ANMELDELSE: Shock Treatment, Kings Head Theatre ✭✭✭

Shock Treatment

King's Head Theatre

21. april 2015

3 stjerner

Det sies ofte at dersom Dame Judi Dench leste telefonopplysningen, ville det være verdt inngangsbilletten bare for å høre henne. Om det stemmer – og det gjør det jo utvilsomt – må det også være sant at uansett hva Julie Atherton synger, så er det verdt å være i salen for å høre henne.

Atherton er en av disse sjeldne musikalskuespillerne: hun kan synge i nesten hvilken som helst stil, og uansett hva hun gjør, klarer hun å fylle rollen med udiskutabel guts, endeløs sjarme og en sensuell tiltrekningskraft. Det er ikke alle sopraner som sømløst kan spille en keitete nerd, en slank og forførende sirene, og en camp fetish-magnet (komplett med sykepleierantrekk i lakk som så vidt dekker bakenden og knapt rommer brystpartiet) i én og samme karakter – men Atherton mestrer oppgaven med den største selvfølge i Shock Treatment, musikalen som nå har sin scenepremiere på King's Head Theatre.

Shock Treatment er regissert av Benji Sperring og bearbeidet fra filmen med samme navn av Tom Crowley. I programmet lanseres den som oppfølgeren til forgjengeren The Rocky Horror Picture Show. Selv om reklamebransjen kanskje ville kalt den påstanden for en smule optimistisk, er den både usann og litt mot sin hensikt. Ved å beskrive forestillingen som en likeverdig oppfølger til Rocky Horror, skapes det forventninger hos publikum som aldri vil bli innfridd – ikke minst fordi Shock Treatment mangler originalens store stjerne, doktor Frank-N-Furter.

Det Shock Treatment derimot har til felles med sin forgjenger, er konseptet med to nerdete typer, Janet og Brad, som havner på dypt vann. De forsøker å finne både seg selv og hverandre i en situasjon preget av seksuelle spenninger, fylt med eksentriske ekstremkarakterer og massevis av funky, fengende musikk.

Handlingen er syltynn. Brad og Janet har ekteskapelige problemer; han har mistet jobben og hun frykter at de vokser fra hverandre. Hun melder dem på et TV-show som lover å fikse problemene. Derfra bærer det ut i et eldorado av crazy-komikk, inkludert bisarre talkshow-verter, de enda særere legene McKinley, små sorte kjoler, sjokkterapi, skap som blir sparket opp og en kostymeparade i hvit vinyl. Til slutt blir både Brad og Janet kledd nakne, stukket, gransket, sjokket og terapeutisk gjenopplivet – før en slags «lykkelig i sort kjole»-stemning senker seg over landet (i dette tilfellet Denton, USA).

Tim Shortalls scenografi er en attraksjon i seg selv – et hvitt drømmeland som fungerer like godt som TV-studio som klinisk behandlingsrom. Et tynt, flyttbart forheng får kjørt seg for komisk effekt, og Nic Farman skaper mye moro med smart bruk av farger for å underbygge stemning, karaktertrekk eller rett og slett for å servere en visuell vits. Kostymedesignet til Xylona Appleton er frekt og oppfinnsomt, spesielt når det kommer til de fargesprakende antrekkene til Hapschatt-familien. For en scene så liten som King's Head, er den kreative ekspertisen som er samlet her imponerende, og deres kollektive innsats overgår forventningene.

Crowleys scenetilpasning av filmen (oppfølgeren til The Rocky Horror Picture Show fra 1981) forsøker ikke å være stor kunst. I stedet fungerer den som en plattform for en slags «Carry On»-møter-«South Park»-fest av muligheter for å vise frem sanger, karakterer og sprø konsepter. Det er morsomt, tøysete og akkurat passe dristig på en gang.

Atherton er produksjonens supernova. Hun synger knallgodt hele veien og tilfører dybde selv til de mest banale melodiene. Evnen hennes til å formidle en uskyldig «dådyr-i-frontlyktene»-utstråling er bemerkelsesverdig, spesielt når hun samtidig klarer å vise frem den glupske sex-gudinnen i sitt indre. Best av alt er hvordan hun veksler – og det er en fryd å se spor av jomfruelig dyd danse over ansiktet hennes mens hun enten står i sort undertøy eller et ettersittende sykepleierantrekk i hvit vinyl.

