ANMELDELSE: Sweat, Gielgud Theatre i London ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Lynn Nottages prisbelønte stykke Sweat, som nå spilles i en begrenset periode på Gielgud Theatre i London.

Martha Plimpton (Tracey) i Sweat. Foto: Johan Persson Sweat Gielgud Theatre, London.

13. juni 2019

5 stjerner

Bestill billetter nå

Denne Donmar Warehouse-produksjonen flytter til West End med et solid rykte og stor kritikerros å leve opp til. Dramatiker Lynn Nottage er den eneste kvinnen i historien som har vunnet to Pulitzer-priser for drama, og Lynette Lintons oppsetning var en av de mest ettertraktede forestillingene på Donmar Warehouse. Det er lett å se hvorfor; dette stykket er som et vakkert blåmerke – det er knusende i sitt oppgjør med kapitalismen, samtidig som det lar menneskeligheten og omtanken sakte stige til overflaten. Det hjelper også at det fremføres av et helt plettfritt ensemble.

Osy Ikhile (Chris) og Patrick Gibson (Jason) i Sweat. Foto: Johan Persson

I det glemte hjertet av det industrielle USA, i Reading, Pennsylvania, jobber et lokalsamfunn i det som en gang var selve produksjonsnavet for den amerikanske drømmen. Arbeiderne samles i den lokale baren, der alle kjenner navnet ditt, men dette er ikke Cheers. Handlingen er lagt til år 2000, med presidentvalgkampen som et relevant bakteppe, idet ledelsen begynner å fjerne maskiner fra fabrikken og ansetter løsarbeidere til lavere lønn. Vennskap knaker og brister, rasismen bobler opp, og stykket fungerer som en trykkoker. Når dampen til slutt slippes ut, er det rystende å se hvordan profitt foran mennesker fører til at verdens rikeste land tilsynelatende ikke har problemer med fattigdom og hjemløshet.

Clare Perkins som Cynthia i Sweat. Foto: Johan Persson

Stykket starter flere år etter hovedhendelsene med at Evan (Sule Rimi) intervjuer Jason, som nettopp er løslatt fra fengsel. Patrick Gibson leverer en formidabel prestasjon som Jason, med SS-tatoveringer i ansiktet, sydende av sinne og vold, men samtidig helt nedbrutt. I baren i år 2000 er han bestevenn med Chris (Osy Ikhele), helt uten rasisme – så hva har skjedd som fikk Jason til å skli ut på ytre høyre fløy? Martha Plimpton er rett og slett enestående som Tracey, et helt vanlig menneske som har jobbet på fabrikken siden hun var tenåring, og bestevenn med Cynthia (en like utmerket Clare Perkins), hvis forfremmelse til ledelsen bringer latent rasisme til overflaten. Stuart McQuarrie er glimrende som bartenderen Stan, det stødige midtpunktet som stadig oftere må forsøke å bevare freden mens begivenhetene utspiller seg. Leanne Best er fabelaktig som alkoholikeren Jessie, fanget i en nedadgående spiral hun og vi vet hun ikke kommer seg ut av. Hver nyanse i Nottages manus spilles vakkert ut, og her er det like mye humor som det er sjokkerende øyeblikk.

Stykkets store bragd er den lavmælte demonstrasjonen av hvordan kimen til proteststemmer, sofavelgere og troen på politikere som hevder å lytte til «vanlige arbeidsfolk», startet i 2000 – lenge før de påfølgende markedskollapsene. Disse menneskene kunne like gjerne vært stålverksarbeidere i Sør-Wales eller ansatte i bilindustrien. Stykket syder av menneskelighet og er en av de mest gripende forestillingene du vil se i år.

KJØP BILLETTER TIL SWEAT