ANMELDELSE: Posh, Pleasance Theatre ✭✭✭✭

Posh

The Pleasance Theatre, London

Fire stjerner

Bestill billetter nå

Fra Glenda Jackson som King Lear og Maxine Peake som Hamlet, til Phyllida Lloyds helkvinnelige versjoner av Julius Caesar, Henry IV og The Tempest – det begynner nå å bli helt vanlig at kvinner tar på seg Shakespeare-roller. Men regissør Cressida Carré har valgt en dristig tilnærming for å teste dette konseptet med en moderne klassiker: Laura Wades Posh.

Stykket hadde opprinnelig 12 mannlige og bare to kvinnelige roller, men denne oppsetningen byr på interessante vinklinger ved å la kvinner spille samtlige roller. Ellers forblir teksten uendret, uten kjønnskorrigerte grep slik vi så da Tamsin Greig ble en lesbisk Malvolia i National Theatres Twelfth Night. Resultatet forsterker visse aspekter ved stykket, mens det demper effekten av andre, men alt i alt byr det på en interessant utforskning av hvordan kjønn påvirker vår opplevelse.

Etter å ha sett originalproduksjonen på Royal Court i 2010, ble jeg slått av hvor annerledes opplevelsen var denne gangen. Jeg glemte aldri helt at det var kvinner som spilte de maskuline rollene i den reaksjonære «Riot Club» – inspirert av Oxfords beryktede Bullingdon Club, som har hatt både Boris Johnson og David Cameron som medlemmer. I enkelte tilfeller hever det seg over kjønn, som i Serena Jennings' imponerende prestasjon som Alistair Ryle, som gradvis finner sin stemme som en sint konservativ som er lei av liberalisme og populistisk politikk. Sarah Thom skiller seg også ut som Jeremy, et tidligere medlem av Riot Club og nå en sentral skikkelse i det britiske konservative partiet – ikke et usannsynlig sprang når man kjenner til Thatcher og Theresa May. Her handler det mer om status og makt enn kjønn. Men for min del forble de fleste av de unge Oxford-mennene feminine, til tross for formelle dresser og maskuline fakter. Som klubbens nykomling Ed Montgomery, fremstår Verity Kirk mer som en valpeaktig prefekt på en privat jenteskole; dette er ikke ment som kritikk, da hun får oss til å se karakteren på en ny måte – og hun høster latter med nesten hver eneste replikk.

Dette er kjernen i å la unge kvinner spille disse testosteronfylte rollene: karakterenes ungdommelige posering fremstår mer latterlig og komisk der de later som de har makt gjennom arroganse og selvgodhet. Dette kan demaskere oppførselen deres som «romantisk tøys» og «tåpelige studentpuss», men det skaper en større kontrast til den voksne verden de forbereder seg på – der de faktisk vil sitte med reell makt og innflytelse utenfor den demokratiske prosessen. Med denne mørkere undertonen noe svekket, fremstår guttene også som mindre truende, selv når deres berusede utagerer i kvinnehat, seksuell aggresjon og vold. Å se menn intimidere og true de kvinnelige karakterene var sjokkerende i originaloppsetningen, og selv om det fortsatt er ubehagelig, har det mindre slagkraft når det utføres av kvinnelige skuespillere. Mine reaksjoner avslører utvilsomt mine egne holdninger til kjønn, så opplevelsen kan godt være annerledes for andre, spesielt hvis de klarer å se bort fra karakterenes kjønnsskifte.

Likevel lykkes produksjonen takket være Laura Wades briljante tekst og Carrés mesterlige regi. Skildringen av Storbritannias styrende elite er like observant og skremmende sju år etter premieren. Stykket hadde premiere samme år som de konservative kom tilbake til makten, og det gir en stemme til et etablissement som er rasende over hvordan det har følt seg utfordret og undergravd av sosiale endringer og populistiske strømninger under en Labour-regjering. Det er nifst å høre den konservative oligarken Jeremy snakke om hvordan eliten alltid vil beholde makten uansett hva som skjer, fordi den vil «tilpasse seg for å overleve» – et forvarsel om hvordan Oxford-kandidater som Boris Johnson, Michael Gove og Theresa May har manipulert populistiske følelser for å beholde regjeringsmakten.

Oppsetningen fungerer også takket være et sterkt ensemble som skaper tydelige individer av det som lett kunne blitt «posh»-stereotyper. All ære til Alice Brittain, Amani Zardoe, Cassie Bradley, Gabby Wong, Jessica Siân, Lucy Aarden, Macy Nyman og Molly Hanson, samt Jennings og Kirk som landets «fineste sperm». Carré og castingansvarlig Esta Charkham har også lykkes med en fargeblind casting. Toni Peach er også utmerket i de to eneste rollene som opprinnelig var kvinnelige. Bortsett fra grepet med det helkvinnelige ensemblet, er dette en kraftfull og severdig produksjon. Den mister kanskje noe av den maskuline trusselen fra originalen, men får frem mer av komikken i teksten og gir oss mye å tenke på når det gjelder kjønnets betydning i teateret.

Spilles til 22. april 2017

Foto: Darren Bell

KJØP BILLETTER TIL POSH PÅ THE PLEASANCE THEATRE