ANMELDELSE: The Clockmaker's Daughter, Landor Theatre ✭✭✭✭

The Clockmaker's Daughter

Landor Theatre

3. juni 2015

4 stjerner

I den femte sesongen av Buffy, The Vampire Slayer, får den ondskapsfulle, men etter hvert heroiske vampyren Spike en Buffy-robot i gave. Roboten tjener flere formål i handlingen, men ble skapt fordi Spike lengtet etter en erstatning for den ekte Buffy, en han kunne elske. Siden serien tross alt handlet om overnaturlige skapninger som vampyrer og varulver, var dette grepet på mange måter helt naturlig. Siden Spike selv allerede var død, var frastøtningsfaktoren lav.

På samme måte var Xanders kjærlighet til den 1000 år gamle hevndemonen Anya forståelig i lys av de bisarre og fantastiske elementene i historien om Buffy, hennes Scooby-gjeng og deres venner og fiender. Buffy var fremragende fantasy – men serien hadde mye på hjertet om moderne utfordringer, som gruppepress, det å komme ut, gryende seksualitet, sjalusi, besettelse, hevn, egeninteresse, maktens pris og kjærlighetens og offerviljens kraft.

Dette er selvfølgelig noe av det beste med eventyr og fantasy: De kan behandle alvorlige moralske spørsmål på en sømløs og tankevekkende måte, samtidig som de underholder bredt fordi selve handlingen byr på både komedie og drama i magiske eller romantisk ladede situasjoner.

Hvis du skulle markedsført en ny musikal som en seriøs utforskning av begjærlig besettelse, flokkmentalitet, utstøtelse av de som er annerledes (uavhengig av rase, kjønn, legning eller helse) og samfunnets iboende kvinnehat, ville noen ha sett den? Jeg tviler, selv om Stephen Sondheim hadde skrevet partituret. Han skrev jo faktisk den musikalen, det mørke eventyret Into The Woods, men den ble aldri markedsført slik. (Men det er en annen historie...)

Nå spilles The Clockmaker's Daughter på Landor Theatre, en ny (og original) musikal i eventyrform med manus, musikk og sangtekster av Michael Webborn og Daniel Finn. Sammen med Duncton Wood, som for tiden går på Union Theatre, er denne forestillingen et kroneksempel på hvorfor vi trenger et National Musical Theatre – et skikkelig finansiert senter som har som formål å utvikle og foredle nye musikaler. Disse verkene bobler over av kvalitet, særlig musikkfaglig, og fortjener betydelig støtte.

"Da vi først begynte å skrive 'The Clockmaker' s Daughter', var vi helt sikre på at vi ønsket oss et nytt eventyr. Vi ville ha alle de tradisjonelle ingrediensene: magien, den fantastiske følelsen, de overnaturlige elementene, den moralske kjernen og enkelheten i sjangerens fortellermåte. Men det måtte være nytt; det måtte være annerledes."

I dette har de lykkes fullt ut.

Urmakerens kone har dødd barnløs. Abraham, en mester i faget, skaper en mekanisk kvinne som selskap. Men han skaper mer enn han hadde sett for seg, og når han trekker opp skapningen sin med en stor nøkkel i ryggen, våkner hun til liv. Han prøver å holde henne skjult, men Constance, som hun heter, er sulten på kunnskap og erfaring. Hun leser, studerer og husker, før hun til slutt begir seg ut i verden – der hun møter tap, glede, aksept, kjærlighet, avsky, hat og til slutt døden. Det er mange overraskelser underveis, men det er essensen i fortellingen: et klassisk, magisk og moralsk eventyr.

Det er også nytt og annerledes. Jo da, ingrediensene Webborn og Finn har brukt minner kanskje om en del Frankenstein, en del Pygmalion, en kopp Phantom of the Opera, rause spiseskjeer Skjønnheten og Udyret, en klype Pinocchio og et snev av Buffy, men resultatet er, som Jerry Herman ville sagt det, en helt egen skapelse.

Handlingen utspiller seg i en rustikk irsk landsby og er full av kjente arketyper: den støvete ordføreren, ordførerens kjekke sønn og hans vakre forlovede, den ensomme og plagede urmakeren, den frimodige syersken (en slags blanding av Mrs. Potts og Ursula), barna hennes og de andre landsbyboerne. Nesten alle er fattige, men de virker lykkelige nok.

Så blir brudens dyre brudekjole ødelagt i en ulykke ved landsbybrønnen, og katastrofen rammer landsbyen. Midt i dette kaoset dukker Constance opp, usikker og nysgjerrig på verden utenfor. Hun syr lynraskt en ny kjole som er langt vakrere enn originalen, og gjør gode gjerninger for lokalbefolkningen. Til slutt avslører de hennes identitet som den mystiske velgjøreren og hyller henne – for ikke å si utnytter henne.

