ANMELDELSE: The Four Fridas, Royal Artillery Barracks ✭✭✭

The Four Fridas. Foto: Alastair Muir The Four Fridas

Royal Artillery Barracks, Woolwich

02.07.15

3 stjerner

Ekserserplassen som strekker seg langs den praktfulle georgiske fasaden til det tidligere hovedkvarteret for Royal Artillery er en utmerket og naturlig ramme for et utendørsspektakel, og Greenwich og Docklands Festival fortjener ros for å bringe forestillinger som The Four Fridas hit. Det er en naturlig lokasjon for storslåtte forestillinger, og den fleksible, samfunnsorienterte bruken nå som artilleriet har flyttet ut, er ekstra hjertevarmende når man tenker på at dette stedet i det siste har blitt assosiert med det grusomme drapet på trommeslageren Lee Rigby i en gate i nærheten. Minner dveler fortsatt ved de imponerende åpningsseremoniene til de olympiske og paralympiske leker i London i 2012, og The Four Fridas fungerer best som en (delvis) vellykket etterklang av disse begivenhetene. Regissør Bradley Hemmings, som også var ansvarlig for åpningen av de paralympiske leker, skriver i programmet at Frida Kahlo var et av bildene på funksjonshemmede han opprinnelig vurderte for det arrangementet; og nå har han vendt tilbake til hennes liv som basis for en meditasjon over forholdet mellom kreativitet og det å overvinne funksjonsnedsettelse og forfølgelse.

Frida Kahlo har fått enormt med oppmerksomhet de siste årene, og det er fristende å si at hun ikke lenger trenger noen presentasjon. Uansett målestokk er hennes historie en bemerkelsesverdig fortelling om fysisk og personlig motgang som er overvunnet og omformet til et umiddelbart gjenkjennelig kunstnerisk uttrykk. Historien hennes har gjort henne til en heltinne for feminister og for forkjempere for kreativitet blant funksjonshemmede, og det med rette. Men den iherdige besluttsomheten om å tolke verkene kun gjennom livet hennes, legger også begrensninger på forståelsen som må tas i betraktning. Hun tilhører også historien om mottakelsen og revitaliseringen av meksikansk urbefolkningskultur, surrealismens historie, og bruken av visuell kunst til støtte for arbeiderrettigheter, anført av ektemannen Diego Rivera. En dypere forståelse av hennes betydning krever at man bryter ned følelsen av opphøyd isolasjon som hennes egne skrifter oppmuntret til, og ser henne som et sosialt vesen før hun ble et ikon. Til tross for alle de estetiske bragdene og visjonære øyeblikkene, har denne forestillingen en tendens til å forsterke det gamle stereotype bildet av Frida.

Vi blir presentert for tre strukturer eller scener med publikumssseter plassert på hver side. I den ene enden er en trappeformet plattform som minner om en maya-ziggurat: plattformen kan også heises vertikalt for å fungere som en skjerm for animasjoner og en klatrevegg. En enorm hvit kjole på størrelse med en ballong blafrer på den ene siden. I den andre enden av arenaen er det en forvridd haug med vrakmetall, som symboliserer bussulykken som forårsaket både Kahlos funksjonshemminger og til slutt hennes død. I midten står en tjue meter høy stolpe med et tau viklet rundt et spill. Denne kommer virkelig til sin rett i kveldens siste og mest intense del – Voladorases flukt.

