ANMELDELSE: Sibling Revelry, Hippodrome Casino ✭✭✭

Sibling Revelry

3 stjerner

Hippodrome Casino

8. juli

Livet handler om nye opplevelser, og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt spurt om legitimasjon for å komme inn i et teater før. Matcham Room ligger gjemt inne i Hippodrome Casino, et overflødighetshorn av pengespill og glamour like ved Leicester Square. Dette intime lokalet har huset en rekke stjerner gjennom årene, og i kveld var det turen til Callaway-søstrene og deres kabaretshow Sibling Revelry.

Callaway-søstrene er for teateradel å regne; Liz har samarbeidet hyppig med Stephen Sondheim og er en veteran fra flere Broadway-oppsetninger, med en Tony-nominasjon på merittlisten. Ann har opptrådt for både Clinton og Gorbatsjov, og skrevet sanger for store navn som Barbra Streisand, Cole Porter og Carole King. Det er første gang de står på en London-scene sammen på sytten år, og deler av publikum hadde tydeligvis ventet spent på deres retur.

De besitter et par fryktinngytende stemmer med ulike stiler som utfyller hverandre perfekt. Liz høres ut som en tradisjonell Broadway-stjerne, med et fantastisk register og en evne til å skifte sømløst mellom følelsesladde ballader og mer livlige numre. Ann har en kraftfull og sjelfull stemme med et dypt register som kan blåse liv i enhver musikallåt. Til tross for begge søstrenes lange karrierer er stemmene fortsatt i toppform, og når de satte i gang for fullt, backet av et forrykende husorkester, var det umulig å ikke la seg rive med av gleden.

Settlisten var en spennende blanding av emosjonelle musikallåter, storbandsviskere og jordnære duetter. Vi fikk også en briljant Forbidden Broadway-aktig parodi på Sondheim med tittelen «Another Hundred Lyrics», hvor Liz spøkte med utfordringene ved komponistens beryktede vanskelige tekster og modulasjoner. Showet ble rundet av med en inspirert medley som flettet sammen elementer fra musikaler som Wicked, Chess og Chicago.

Det er kanskje som å banne i kirken, men hele «søskenkjærlighet»-greia ble etter hvert litt tynnslitt. Stemmene deres er begge så sterke at man heller vil høre dem dundre løs på så mange klassikere som overhode mulig, fremfor koselige duetter om samhold og søsterskap. Faktisk foretrakk jeg solonumrene som var jevnt fordelt mellom søstrene – her fikk hver sanger virkelig vist hva de er gode for og konsentrert seg fullt ut om materialet.

Liz har en hjemsøkende og klokkeren stemme; hennes kombinasjon av «Meadowlark» fra Company og «My Heart Is So Full of You» viste nøyaktig hvorfor hun ble nominert til en Tony. Ann dominerte totalt i sine solonumre, og hennes sterkeste øyeblikk var en versjon av «Don’t Rain on My Parade» som venninnen Barbra Streisand ville vært stolt av.

Søstrene hadde stor scenetilstedeværelse og en flott kontakt med publikum. De var selvironiske og humoristiske når det trengtes, men viste også en tydelig kjærlighet og respekt for hverandre. Mellomsnakket ble merkbart bedre da de begynte å snakke (og synge) om sine respektive karrierereiser, fremfor de mange vitsene om søsterskap som preget store deler av første akt.

Når det er sagt, kunne deler av settet trengt en smule lokaltilpasning for oss briter i salen – det var enkelte referanser som ikke helt nådde frem. Et godt eksempel er da duoen fremførte kjenningsmelodien Ann komponerte for den amerikanske situasjonskomedien The Nanny; til tross for min unge alder er jeg neppe den eneste her som aldri har hørt om den – det kunne kanskje vært greit med litt kontekst.

Sibling Revelry er verken revolusjonerende eller banebrytende, og utgir seg heller ikke for å være det. Men hvis du er på utkikk etter førsteklasses prestasjoner fra ekte Broadway-veteraner, trår du ikke feil med Callaway-søstrene.

Sibling Revelry spilles på Hippodrome Casino frem til 11. juli 2015