ANMELDELSE: Rumpy Pumpy, Landor Theatre ✭

Rumpy Pumpy

Landor Theatre

14. april 2015

1 stjerne

Nye musikaler trenger den mest varsomme pleie og støtte hvis de skal oppmuntres til det punktet hvor de kan blomstre og vokse. Landor Theatre er en av de få bemerkelsesverdige scenene som støtter nye musikaler i London, gjennom sitt vertskap for lesninger, workshops og produksjoner.

Nå spilles Rumpy Pumpy der, en ny musikal av Barbara Jane Mackie (manus, tekst og musikk), som markedsføres som "en sak om te og kramper" basert på en sann historie. Den er regissert av Thom Sellwood med musikalsk ledelse av Tom Marlow.

Tanken som ligger til grunn for Rumpy Pumpy er utmerket: kollisjonen mellom verdener som oppstår når medlemmer av Women's Institute (kvinnerforeningen) begår det noen av deres medsøstre anser som kjetteri, ved å beslutte å kampanje for en reform av de arkaiske lovene om prostitusjon for å drastisk forbedre situasjonen for sexarbeidere i Storbritannia. De komiske og dramatiske mulighetene i situasjonen er umiddelbart åpenbare: medlemsmøter i grendehuset med te og kaker ved daggry; prostituerte som omgås eldre middelklassekvinner og sjokkerer dem med historier om hverdagens realiteter; visjonærene i foreningen som sakte omvender sine mer trauste kolleger; ekskursjoner hvor saken vinner nye tilhengere; et møte med statsråden. Man ser tydelig hvor stykket kunne ha gått.

Men det går ikke dit, ikke på noen meningsfull måte. I stedet får vi mye såpeoperamateriale som involverer de prostituerte, hvorav ingen er spesielt sympatiske. Misbruk i partnerforhold, politiets trakassering, de moralske korsfarernes arroganse, vanskene med å forsørge barn eller ta en utdannelse – dette er temaer som kunne vært selve kjernen i kulturoppgjøret etter hvert som øynene ble åpnet. Men de blir i stedet presentert som et skittent bakteppe for de prostituertes liv og blir følgelig, i denne sammenhengen, redusert.

Noen av Mackies melodier er hyggelige og fengende – musikken er uten tvil den sterkeste komponenten i verket. Tittellåten er engasjerende, og andre numre, som "Wouldn't It Be Nice" og "The Perfect Brothel", kunne med små grep ha blitt virkelige publikumsfavoritter. Faktisk kommer kveldens beste øyeblikk når de nysgjerrige og godlynte damene fra WI er i New Zealand for å undersøke beste praksis for bordeller. (Man ser straks hvordan det å gjøre den undersøkelsen til stykkets hovednerve, med de sosiale problemene i bakgrunnen, ville ha forbedret narrativet betraktelig).

Selv om den har en åpenbar og anerkjent tematisk kobling til The Full Monty, har Rumpy Pumpy egentlig mer til felles (uten at det innrømmes) med Calendar Girls. Men den holdes tilbake av både svake tekster og generelt sett svak sang. Sellwood må ta et fastere grep om stykket, og dialogen må skrives helt om slik at folk ikke snakker i klisjeer konstant.

Marlow gjør sitt beste med presentasjonen av partituret, og spillingen viser seg å være den mest musikalske delen av arrangementet.

Dessverre etterlater Sellwoods regi mye å ønske. Litt oppfinnsom gnist i presentasjonen kunne ha hjulpet enormt. Enkle ting kunne bidratt: Koreograf Courtney Daly kunne for eksempel ha skapt et felles bevegelsesmønster for jentene på gata, i kontrast til WI-damene, hvor de to gruppene jobbet kontrapunktisk mot hverandre for så, over tid, å harmonisere. De mannlige klientene kunne ha hatt sitt eget kroppsspråk. Uansett – stykket trenger liv injisert direkte inn i hjertet.

Skuespillet er for det meste rudimentært, hovedsakelig fordi manuset ikke tillater ekte karakterer, bare arketyper. Ved å fjerne noen av bi-historiene (den gjespende kjedelige hevngjerrige politikvinnens handlinger; den halvhjertede hummermiddag-kjærlighetshistorien) ville man lettere kunne fokusere på hovedsaken: den modige og fremsynte forståelsen til to kvinner fra WI, hvorav den ene gir sitt liv for saken de kjemper for på vegne av alle kvinner.

Det ligger en utmerket idé her, og musikken viser et reelt potensial. Det er flott at Mackie får muligheten til å se verket fremført, for hva som må endres vil være mye tydeligere nå som produksjonen har avdekket de iboende svakhetene i det nåværende utkastet.

Titler kan være utfordrende. Hvis du skal kalle en musikal Rumpy Pumpy, må den være sexy, energisk og rampete. Hvis den ikke er det, er kampen om å vinne publikum nesten tapt. Slik det står nå, er denne produksjonen mer "Grumpy Slumpy" enn Rumpy Pumpy.

Jeg ser frem til dens neste workshop-fremføring.