stil og noen store, storslåtte hymner. Musikken er melodiøs og full av musikalsk glede. Høydepunkter inkluderer What A Waste Of A Moon, Ordinary Girl, Perfect Dream, Living In A Dream World, He's Got Another Think Coming, Anything But Young og If Mountains Were Easy To Climb. Selv muntre skjemteviser som We Never Closed og Everybody Loves The Windmill sprudler av ekte glede. Dette er sanger som føles friske, men som også fungerer helt utmerket som tidsriktig musikk fra 1930-tallet.

Larry Blanks orkestreringer er like praktfulle som alltid, men Dixon har bare et lite åttemannsorkester å jobbe med. De håndterer alt med robust og lystig energi, men det er ingen tvil om at musikken ville tjent på et større orkester – en skikkelig strykerseksjon og mer blåsere for de mer jazzpregede delene. Dixon gjør en utmerket jobb med å formidle musikken og sikre god balanse mellom sanger og instrument. Dette er låter du kan nynne og klappe med på, og du forlater salen med et ønske om at du kunne kjøpt et album for å høre musikken igjen og igjen.

Dette skyldes delvis at Don Black er i storform. Tekstene hans er klare og livlige, av og til litt frekke, men alltid underholdende og smarte. Han unngår unødvendig sentimentalitet, men lar karakter og situasjon styre ordene som synges.

Terry Johnsons manus omarbeider filmmanuset på flere måter, og alle endringene er til det bedre for en musikal. Det er nye karakterer og andre vektlegginger, men følelsen av den lettbeinte og sprudlende gleden som filmen fanget, er gjenskapt her. Johnson tilfører en dypere teatralitet til fortellingen ved å fokusere på karakterene bak scenen. Dette fungerer veldig bra. Han bruker også en slags fortellerfigur for å ramme inn historien; en annen utmerket og svært teatralsk idé, som bare svikter litt på grunn av utøverens ferdigheter.

The Windmill var berømt for sin «Revueville», og Johnsons arbeid her gjenspeiler denne revystilen. En serie sammenhengende scener og sanger utgjør den overordnede buen; spesifikke historier fortelles innenfor denne rammen. Det er enkelt og fengende – akkurat slik Revueville må ha vært.

Siden stykket utspiller seg på 1930- og 40-tallet, er skyggen fra krigen uunngåelig. Johnson forsøker ikke å unngå dette, men omfavner det, og gjør datidens patriotisme til en uimotståelig karakter i seg selv. Det er vanskelig å ikke felle en tåre eller to flere steder, fordi tidsånden formidles så grundig. Det er ikke sentimentalt eller overdrevet; følelsene springer ut av perioden og karakterene. Det er morsomt og engasjerende, så vel som trist og tankevekkende.

Helt riktig har Johnson, som regissør, insistert på at det skal være ekte nakenhet i forestillingen. Den kunne ikke vært autentisk uten. Samtidig setter det søkelyset på hva som har endret seg siden 1940 ved å vise samfunnets ulike holdninger til nakenhet hos menn og kvinner. Svaret er: ikke mye. Den nakne kvinnekroppen blir fortsatt objektivert i stor grad, mens den nakne mannskroppen ikke blir det. (En rask titt på f.eks. Game of Thrones avslører utallige tilfeller av unødvendig kvinnelig nakenhet, mens tilsvarende scener med menn er ytterst sjeldne). Det forventes at kvinner poserer nakne; menn forventes å beholde klærne på. Man blir ikke ofte tvunget av teater til å tenke over disse temaene – men denne sjarmerende og modige musikalen gjør nettopp det.

Andrew Wright står for utmerket koreografi, der mye er teknisk krevende. Det føles ikke alltid helt riktig for perioden, men ensemblet opptrer med utømmelig energi og disiplin, og numrene er generelt veldig morsomme. He's Got Another Think Coming er spesielt fantastisk og avslutter første akt på brilliant vis.

Som den praktiske og fornuftige Maureen, som tar utfordringen med nakenhet på scenen med hele seg, er Emma Williams en helt fabelaktig «quadruple-threat»: hun spiller, danser, synger og poserer naken med ekte, blendende dyktighet. Stemmen hennes passer perfekt til musikken her, og hun tilfører numrene hjerte og en klokkeren, gyllen klang. Hun spiller rollen perfekt, danser som om hun aldri har gjort annet, og kan forførende svinge en vifte bedre enn de fleste. Williams er spektakulær på alle måter – men hennes strålende modige, frontale irettesettelse av Hitler forrest på scenen er et ekte coup de théâtre: på sin måte like konfronterende, minneverdig og sjokkerende som «Come On Dover! Move Your Blooming Arse!» må ha vært da My Fair Lady debuterte. Williams er fantastisk.