Abraham advarer Constance om at landsbyen vil vende seg mot henne hvis de oppdager hennes sanne natur. Egentlig vil han bare ha henne for seg selv. Constance, som har fått smaken på livet utenfor Abrahams ensomme hus, vil ha mer, og blir (kanskje ikke overraskende) avslørt når urverket hennes stopper og hun stivner midt i landsbyen. Abraham må trekke henne opp foran alles øyne, og hun våkner til liv igjen. Men stemningen i landsbyen har snudd...

Å si mer vil være å ødelegge historien, som byr på flere vendinger før den er omme. La det være nok å si at både magi og kjærlighet spiller sentrale roller, om enn ikke nødvendigvis på typisk Disney-vis.

Det er en god historie, men showets virkelige skatt er musikken. Her er det folketoner, kjærlighetssanger, lidenskapelige ballader, komiske numre, lynraske sanger, svevende melodier og komplekse harmonier – alt med et dryss av irsk jig. Dette er et partitur som skriker etter en fyldig orkestrering med mye strykere og treblåsere for å virkelig slippe løs kreftene i komposisjonen.

Slik det står nå, under Webborns musikalske ledelse, klarer det lille bandet og ensemblet på tjue å formidle musikkens iboende kraft. De får god drahjelp av en suveren Jennifer Harding, som imponerer stort i rollen som Constance ved å mestre den krevende musikken med glans.

Harding har en rik og levende stemme med stålkontroll, en kraftig «belt» og et luksuriøst toppregister. Det er en fryd å høre henne bryne seg på de store numrene. Diksjonen hennes er upåklagelig, og hun har den sjeldne evnen til å gi hver note riktig tyngde samtidig som hun formidler meningen bak hvert eneste ord.

I tillegg til sangen er Harding i gnistrende form som skuespiller. Det er utfordrende å spille en mekanisk skapning på en måte som balanserer det umenneskelige med den gryende sjelen hun utvikler i møte med menneskene. Men Harding lander dette kunststykket perfekt.

Regissør Robert McWhir styrer det hele med sin vante eleganse og tydelighet. Dette er egentlig et stort, episk stykke musikkteater. Det ville tatt seg aller best ut på en stor scene med storslått scenografi; et format som står i stil med eventyrets karakter. At McWhir klarer å få dette til å fungere så bra i de intime rammene på Landor, fortjener stor anerkjennelse. Det er ambisiøst, og det lønner seg.

Robbie O'Reilly gjør en god jobb med koreografien, og David Shields har skapt en spennende scenografi som maner frem ulike steder på en leken måte. Temaet tid og urverk er hele tiden til stede, uten at det føles banalt. Dessverre yter ikke Richard Lamberts lyssetting rettferdighet til hverken settet eller skuespillerne – det kan ha vært et teknisk problem den kvelden jeg var der, for lyset virket litt merkelig.

Det er mye iherdig arbeid fra hele ensemblet, med spesielt gode prestasjoner fra Emily Peach, Ryan Lynch, Kathryn Laura Aiken og Paul Bradshaw. Alyssa Martyn er svært sjarmerende som Amelia, og hun imponerer stort i andre akt når hun utfordrer flokkmentaliteten i landsbyen og reiser viktige moralske spørsmål.

Alex Spinney (Henry), Rob McManus (Mayor Glynn), Alan McHale (Will) og Max Abraham (Sam) har alle sine øyeblikk, og passer godt i rollene sine, selv om de kunne vært enda litt tryggere i fremføringen.

Jo Wickhams Ma' Riley blir en noe for grotesk karikatur til å treffe den emosjonelle nerven karakteren burde ha. Natalie Harman, som datteren Rhiannon, følger i Wickhams fotspor, noe som er forståelig, men det gjør at dybden i karakteren forsvinner litt. I begge tilfeller kunne "less is more" vært en god rettesnor.

Som Abraham, selve urmakeren, treffer ikke Lawrence Carmichael helt det som trengs. Det er vanskelig å høre hva han synger, og han har ofte problemer med å holde tonen. Mye av historiens fundament hviler på hans skuldre, og selv om han har gode øyeblikk, blir byrden tidvis for tung å bære.

Dels skyldes dette manuset. Hans første solo er vanskelig å forstå fordi forhistorien hans ikke er tydelig nok ennå; hans interesse for Constance fremstår tidvis som litt urovekkende; og selv om han er nøkkelen til showets beste overraskelse, er han ikke skrevet som en utpreget sympatisk figur. Rollen krever en hårfin balansegang. I tillegg får aldri Constance og Abraham et musikalsk nummer sammen som viser gleden i deres unike relasjon. Alt dette gjør rollen som Abraham til en formidabel oppgave, kanskje unødvendig stor med tanke på det rike materialet for øvrig.

Dette er en engasjerende og magisk musikal, strålende full av muligheter og sannhet. Den er både konfronterende og hjerteskjærende, og full av magiske øyeblikk. Potensielt en av de virkelig store britiske musikalene.

Én ting er i hvert fall sikkert – du kommer ikke til å sitte og se på klokka mens du ser The Clockmaker's Daughter.

The Clockmaker's Daughter spilles frem til 4. juli på Landor Theatre