ANMELDELSE: Murder For Two, The Other Palace Studio ✭✭✭✭

Ed MacArthur og Jeremy Legat i Murder For Two. Murder For Two

The Other Palace Studio

6. mars 2017

4 stjerner

Bestill nå

Den største bragden ved denne forestillingen er duoen Jeremy Legat og Ed MacArthur, som leverer en blendende prestasjon som syngende, dansende og spillende pianister. Hvis du noensinne har lurt på hvordan det ville sett ut om parhester som Ferris og Milnes (for eksempel) plutselig fikk sitt eget show skreddersydd for deres enorme talenter, så får du svaret her. Denne krimhistorien danner en perfekt ramme rundt et dusin fantastiske numre, der Legat og MacArthur briljerer med akrobatisk og ellevilt klaviaturkunstneri. Disse numrene alene gjør billetten mer enn verdt prisen; faktisk skal du lete lenge etter maken til slik virtuositet.

Regissør Luke Sheppard (som nok en gang samarbeider med sin trofaste produsent Paul Taylor-Mills, som bringer stykket til The Other Palace etter en spilleperiode ved Watermill Theatre i Newbury) iscenesetter musikalnumrene med stor finesser og presisjon på den intime studioscenen. Han har funnet det ideelle paret i sine skuespillere, som – til tross for at de tilnærmer seg oppgaven fra to helt ulike utgangspunkt – utfyller hverandre med herlig spilleglede og humor. Legat har lært pianosatsen fra partituret, mens MacArthur spiller helt etter gehør og gjennom møysommelige studier av videoopptak av hender på et tangentbrett. Det er imponerende hvordan kapellmester Tom Attwood har klart å smelte sammen disse vidt forskjellige tilnærmingene slik at de fremstår som en sømløs enhet. Utførelsen av musikken er en fryd som du lenge vil være glad for at du fikk oppleve.

Jeremy Legat og Ed MacArthur i Murder For Two

I bunn og grunn er dette alt forestillingen trenger. Faktisk føles det ofte som om stykket roper etter en «black box»-innramming, kanskje bare med en speilvegg og et roterende piano. Alt annet skapes av forestillingsevnen til de to skuespillerne, der den ene spiller etterforskeren (som selv utgir seg for å være en høyere rangert detektiv), mens den andre spiller utallige mistenkte i en absurd kompleks drapssak. Denne musikalen settes ofte opp nettopp så minimalistisk. Den langvarige Off-Broadway-produksjonen valgte en enkel og stilren tilnærming, og det er lett å se hvordan dette bidro til dens enorme suksess.

Av en eller annen grunn har man valgt en annen retning her. Gabriella Slades røffe, naturalistiske scenografi er fylt med rekvisitter og detaljer – noen brukes, andre ikke – som i dette tette lokalet skaper et sterkt inntrykk av realisme. Manuset er imidlertid alt annet enn realistisk. Dette er et stykke for to skuespillere der Legat konstant må skifte karakter, noe som sjelden harmonerer helt med de detaljerte omgivelsene Slade har skapt. Faktisk er gapet mellom scenografien og selve spillet så markant, særlig i den handlingsmettede førsteakten, at det er vanskelig å virkelig leve seg inn i historien.

Jeremy Legat og Ed MacArthur i Murder For Two.

I tillegg kommer det faktum at amerikanernes forhold til musikaler er svært annerledes enn vårt. I likhet med «The Drowsy Chaperone» bæres dette showet frem av en nasjonal besettelse for musikkteater, en sjanger som nærmest er USAs nasjonale kunstform. Den felles forståelsen for mediet som finnes i Statene, er ikke like utbredt her hjemme, hvor musikaler ofte fortsatt blir sett på som en litt sær lillebror til det «ordentlige» teatret. Det kan være nyttig å sammenligne den enorme suksessen til «In The Heights», som spilte i tre år på en stor Broadway-scene, med den heroiske innsatsen Taylor-Mills og Sheppard måtte legge ned for å få sin Southwark Playhouse-versjon opp i King’s Cross. Opprinnelig skulle den bare vare i fire måneder, men gjennom ren viljestyrke og tro på materialet ble den utvidet gang på gang til den hadde spilt i hele 15 måneder. Og «In The Heights» er en langt enklere forestilling å selge enn denne merkelige raringen.

Utfordringen med å finne et publikum forsterkes av at dette ikke er en historie som fortelles på vanlig vis, men snarere en dekonstruksjon av en sjanger. Resultatet minner mindre om en konvensjonell musikalkomedie og mer om et angrep på det komfortable og velkjente, slik vi kjenner det fra Steven Berkoff. Husk at tittelen forteller oss at det kun er to personer til stede. Så hvem er de egentlig? For å selge dette til et britisk publikum kunne man nesten ha presentert det i stilen til Berkoffs «Decadence» – det har mye av det samme anarkistiske og selvopptatte vanviddet over seg. Et slikt scenespråk kunne kanskje bygget bro mellom stykkets særheter og vårt publikum. Det ville også gitt materialet den «brodden» som trengs i en fortelling om liv og død, svik og grådighet. Her gir manuset oss i stedet vittigheter om tekopper og stjålet iskrem, nesten som om det forsøker å dytte oss tilbake inn i en uskyldig 1930-tallsverden.

Samtidig kan man lure på om den i overkant muntre musikken (av Joe Kinosian) og de bitende, intellektuelle tekstene (av Kellan Blair) egentlig hadde passet noe bedre der enn i det støvete «film noir»-interiøret vi får servert her. Låtskriverne har også skrevet manuset, noe som fungerte godt i USA, men det gjenstår å se om det treffer det britiske publikummet like direkte. Teatralt sett er det en ganske statisk affære med mye snakk og lite fysisk handling. Lysene blinker av og til (spør Chris Withers hvorfor), og det er mye kokettering med publikum gjennom «den fjerde veggen». Riktignok skjer det noe spennende et godt stykke ut i andre akt, som selv om det er sjarmerende, også belyser mangelen på hendelser ellers. Men la gå – forfatternes oppfinnsomme og briljant arrangerte sanger vil garantert begeistre og imponere deg. Dra og se det for sangenes skyld; du kommer ikke til å angre.

Foto: Scott Rylander

KJØP BILLETTER TIL MURDER FOR TWO HER