ANMELDELSE: Roaring Trade, Park Theatre ✭✭✭

Roaring Trade

Park 200 Theatre

30.09.2015

3 stjerner

Steve Thompsons Roaring Trade ble godt mottatt ved premieren i 2009 på Soho Theatre. Nå settes stykket opp på nytt på Park 200, og det store spørsmålet er hvordan et verk som var så dagsaktuelt den gangen, har tålt tidens tann seks år senere – er en nyproduksjon egentlig berettiget? Resultatet her er delt. Vi befinner oss i Canary Wharf, i et åpent kontorlandskap for obligasjonshandel hos en av de største forretningsbankene. Skjermer flimrer og tikker ubarmhjertig i bakgrunnen. Skuespillerne har ut- og innganger i alle scenens fire hjørner. Det er bare fire skrivebord, noe som forteller oss at dette i bunn og grunn er et stykke for fire roller der vennskap og rivalisering mellom spillerne – både på jobb og i fritiden – står sentralt. Vi er i Glengarry Glen Ross-territorium, med mange av de samme etiske valgene på spill.

De fire hovedkarakterene er Donny (Nick Moran), ‘PJ’ (Michael McKell), ‘Spoon’ (Timothy George) og Jess (Lesley Harcourt). Det er mindre roller for Donnys sønn Sean (William Nye) og PJs kone Sandy (Melanie Gutteridge). Alan Cohen står for regien.

Ved stykkets begynnelse har en fra det sammensveisede meglerteamet forlatt pulten sin, og vi venter på nykommeren – Olly, som raskt får kallenavnet ‘Spoon’ (som i ‘silver spoon’), en referanse til hans privilegerte familiebakgrunn og utdannelse fra Cambridge. Helt fra start kastes vi inn i en rekke konflikter basert på klasse, kjønn, generasjonsmotsetninger, sjalusi over lønningsposer og det rene stresset ved å jobbe med summer som påvirker alle karakterene og ødelegger deres forhold til hverandre.

Donny er en brautende «barrow-boy»-type som har jobbet seg opp, og som bare må være alfahannen i alle livets aspekter – men mest av alt på arbeidsplassen, hvor han må tjene mer til firmaet enn noen andre og sikre seg den største bonusen. I løpet av stykket får vi se hvor mye (eller lite) substans som egentlig ligger bak den tøffe fasaden og skrytingen. ‘Spoon’ er den ferske og naive Oxbridge-kandidaten med et naturlig hode for tall. Han er Donnys hovedrival i firmaet, og viser seg å være mye mer (og mindre) enn han utgir seg for utover i stykket. PJ er den eldre garden som er i ferd med å miste grepet på jobben og tyr til flaska. Jess – på mange måter den mest interessante og velskrevne karakteren – må manøvrere i det kjønnspolitiske farvannet ved å være tøffere enn mennene i deres eget spill, uten å miste kontakten med sin egen identitet. Det er en fortelling fra «The Square Mile» hvor atmosfæren, for å sitere forfatteren, er ‘en blanding av Tom Brown’s Schooldays og Gladiator.’

Det er i hovedsak tre historielinjer som løper parallelt i dette stykket. For det første har vi historien om PJs fall, der lange fuktige lunsjer og manglende fokus fører til at han får lavere bonus enn de andre og sier opp i affekt. McKell får her muligheten til å spille fyllik på utmerket vis; han observerer karakteren godt og overdriver ikke bare for effekts skyld. Han portretterer en person som utad fungerer rimelig greit, selv om han åpenbart er ute av stand til å ta rasjonelle valg. Dette er en gjenkjennelig City-type selv i dag.

Deretter har vi rivaliseringen mellom Spoon og Donny om å overgå hverandre i inntjening. Denne andre historien gir drivkraft til stykket som helhet, og det er mer enn nok – kanskje for mange – vendinger før vi når konklusjonen. Ingen av karakterene er særlig tiltalende, tross skuespillernes iherdige innsats for å tilføre nyanser og dybde. Derfor har denne sentrale delen av stykket begrenset interesse utover det tekniske rundt hvem som til slutt vinner. Dessuten føles motsetningen mellom Oxbridge-list og East End-triksing litt for enkel og stereotyp til å være helt overbevisende. Den tredje historien, som handler om hvorvidt Jess lykkes som initiativtaker eller ender som et offer i denne nådeløse rivaliseringen, var langt mer interessant og kunne med fordel vært utdypet mer.

Det er naturligvis interessante temaer som utforskes her, og stykkets beste scener er de der handlingen tar en pause fra det hektiske livet på tradinggulvet og reflekterer over etikken og det uunngåelige. Det er en fornøyelig scene mellom Donny og sønnen Sean på en kafé, hvor mekanismene bak obligasjonshandel og «shortsalg» forklares for publikum. Barnets rolle er glimrende skrevet som en måte å stille de spørsmålene som må stilles, men som ingen noensinne tør å stille…

Det er også et annet rolig øyeblikk med diskusjon mellom Donny og PJ etter sistnevntes tidlige pensjonering, der begge gjør opp status over livsstilen og sammenligner sine personlige regnskap. Det er tydelig at PJ er lykkeligere over å ha kommet seg ut mens han kunne, uansett hvilke kvaler det måtte ha kostet ham i møte med sin kravstore kone. Dette er et gamblerspill for unge menn, og nøkkelen til suksess er å vite når man skal gi seg mens man ennå ligger foran.

De virkelig dype spørsmålene forblir imidlertid ubesvarte. Dette er den tapte muligheten i denne nyoppsetningen, nå som vi er flere år forbi den store finanskrisen. Hvis vi trenger obligasjonshandel og fremtidsmarkeder, må det virkelig foregå på denne måten? Er den usympatiske oppførselen og tapet av tillit og menneskelig verdighet en kommentar til karakteren hos de risikovillige lykkejegerne som tiltrekkes av denne verdenen, eller ligger det i selve arbeidets natur? Hvis det er slik Donny sier, at ‘Trøbbel er muligheter… trøbbel tar deg steder,’ er da prisen i form av både menneskelig og makroøkonomisk risiko for høy?

De eneste karakterene i dette dramaet som oppnår nok selvinnsikt til å adressere disse spørsmålene er Jess og PJ, og de er nettopp de to som har minst å si til hverandre i den nåværende teksten. Så til tross for skuespillernes innsats for å gjøre karakterene mer helstøpte og sympatiske, forteller dette stykket oss mer om raseriet som hang i luften etter de hendelsene i 2008 enn det gir oss pekepinner på hvordan vi bør se på Canary Wharf i fremtiden.

Roaring Trade spilles på Park Theatre frem til 24. oktober 2015