Slik oppsummerer Athertons prestasjon selve kjernen i stykket: Nerder og utskudd kan også ha sex, dop og rock'n'roll! Det samme gjelder de to andre magnetiske rollene, som på hver sin måte leverer total overbevisning og forførende kraft.

Ben Kerr er herlig streit som Brad, den lavmælte og litt kjedelige ektemannen med en kropp som en gresk gud, men uten peiling på hvem han egentlig vil være. Som forventet blir Kerr strippet til undertøyet (til publikums store fornøyelse), men mer overraskende er det at han klarer å tilføre Brad en slags martyr-aktig verdighet som, mot alle odds, er ganske rørende. Det er en varm og gjennomført prestasjon, og innsatsen i hans siste nummer, «In My Own Way», er nydelig.

I det motsatte hjørnet finner vi Mateo Oxley, som tyner hvert eneste komiske nanosekund ut av rollen som den ekstremt «campy» Ralph Hapschatt. Oxley får John Inmans «Mr. Humphries» til å virke tilbakeholden, men på en god måte. Hans store numre, «Thank God I’m A Man» og «Breaking Out», er sprudlende høydepunkter, og samspillet med Atherton i «Me of Me» og «Little Black Dress» er rett og slett strålende. Ja, han stjeler fokus, og ja, han tar gjerne fire latterkuler der én hadde holdt, men han er ustoppelig oppfinnsom. Samspillet med Rosanna Hylands Betty fungerer utmerket, og han spiller godt opp mot Adam Rhys-Davies' freidige Cosmo. Spraytan-fargen til Hapschatt-klanen burde nesten hatt sitt eget punkt under applaus under takkingen.

Etter alle de selvsikre utskeielsene i selve showet, var det interessant å se Oxley vri seg litt i sin latterlig korte sorte kjole under finalen, «Anyhow, Anyhow». Han hadde ingen grunn til å føle seg ukomfortabel, men det var et bevis på hvor dedikert han var til rollen som Ralph at virkeligheten føltes annerledes.

Rhys-Davies og Nic Lamont utgjør et fascinerende og sprøtt par som den tvilsomme kirurg-duoen Cosmo og Nation. De har en flott synergi mens de raser gjennom de ulike plottvendingene. De er både likandes og sjarmerende, og tidvis herlig uforskammede.

Som den stormannsgale mediemogulen Farley Flavors fremstår Mark Little dessverre som feil-castet. Han synger på langt nær godt nok for dette partituret, og prestasjonen hans var, selv om den var intens, noe ukontrollert og lite overbevisende. Han fant aldri balansen mellom det ekstreme og det subtile til å gjøre inntrykk.

Kapellmester Alex Beetschen gjør en imponerende jobb, selv om det må nevnes at det var noen alvorlige utfordringer med lydbalansen (her har lydansvarlig en jobb å gjøre) som gjorde det vanskelig å få med seg tekstene. Når musikken skal være så drivende og intens, er diksjon og lydstøtte kritisk. Flere av skuespillerne var til tider nesten umulige å høre; i bare ett av tilfellene var det kanskje en liten velsignelse.

I ettertid fremstår O’Briens manus fra 1981 merkelig forutseende, spesielt med sitt fokus på raske løsninger, reality-TVs enorme makt og det faktum at individualitet og aksept – til tross for at tiden går – fortsatt ikke er en selvfølge for alle. Så selv om det føles som om showet bare er tull og tøys, ligger det en kime til samfunnskritikk her som er verdt å reflektere over.

Shock Treatment er åpenbart en kultmusikal. Publikum rundt meg sang med (ofte), og enkelte var kledd ut som sine favorittkarakterer fra filmen. Ved denne anledningen bidro det bare til den gode feststemningen.

Shock Treatment spilles på King's Head Theatre frem til 6. juni 2015