ANMELDELSE: She Called Me Mother, Stratford Circus Arts Theatre ✭✭✭✭

She Called Me Mother Stratford Circus Arts Centre, 8. oktober 2015

4 stjerner

Det er mye å beundre ved She Called Me Mother, et stykke som gir en stemme til de hjemløse og ofre for overgrep. I programnotatene forklarer dramatikeren Michelle Inniss inspirasjonen bak hovedpersonen, en 70 år gammel immigrant fra Trinidad ved navn Evangeline Gardner:

«Karakteren Evangeline ble inspirert av en hjemløs kvinne jeg snakket med over en periode på ett år fra 2006-2007. Hun solgte gatemagasinet The Big Issue på London Bridge stasjon. I stedet for å kalle henne 'aunty', som er et tegn på respekt for de eldre i det afro-karibiske miljøet, kom jeg i vanvare til å kalle henne 'mother'. Øynene hennes lyste opp og hun smilte.»

Inniss forklarer videre hvordan de faste samtalene med denne kvinnen fikk henne til å lure på hvordan hun hadde mistet hjemmet sitt – hva som hadde skjedd tidligere, og hvor de nærmeste var nå?

Evangeline (Cathy Tyson) lever et enkelt liv – hver dag venter hun på en kvinne ved navn Teresa, som minner henne om datteren Shirley (Chereen Buckley) som hun har mistet kontakten med. Teresas daglige vennlighet varmer Evangeline, men hun er likevel preget av frustrasjon og anger. Mens hun vandrer rastløst over scenen, grubler hun over hvordan Shirleys stahet burde ha advart henne om at hun ville dra, før hun mykner når hun minnes sin egen lykkelige barndom på Trinidad. Minnene utfolder seg, og snart snakker hun om ektemannen Rodney, som «var glad i flaska», og vi begynner å ane hvorfor Shirley dro. Når Shirley trer inn på scenen i et rom adskilt fra Evangeline, belyser monologene hennes hvordan hun ble preget av farens oppførsel, og hvordan foreldrenes synder hjemsøker hennes eget vanskelige forhold til partneren Daniel.

Inniss gjør en formidabel jobb med å utnytte usynlige karakterer gjennom en rik og visceral dialog som gir hovedpersonenes minner en bemerkelsesverdig klarhet. Hendene og øynene til karakterene får særlig fokus. Shirley bemerker den urovekkende tryggheten hun følte ved å holde faren i hånden, når hun «hadde sett hva den hånden var i stand til», mens Evangeline opplever et øyeblikk av bestemorslykke når hun holder hendene til barna til Teresa. Evangeline minnes at Shirleys øyne var «sorte og trassige», i kontrast til hvordan Shirley forteller om foreldrenes øyne som etter hvert fikk dette fjerne blikket som skjulte problemene i ekteskapet.

Parallellene mellom Daniel og Rodney er kanskje litt overtydelige, og det uunngåelige møtet i siste akt mellom Shirley og Evangeline dveler litt for lenge, men ellers er stykket imponerende konstruert. Med en spilletid på 90 minutter unngår Inniss stort sett å dvele for lenge ved enkelte minner. I stedet, på samme måte som i Alan Bennetts Talking Heads, sender den svingende emosjonelle temperaturen i minnene narrativet i uventede retninger. Her er Kerri Mcleans lyddesign uvurderlig, der de nøkterne kunngjøringene på London Bridge stasjon står i kontrast til de livlige lydminnene fra en trinidadisk skog. Peter Smalls lyssetting er på sin side enkel og effektiv, og bidrar ofte til å understreke den stadig skiftende avstanden mellom karakterene. Den siste scenen, hvor settet bades i et himmelsk skjær, ga et meningsfullt bidrag til en tiltalende tvetydig avslutning.

Cathy Tyson leverer en gripende prestasjon i hovedrollen, bitter som galle, men med et glimt i øyet. Det er mye humor i hennes tolkning av Evangeline, og hun fikk ofte publikum til å riste av latter – ikke minst med den perfekt leverte replikken om at moren hennes var så fin på det at hun knapt ville vedkjenne seg sine egne naturlige behov. Tyson er heller ikke redd for å la Evangelines feil slippe gjennom, noe som kaster lys over Shirleys følelse av svik gjennom fremstillinger av naivitet og sporadisk selvopptatthet. Selv om utleveringen noen ganger var litt usikker, har Tyson en kommanderende scenetilstedeværelse og behandler Evangeline med verdighet, selv i hennes minst sympatiske øyeblikk.

Chereen Buckley er en svært likeveldig Shirley, og det er hjerteskjærende å høre de optimistiske beskrivelsene av livet etter at hun dro hjemmefra forfalle med en deprimerende uunngåelighet. Mange av avsløringene om Rodneys misbruk kommer fra henne, og mye av dialogen hennes er dedikert til å utforske de ødelagte relasjonene hun har til alle de viktige personene i livet sitt, uten at det er hennes egen feil. Som følge av dette får hun langt mindre emosjonelt spillerom enn Evangeline; effekten vold i nære relasjoner har hatt på henne er nådeløst tydelig. Likevel skiller Buckley seg ut med den subtile måten hun utforsker Shirleys gryende empati for morens skjebne. Det faktum at Shirleys behandling hos Daniel bringer henne nærmere Evangeline, behandles som noe mer enn bare perverst; hennes livstretthet rettferdiggjøres av en voksende følelse av at hun må finne en form for fred med fortiden. Som Evangeline bemerker: «Det er rart, uansett hvor langt du går, forlater minnene deg aldri».

She Called Me Mother er et ettertenksomt stykke, vakkert skrevet av Michelle Inniss og sterkt fremført av Cathy Tyson og Chereen Buckley. Stykkets utforskning av minner, særlig i granskningen av hvordan relasjoner utvikles og går i oppløsning, skaper en svært intens opplevelse med en slutt som åpner for flere spennende tolkninger. She Called Me Mother turnerer i England frem til 21. november.