ANMELDELSE: She Loves Me, Menier Chocolate Factory ✭✭✭

Mark Umbers og Scarlett Strallen i She Loves Me. Foto: Alastair Muir She Loves Me 

Menier Chocolate Factory

8. desember 2016

3 stjerner

Bestill billetter

Det finnes en mektig raushet i beundringen av genier, der man låner glans fra deres største bragder og lar det smitte over på deres mindre prestasjoner.  Og intet sted er dette mer sant enn i tilfellet Jerry Bock og Sheldon Harnick, gigantene i musikalverdenen som skapte én enslig, men fullstendig storslått triumf: partituret til scenekolossen ‘Spelemann på taket’.  Dette unike, blendende mesterverket skinner så sterkt at resten av denne bemerkelsesverdige duoens produksjon bærer med seg en mistanke om at vi – om vi bare så nøye nok etter – ville finne magi av samme kaliber, skjønnhet av tilsvarende grad og like dyp innsikt i menneskesjelen.  Vi ender opp med å tro at det må være der: om vi bare kunne finne det….

Scarlett Strallen og Katherine Kingsley i She Loves Me. Og slik fortsetter søken.  Oppsetningene av deres mindre vellykkede verk dukker stadig opp.  Dette spesifikke stykket – en forestilling som av mange gode grunner aldri har funnet en fast plass i det faste repertoaret – er en musikalversjon fra 1963 av Miklos Laszlos ungarske komedie ‘Parfumerie’.  Da den ble skrevet, hadde historien allerede blitt filmet to ganger på engelsk, først som Lubitschs ‘The Shop Around The Corner’ og deretter som Judy Garland-filmen ‘In The Good Old Summertime’.  Produsenter fra disse prosjektene slo seg sammen og engasjerte Joe Masteroff til å skrive manus til Bock og Harnicks fint sammenvevde, om enn ofte dramatisk overflødige, sanger.  (Greit nok, det er ikke noe galt i det: ‘My Fair Lady’ trenger egentlig ikke sangene sine.)  Verket de skapte er et underverk av teknisk integrasjon – til et visst punkt.  Et stort problem er den tynne historien, bygget på et musikalsk-dramatisk gjenstridig materiale som tilbakeholdenhet, sjenanse, unnvikelse og kjønnsroller som allerede var utdaterte da verket haltet seg gjennom 300-og-noe forestillinger på Broadway før det raskt forsvant (i London gikk det enda kortere).  Et år senere kom ‘Spelemann på taket’ med sitt svimlende antall på over 3200 forestillinger, og siden har ‘She Loves Me’ kjempet mot det faktum at den er den svakere slektningen til et mye mektigere søsken, holdt i kunstig live lenge etter sitt naturlige endelikt.

Den er selvfølgelig ikke uten sjarm.  De enkelte elementene er ofte svært attraktive.  De henger bare ikke – helt – godt nok sammen til å være virkelig overbevisende.  Likevel har den nylig blitt hyllet som et «vidunder» over hele Broadway, og har også hatt et par runder i London i det siste.  Den forrige jeg så, Robert McWhirs siste egenproduksjon for det utmerkede (og dypt savnede) Landor Theatre, var nær ved å være en dundrende suksess.  Derfor dro jeg til Menier for å se den store Matthew Whites nye tolkning med et håp om at han også skulle komme nær en fulltreffer.

Scarlett Strallen og Mark Umbers i She Loves Me. Foto: Alastair Muir Whites kvalifikasjoner for jobben kunne knapt vært mer lovende.  Hans nylige adaptasjon og produksjon av Fred- og Ginger-musikalen ‘Top Hat’ var en mirakuløst perfekt affære som demonstrerte hans suverene mestring av sjangeren.  Han hadde imidlertid eksepsjonell frihet i det prosjektet, med tillatelse til å tilpasse materialet slik han selv ønsket – en sjeldenhet for enhver regissør.  For det andre kan teatre som «fringe»-scenen Landor kanskje bøye reglene litt og gjøre uoffisielle «justeringer» (les: forbedringer) i manuset, mens etablerte «off-West End»-scener som Chocolate Factory må spille mer etter boka. Og når de sikter mot en West End-overføring (slik Menier ofte gjør), kan du være pokker så sikker på at det du får er nøyaktig det som står i partituret, i tråd med de strenge kravene fra rettighetshaverne.