Presentasjonen er delt inn i fire deler, hver oppkalt etter elementene luft, jord, ild og vann. I den første delen, som fokuserer på den hvite kjolen og krydres med fyrverkeri og dans, introduseres temaet flukt, samt sommerfuglmotivet som går igjen i alle deler for å symbolisere Kahlos ønske om å unnslippe sine fysiske begrensninger gjennom kreativitet. I den andre delen, akkompagnert av kraftfulle visuelle effekter, opplever Frida ulykken sin og sørger over sin funksjonsnedsettelse. På et tidspunkt blir hun transportert i et åpent kjøretøy som en malt statue i en religiøs prosesjon, kledd i hvitt og med bare ett bein – dette er bare ett av flere øyeblikk der det kreative teamet lykkes med å finne et visuelt bindeledd til Fridas liv som går utover og utfyller hennes egne selvportretter. I den tredje delen, som er kveldens klart mest tilfredsstillende, smeltes tekster fra hennes egne skrifter sammen med visuell animasjon på skjermen for å levendegjøre hennes maleriske prosess. Animasjonene henter motiver fra verkene hennes og setter dem sammen og fra hverandre. Dette er det eneste punktet i løpet av kvelden hvor man får et innblikk i Kahlos kunstneriske prosess... lagene som skrelles bort, de statueske formelle figurene med deres biologiske kjerne blottlagt, de skarpe kantene og de tilsynelatende disharmoniske fargekombinasjonene, naturens amoralske råkraft. I den siste episoden presenteres Fridas sosiale credo, og sommerfuglmotivet blomstrer med fornyet kraft som en feiring av prinsippet om mangfold. Scenen og kvelden kulminerer med Voladorases flukt.. flyvende maistang-kvinner.. som legemliggjør Fridas aspirasjon mot harmoni mellom menneske og natur. Fyrverkeri punktuerer finalen....

Det er ingen tvil om at dette var en teknisk dyktig forestilling, som førte sammen et sterkt kreativt team med imponerende ferdigheter innen dans, sang, lydprojeksjon, animasjon, akrobatikk og – ja – menneskelig flukt. Vi fikk uttrykksfull samtidsdans fra Shechter Junior som symboliserte de fattiges kamp, og sterke deklamasjoner fra de ulike skuespillerne som portretterte Frida på ulike stadier i livet. Likevel var det for meg bare to punkter der form og budskap smeltet fullstendig sammen. Det ene har jeg allerede nevnt – da animasjonen ga oss et kortvarig innblikk i de komplekse elementene i Kahlos estetiske prosess. Det andre, som var vel verdt ventetiden, var «flukten» til de meksikanske urbefolkningskvinnene – Voladoras – som kastet seg ut fra plattformen øverst på stolpen før de gikk inn i hypnotiske, utfoldende sirkler mens tauene på toppen viklet seg ut og plattformen spant rundt. Gjennom det hele spilte lederen deres en sørgmodig fløytesolo fra toppen av stolpen, mens en av kvinnene slo på en liten tromme mens hun spant rundt. Opprinnelig var dette et fruktbarhetsrituale som kvinner var ekskludert fra, men enkelte regioner i Mexico tillater nå at kvinner også «flyr» og deler følelsen av balanse mellom mennesket og elementene. Dette enkle, men fengslende bildet klarte å forene – i det minste for meg – Kahlos lengsel etter å unnslippe det jordbundne, ønsket om å gjenopprette harmonien mellom menneske og natur, og styrkingen av kvinners stilling. Finalen fungerte dermed både som et skuespill og et symbol på en gang.

Alt i alt var det mye talent og ressurser som ble vist frem, og mange ideer i luften, noen mer målrettede og gjennomtenkte enn andre. På visse punkter, enten gjennom symbolsk kunst eller fakta, fikk vi en mer nyansert lesning av Frida enn det enkelte av hennes mest ihuga tilhengere tillater. Men andre temaer, som for eksempel hennes forhold til og kunstneriske gjeld til Rivera, ble ikke nevnt i det hele tatt. Det er synd at det ikke var et større publikum, men forestillingen manglet en tydelig tilknytning til lokalsamfunnet. Regissøren burde ha innsett at et spektakel som ville fylt en hvilken som helst park eller plass i sentrale London, vil slite med å finne den samme støtten utenfor sentrum uten en tydeligere forankring i Woolwichs lokale historie.