ANMELDELSE: The Dreamers, St James Theatre ✭✭

The Dreamers

St James’ Theatre

1. juli

2 stjerner

Her følger en oppfordring til arrangørene av neste års Olivier Awards: kan vi vær så snill få en egen kategori for «beste luftkondisjonering»? Etter en uutholdelig varm gåtur på det som var proklamert som «årets varmeste dag», var det en drøm å tre inn i et komfortabelt teater som ikke minnet om en finsk badstue.

Dette svale nirvanaet huset The Dreamers, en ny musical skrevet av James Beeny og Gina Georgio, basert på den sanne historien om krigshelten Reggie Salomons. Handlingen utspiller seg i 1914-15 og skildrer utbruddet av første verdenskrig og det skjebnesvangre Gallipoli-felttoget gjennom øynene til soldatene og familiene de forlot hjemme.

Et av de mest unike aspektene ved denne produksjonen er dessverre også et av de mest forstyrrende. I stedet for at handlingen spilles ut på scenen, kommer mesteparten av dialogen fra en rekke fortellere, både via lydopptak og video, som driver handlingen fremover. Selv om dette er et interessant grep, fungerer det dårlig av flere grunner. Mesteparten av fortellerstemmen er faktaorientert og historisk, noe som gjør at det føles mer som en historietime med sanger enn en sammenhengende musikal. Det er også rett og slett for mange stemmer; et ensemble på rundt tjue, et band på seks, i tillegg til stemmer bak scenen og på skjermen.

Dette mylderet betyr at de fleste karakterene blir frarøvet meningsfull dialog, så det er ingen mulighet for utvikling eller nevneverdig samspill. Selv etter å ha sittet gjennom en to timer lang forestilling om ham, har jeg fortsatt ingen formening om hvem Reggie Salomons var som person, hvor han kom fra eller hva som motivert ham.

Et annet problem var bruken av kjendisfortellere – det er vanskelig å la seg rive med av en historisk krigsskildring når man stirrer på en video av Michael Buerk. Selv når disse gjesteopptredenene først ble brukt, kunne de vært utnyttet mer effektivt. For eksempel virket det som et merkelig valg å ha to journalister på skjermen som snakket om viktigheten av å begrense informasjon i krigstid!

Selv om The Dreamers minnet mer om en dramatisert konsert enn en fullverdig musikal, var det likevel mye å la seg begeistre av. Musikken fremføres av et sekstetts band som er på scenen under hele forestillingen. Selv om de i starten virket litt distraherende (spesielt i sine moderne klær!), fungerte den folk-inspirerte og eteriske musikken som et flott lydspor. De mer såre partiene traff meg bedre enn de gitar-tunge låtene, vakkert formidlet av en strålende strykerrekke og den nydelige stemmen til vokalist og pianist Gina Georgio (som også er medforfatter).

Tekstene er i utgangspunktet ikke like sterke som musikken, selv om de løfter seg betraktelig i andre akt. De første sangene går i opptråkkede spor; nokså ordinære ballader om brorskapet mellom soldater og viktigheten av å stå sammen. I andre halvdel dukker det imidlertid opp mer interessante temaer – kvinners rolle i konflikten og krigføringens kompleksitet og meningsløshet. Musikken varieres også mer, og en sjarmerende revy-preget vise med tittelen «Lads on Tour» var et kjærkomment avbrekk.

Til tross for begrensede sceniske muligheter, bød regissør Mark Piper på noen smarte vrier. Finalen var ekstremt sterk; jeg skal ikke røpe for mye her, men en flott kombinasjon av kostymer og videoopptak resulterte i kveldens mest virkningsfulle scene. Det var også et velregissert øyeblikk der ansiktene til kjendisfortellerne gled over i ansiktene til historiske skikkelser, inkludert en ung Winston Churchill – man glemmer lett hvor upopulær han faktisk var under første verdenskrig. Kathy Mighalls kostymer var tidsriktige og detaljerte, og lyset fra Morgan Jones ble utnyttet til det fulle.

Programmet mangler informasjon om både skuespillere og karakterer, så det er vanskelig å gi ros til enkeltprestasjoner. Det unge ensemblet var imidlertid jevnt over solid, selv om produksjonen kunne tjent på å være noe mindre og strammere. Skuespilleren som spilte Reggie Salomons hadde et fantastisk register i de lyse partiene, og hans motstykke Jack Hastings var også meget godt spilt. En av de i ensemblet (en ung kvinne i rød kjole) leverte en bemerkelsesverdig, nærmest operatisk tolkning av «Lost in the Darkness» i andre akt.

The Dreamers er en litt ujevn opplevelse. Musikalsk er den ofte knallsterk; musikkformidlingen og bandet er begge i toppklasse. Men tekstmessig og dramaturgisk når den ikke helt opp, spesielt i den tynne første akten. Likevel ville det være urettferdig å avfeie The Dreamers helt. Forestillingen har tatt turen fra Tunbridge Wells; at to forfattere i tjueårene får settes opp i West End er en formidabel prestasjon. De har tydelig talent og potensial; jeg håper de fortsetter å følge drømmene sine og at vi får se mye mer fra dem i årene som kommer.

The Dreamers spilles frem til 11. juli på St James Theatre