Samuel Holmes er like praktfull som Windmills mannlige stjerne, den camp-aktige og eksentriske Bertie. Han klarer både å spille en arketype og samtidig tydelig få frem sårheten i et liv levd i en tid der homofili var en kriminell handling. Holmes gjør ikke rollen tåpelig eller trist; tvert imot er Berties energi og livsglede tydelig. Øyeblikket der han kler av seg i solidaritet med jentene er et ekte høydepunkt – fordi det viser ham som en lojal og omtenksom venn, i tillegg til å være en god lagspiller og en spøkefugl (en sekvens med en naken og flau Matthew Malthouse er veldig morsom). Holmes har en ekte og svært vakker stemme som han bruker ekspertise her, og han er også en fremragende danser. Strålende på alle måter.

Ian Bartholomew er fabelaktig som Vivian Van Damm, den jødiske gründeren som samarbeider med Mrs Henderson for å gjøre The Windmill til en suksess. Han er morsom og rørerende om hverandre, og reaksjonen hans på Hitlers invasjoner i Europa er spesielt treffsikkert formidlet. Dette er en rolle som fort kunne blitt bortkastet, men Bartholomew tilfører hver scene storstilt sjarm og en rik, rungende vokal autoritet. Van Damm gnistrer.

I en karakter som er i utgangspunktet ny for denne produksjonen, kommer Matthew Malthouse – alltid en pålitelig utøver – virkelig til sin rett som Eddie, den sjarmerende teaterteknikeren som faller for Maureen. Malthouse gjør ikke Eddie prangende eller utspekulert; i stedet spiller han på Eddies svakheter og skaper en mild, herlig og tvers igjennom elskverdig karakter. Scenene hans med Williams er søte og ekte; det er umulig å ikke ønske at de skal leve lykkelig alle sine dager. Stemmen hans er lett og klokkeren, og han leverer låtene med perfekt tidsriktig stil. Nok en flott danser med teft for både komisk ugagn og romantiske gester.

Det er alltid vanskelig å hoppe etter Dame Judi Dench, og enda vanskeligere når man spiller en eldre kvinne, men Tracie Bennett har ingen betenkeligheter og leverer en lunefull, men målbevisst Mrs Henderson. Hun sprudler av liv og behandler umulige hindringer som fluer som skal smekkes. Det er noe «Carry On»-aktig over prestasjonen hennes som treffer blink – hun kan være grov i kjeften for å sjokkere og overtale, men som regel med et glimt i øyet. Noen ganger skyldes glimtet melankoli, andre ganger fantestreker, men øynene hennes er alltid våkne for muligheter. Med full kontroll på musikkens krav, og med utmerket kjemi på scenen med Van Damm, Maureen, Eddie og særlig Bertie, leverer Bennett en strålende hovedrolle.

Det er førsteklasses arbeid fra Graham Hoadly (den brautende Lord Chamberlain), Lizzy Connolly, Katie Bernstein og Lauren Hood (Doris, Peggy og Vera – fantastiske Windmill-dansere), Dickie Wood (Cyril) og Andrew Bryant (Sid). Faktisk gjør hele ensemblet en utmerket jobb – harmoniene og melodiene synges vakkert hele veien, dansen er i toppklasse, og komikken og hjertet strømmer fra alle sammen.

Det er bare én liten falsk note. Mark Hadfields Arthur, den komiske fortelleren som holder showet flytende med sine innlagte monologer, når ikke helt opp. Hadfields levering er ikke selvsikker nok til å fungere, selv om det virket som (på den førpremieren jeg så) at han prøvde å spille en mann som var usikker på materialet sitt. Det sitter ikke helt, småpraten er ikke munter nok, og den påståtte improvisasjonen er ikke presis nok. I det store og hele er ikke Arthur avgjørende for suksessen til Mrs Henderson Presents, men med en førsteklasses Arthur ville resultatet vært enda rikere.

Tim Shortalls scenografi er søt og passende, og scenen der teatret nesten blir bombet er imponerende håndtert. Paul Wills står for utmerkede kostymer, Ben Omerods lyssetting er vakkert styrt (kontrollen på Eddies måne og Maureens nakenhet er spesielt god), og Richard Mawbey gjør en flott jobb med parykker og sminke.

Det er ingen tvil om at Mrs Henderson Presents bør flyttes til West End. Materialet er førsteklasses og bedre enn mange nye musikaler som har spilt der de siste årene. Den vil trenge et større orkester (og dermed større orkestreringer), og den kunne hatt godt av litt finpussing i rollebesetningen og et større ensemble (minst et dusin flere dansere) for å gi en større følelse av skala. I Bath fremstår det som et ypperlig kammerspill, perfekt tilpasset nydelige Theatre Royal. I West End kan ambisjonene ligge høyere.

Det viktigste er at det fungerer – på alle områder.

Dette er den beste britiske musikalen siden Matilda. Og hvis du ser bort fra musikaler som handler om barn, er det den beste britiske musikalen siden The Phantom of the Opera.

Umisselig.

Mrs Henderson Presents spilles på Theatre Royal Bath frem til 5. september 2015