Noen regissører sier at deres viktigste oppgave er å skjule svakhetene i et manus.  Og de har rett.  Styrkene taler vanligvis for seg selv, men svakhetene skriker til kritikerne.  Når en regissør tar på seg en jobb, er det med et håp og en bønn om å kunne navigere trygt gjennom de fallgruvene og hindringene som forfattere og tidligere produsenter har lagt igjen.  Når man presenterer et verk som beviselig er mindre enn perfekt, slik som her, er innsatsen i spillet svært høy.

Vel, nok om teori.  Nå til denne produksjonen.  Her begynner ting lovende nok.  Den uvurderlige Paul Farnsworths flotte scenografi og kostymedesign starter med et bølgende forteppe med «den» utsikten over det ungarske parlamentet sett over Donau, akkompagnert av en fabelaktig virtuos ungarsk fiolin (Phillip Grannell eller Darius Luke).  (Vi kjenner vel en annen Bock og Harnick-musikal som starter med en fiolin, gjør vi ikke?)  Musikalsk leder Catherine Jayes forstår dette teatret godt og har valgt et band av fantastisk dyktighet og stilfølelse. Jason Carr har gjort en ryddig jobb med å korte ned de originale arrangementene, og orkesterlyden passer perfekt til lokalets dimensjoner.

Scarlett Strallen i She Loves Me. Foto: Alastair Muir Sangprestasjonene er like gledelige.  Callum Howells er en elskverdig Arpad; Alastair Brookshaw er en observant og varmhjertet Sipos; Katherine Kingsley tilfører en velkommen dose kvinnelig tøffhet som Ilona; Dominic Tighe gjør en god figur som den usmakelige Kodaly; Mark Umbers høres herlig ut som den sjarmerende gentlemanen Nowack; Les Dennis er en trivelig Mr. Maraczek; Scarlett Strallen får mest mulig ut av hver sjanse som Amalia, selv om vi stadig ønsker at partituret ga hennes praktfulle stemme enda flere anledninger til å briljere, og at manuset ga karakteren hennes litt mer ryggrad.  Rachel Bingham, Matt Crandon, Luke Fetherston, Olivia Fines, Aimee Hodnett, Sarah-Jane Maxwell og Vincent Pirillo utgjør et suverent ensemble.

Når det gjelder selve musikken, er den delvis operette og delvis Broadway-glamour fra sekstitallet; jo mer jeg hører den, jo mindre forstår jeg de motstridende stilvalgene.  Musikken er alltid herlig å lytte til, men som helhet nekter den rett og slett å smelte sammen.

Når det gjelder Masteroffs manus: vi får en mye lengre og mer ordrik tekst enn jeg husker fra Landor.  Vi har også mye, mye mindre koreografi enn jeg husker fra Clapham, noe som er synd.  Rebecca Howells bruk av bevegelse er fascinerende – hun kan mane frem bilder av Otto Dix eller Tamara de Lempicka på et blunk – men kafé-sekvensen passerer uten å feste seg helt på et dypere plan.

Designet av parfymeriet, hvor det meste av handlingen foregår, er slående – et frodig interiør med gull og ornamentikk, en slags herskapelig rokokko.  Paul Pyant styrer lyset og holder det stort sett lyst og muntert.  Hele produksjonen er lett, elskverdig og behagelig, med fokus på komfort og luksus.  Mangelen på mørkere toner skaper et problemfritt miljø, men muligens på bekostning av dramatisk nerve.  Til og med utroskap og selvmord kommer og går uten å skape store bølger.  Hvis du leter etter en smertefri opplevelse, får du det her.  Men hvis du trenger noe med mer substans, kan det hele føles litt for lettbent og trivielt.  Det fungerer for ‘Flaggermusen’, men her virker det noe malplassert.

Vi er tross alt i Budapest på 1930-tallet.  Fascismen vokser frem på alle kanter under admiral Horthys jernhæl, mens kommunismen blomstrer i øst.  Antisemittismen er i ferd med å drive Europa mot Holocaust.  Ingenting av dette får mer enn et hvisk i manuset.  Takk og pris for at Masteroff ikke la fingrene imellom da han skrev ‘Cabaret’!  Takk og pris for at Rodgers og Hammerstein ikke gjorde det i ‘The Sound of Music’ noen år tidligere.  Og takk og pris for at Bock og Harnick snakket mer fra hjertet i ‘Spelemann på taket’.  Når det gjelder dette stykket, er det hele nokså pent og ordentlig og gjør ingen fortred.  Ingenting å skamme seg over, men ikke forvent at jorden skal flytte på seg.

BESTILL BILLETTER TIL SHE LOVES ME