ANMELDELSE: Putting It Together, St James Theatre ✭✭✭✭✭

Putting It Together

St James’ Theatre

1. februar 2014

5 stjerner

Noen ganger lader man CD-spilleren med ulike Sondheim-innspillinger eller konsertopptak og velger "shuffle". Resultatet er ofte en pussig miks av sanger og stiler (tenk Pretty Little Picture etterfulgt av Moments in the Woods og deretter A Weekend In The Country) fordi Sondheim alltid skaper en unik stil for hver musikal. I mindre gjennomtenkte produksjoner kan revyen Putting It Together, satt sammen av Julia McKenzie, Cameron Mackintosh og Sondheim selv, føles som en slik oppstykket opplevelse: gjenkjennelig, men sprikende. Men i kveld, på St James Theatre i Victoria – foran en fullsatt sal som inkluderte selveste Angela Lansbury – satte Alex Parkers produksjon punktum for en strålende suksessrik spilleperiode. Regien er ved Alastair Knights, koreografien ved Matthew Rowland og Scarlet Wilderink, med musikalsk ledelse av Theo Jamieson og Alex Parker.

Denne oppsetningen gikk aldri i fellen med å føles uorganisert. Snarere leverte den varene på en sømløs og naturlig måte, helt uten behov for et påtvunget regikonsept. Det var en triumf fra start til slutt.

Rammen er enkel: En glamorøs fest der et ektepar får ekteskapet satt på prøve, et yngre par lurer på hvorfor de i det hele tatt er sammen, og en sjarmerende, morsom fyr observerer og kommenterer det hele. Alt dette skjer mens et knippe av Sondheims mindre kjente perler løftes frem i lyset.

Noe av det denne revyen tydeliggjør, er hvor integrert Sondheim har blitt i populærkulturen. Selv de mest obskure numrene føles på en måte kjente og kjære. Klassikere som Ladies Who Lunch og Marry Me A Little fremstår som rene hitlåter. Publikum var fullt av folk som ble overrasket over at det var Sondheim som hadde skrevet ditt og datt – med unntak av "La Lansbury", selvfølgelig.

Musikken var dyktig arrangert for et lite ensemble bestående av piano, obo/engelsk horn, klarinett, fagott, kontrabass og trompet. Musikerne var samspilte og presise, og Theo Jamiesons innsats på pianoet var spesielt imponerende.

I sentrum av produksjonen står en glitrende og helt fabelaktig Janie Dee. Hun leverer på alle plan. Hun oser av eleganse i sin sorte kjole og mestrer både den lette komedien og den dype smerten i de tyngre numrene. Hennes tolkning av Lovely var dryppende av sarkasme; Every Day A Little Death dirret av sorg; Everybody Ought To Have A Maid var et herlig, flørtende høydepunkt. Klassikere som Could I Leave You, Ladies Who Lunch og Not Getting Married Today føltes alle friske og nye, som om de aldri hadde blitt sunget før. Like It Was skinte av intens lengsel, og den fantastiske duetten med Caroline Sheen, There's Always A Woman, ble kveldens mest utsøkte godbit.

Dee er en uredd utøver. Hun synger med en ærlighet og forståelse som fyller hver linje med ekthet og presisjon. Hun våger å la stemmen briste for dramatisk effekt, og hun vet nøyaktig hvordan hun skal bruke registeret sitt for å treffe publikum i hjertet.

Her lyste hun rett og slett som en supernova.

Heldigvis var hun ikke alene om å imponere.

Damian Humbley var i storform stemmemessig. Hans fremføringer av Marry Me A Little og Unworthy Of Your Love viste frem en kraftfull og klokkeren tenor som var en fryd å høre på. Det var nesten så man ønsket at han skulle synge hver eneste herrerolle – spesielt i Good Thing Going, som her ble sunget av David Bedella, men dessverre uten den samme tyngden Humbley brakte til rollen i 2013-oppsetningen av Merrily We Roll Along. Kveldens vokalmessige høydepunkt kom uansett i Humbleys plettfrie og rørende versjon av Pretty Women. Daniel Crossley var også helt strålende i rollen som den klassiske "song-and-dance"-mannen og lyste opp scenen hver gang han kom inn. Det er vanskelig å se for seg at noen kunne gjort Buddy's Blues bedre; han var oppfinnsom, dynamisk og gjorde nummeret spektakulært. Det samme gjaldt samspillet med Dee i Everybody Ought To Have A Maid. Han har kanskje ikke Humbleys stemmeprakt, men han er en fantastisk formidler. Caroline Sheen var også i særklasse i rollen som den uskyldige ungpiken. Hennes Lovely var nydelig, det samme var Live Alone And Like It. Hun glitret spesielt i duettene med Dee. Den eneste som føltes litt feilplassert i dette selskapet var David Bedella. Stemmen hans mangler den dype bassbaryton-kvaliteten som kreves i numre som Pretty Women og The Road Not Taken. Han virket ofte enten ustemt eller noe utilpass, noe som er merkelig, da han kan være strålende i riktige roller. Selv i Being Alive manglet den musikalske presisjonen og gløden man forventer. Det var skuffende, men ødela ikke helhetsinntrykket. Dette var underholdning i toppklasse som fullt fortjent fikk stående ovasjoner da avslutningsnummeret Old Friends rundet av kvelden. Når alle fem sang sammen, var de perfekt samstemte – et kroneksempel på sterkt ensemblespill.

Full pott til Knights og Parker: Deres visjon for produksjonen var presis, elegant og helt riktig.

Denne versjonen av Putting It Together fortjener å flytte rett inn på et teater i West End og spille for fulle hus som tørster etter pur glede og kvalitet.