ANMELDELSE: Swifties, TheatreN16 ✭✭

Swifties

Theatre N16

1. mars 2016

Bestill billetter

Det ligger en virkelig, virkelig god idé for et stykke her. Ta Genets 'The Maids', fjern 'Madame' fra ligningen (selv om hun stadig hentes frem i form av sanger), og la Solange og Claire kjempe det ut i form av hysteriske popfans som etterligner sitt idol – i dette tilfellet den fjerne, kun hørte og aldri sette, Taylor Swift. Plasser dem i et hotellrom hvor de klekker ut en plan om å ta over heltinnens liv og lansere seg selv – a la 'Ruthless People' – ut av den anonyme hverdagens slit og inn i et liv i luksus og glamour. Den borgerlige rammen er ikke langt unna Anhouilh, eller til og med Feydeau, og kan betraktes som en slags sedekomedie.

Det er en svært smart idé, og dramatiker Tom Stenton fortjener ros for å ha formulert den og brakt den så langt mot en teaterform. Men han har en kamp foran seg. Genet skriver opphøyde, intellektualiserte debatter hvor det legges lite vekt på å skape 'helstøpte' karakterer; dette gjør ham fascinerende, men forvirrende for et britisk teaterpublikum. For å yte ham rettferdighet her til lands, er det ofte nødvendig å ta knekken på ham og erstatte hans visjon med en helt annen – en som gir publikum det de forventer å konsumere i teateret: tredimensjonale, realistiske portretter forankret i realisme og krydret med rikelig med humor og ironi. Svært lite lykkes på den britiske scenen som ikke svarer til dette paradigmet i en eller annen dyp forstand.

Uansett, jeg vet ikke hvor mange femstjerners hoteller frekventert av popstjerner og deres entourage herr Stenton har bodd på eller i det hele tatt besøkt, men ut fra dette stykket får jeg ikke følelsen av at det kan ha vært særlig mange. På et tidspunkt lar han til og med en representant for hotellpersonalet – spilt av en ukreditert, usett tredjestemme – banke på døren til suiten før han kunngjør til alle innen hørevidde at politiet er nede i lobbyen for å etterforske uoppklarte forhold, og at rommets okkupanter – våre uforferdede heltinner – bør gi opp alt håp om noen gang å møte La Swift. Jeg vet ikke med deg, men for meg høres ikke det ut som noe som ville skjedd på The Dorchester. Hvis man kan stole på én ting fra ansatte ved luksushoteller, så er det diskresjon.

Likevel har verket blitt lagt i hendene på regissør Luke Davies, som nylig hadde en suksess med oppsetningen av 'The HIV Monologues': Her er han kanskje på mindre kjent grunn, og hans håndtering av materialet virker ofte usikker og tilfeldig. Han virker enten uvitende om de uvanlige kravene Genet stiller, eller uinteressert i dem. Overforbruket av musikk – den durer i vei gjennom nesten hver eneste replikkveksling – er et tegn på usikkerhet. Han lar skuespillerne sine – Taylor-kopien Tanya Cubric og den prøvede assistenten Isabella Niloufar – gå gjennom det som virker som en rekke improvisasjoner fra dramalinja, i håp om at de på en eller annen måte skal lande på gyldige tolkninger av rollene sine og – med litt flaks – en meningsfull produksjon. Vel, de gjør sitt beste, og fra tid til annen lykkes de faktisk. Niloufar har nettopp fått hovedrollen i National Theatres kommende 'Salome', og etter hvert er det mulig å se hvorfor. Cubric (nylig sett i Sky Atlantics 'The Tunnel') drar på for fullt i sin inkarnasjon av den krevende popgudinnen, og gjør alt som er menneskelig mulig for å få karakterens reise til å virke ekte. De to er aldri mindre enn severdige. Men deres tragikomedie er en vrien skapning å få tak på. En lengre prøveperiode med en mer erfaren regissør kunne ha hjulpet. Slik det er nå, fremstår skuespillerne som om de er overlatt til å kjempe med materialets ugjennomtrengelige overflate, noe som virker litt urettferdig mot dem – og oss.

Stentons manus gjør dem heller ikke mange tjenester. For eksempel er vi kommet veldig, veldig langt ut i stykket før vi får vite at jentene er fra Luton: Dette kommer som en blendende åpenbaring – plutselig får de hylende, hoppende og poserende wannabe-stjernene en meningsfull form. Hvorfor i all verden forfatteren venter så lenge med å etablere karakterene sine, kan jeg ikke begripe; det er tross alt ingen statshemmelighet. Interessant nok ble en annen 'versjon' av 'The Maids' spilt for bare noen måneder siden, og den støtte på lignende problemer med uklarhet. Til sammenligning ble stykket 'Deathwatch' fra 1947, skrevet i samme periode, gitt en fengslende tolkning av David Rudkin på The Print Room omtrent samtidig. Den var regissert med finesse av Geraldine Alexander, som brukte et dristig scenografisk konsept og en høy grad av stylisering kombinert med sine dyktige skuespillere, som hun ga så få bevegelser som mulig for å oppnå en fokusert og – på sitt vis – troverdig produksjon. Nettopp de to egenskapene – fokus og troverdighet – er svært flyktige hos Genet. Det har nok Stenton og Davies innsett nå.

Til 11. mars 2017

Foto: Luke Davies

BESTILL BILLETTER TIL SWIFTIES PÅ THEATRE N16