ANMELDELSE: The Hired Man In Concert, Cadogan Hall ✭✭✭✭✭

The Hired Man In Concert

Cadogan Hall

Torsdag 22. september 2016

5 stjerner

I årevis har Edward Seckerson – og mange andre – fortalt verden at Howard Goodall er en av de store musikalskaperne, og at hans første verk, 'The Hired Man', er hans fremste mesterverk (til dags dato). Siden den første oppsetningen i 1984, med en respektabel spilleperiode på det nå forsvunne Astoria Theatre på Charing Cross Road, har forestillingen stadig dukket opp over hele Storbritannia og reist verden rundt. Goodall selv har blitt et kjent ansikt på TV og har bygget en karriere innen kormusikk, samtidig som han fortsetter å skrive spennende, uvanlig og tankevekkende musikkteater – senest den energiske 'Bend It Like Beckham'. I mellomtiden fortsetter verdens Seckerson-er å minne oss på storheten i hans debutverk.

Sist torsdag, 'etter avtale med Really Useful Group Ltd.' (hvor Andrew Lloyd Webber i sin tid ga sin fulle støtte til stykkets originale West End-oppsetning), brakte Cadogan Hall en storslått konsertversjon av stykket til scenen. Nok en gang fikk vi se og høre nøyaktig hvorfor dette verket bør rangeres blant de aller største prestasjonene innen musikkteater. Det er rett og slett pustebearøvende. Faktisk er det slik at når verket frigjøres fra dekor og kostymer, lyssetting og koreografi, og alt teaterets pomp og prakt, trer kvalitetene enda tydeligere frem under konsertplattformens kritiske blikk.

Og for noen kvaliteter! Melvyn Bragg skrev romanen som Goodall baserte verket på, og ble deretter overtalt av den da 24 år gamle komponisten og tekstforfatteren til å skrive musikalens manus. Ved denne forestillingen var det en stor glede å finne ham selv på scenen som forteller, med sin vante vennlighet og tydelighet. Samtidig sto den unge Andrew Linnie på podiet, en dirigent som har slått ut i full blomst på musikalscenen med en rekke tunge meritter. Her drev han orkesteret og sangerne fremover i et forrykende tempo og fylte Goodalls transparente teksturer med en forfriskende energi, selv i de mest delikate øyeblikkene. Goodalls originale instrumentering var bevart, med piano, cembalo, harpe og trompet, men med en forsterket strykeseksjon.

Hans mestring av musikalsk struktur viste seg i hvert eneste nummer, hvor stemmer og instrumenter ble vakkert modulert for å presentere det episke dramaet om Tallentire-familien i Cumbria ved forrige århundreskifte. Ni strålende solister og et flott ensemble på 23 sangere utgjorde de vokale rollene. Casten ble ledet av John Owen-Jones i tittelrollen, som viste all den majestetiske kraften man forventer av de store musikalstjernene han har spilt gjennom karrieren. Ved hans side brakte Jenna Russell, i rollen som kona Emily, en fantastisk realisme og kompleksitet til hvert øyeblikk; Sean Kearns var Tallentires steinharde, men rettferdige arbeidsgiver, og Nigel Richards spilte hovedpersonens livlige bror. Imponerende nok? Det blir bedre. De andre medlemmene av Tallentire-familien ble spilt av Stewart Clarke, Evelyn Hoskins og James Moore, med Jessica-Louise Parkinson som Emilys venninne, Sally. Ensemblet ble regissert med finstemt sårhet av Samuel Hopkins, med dialekter innstudert av Conor Neaves. Barret Hodgsons projeksjoner og Sarah Readmans lysdesign fullførte magien.

En slik besetning er en drømme-cast, og de skapte en formidabel klang. Inspirert av dette sørget det erfarne ensemblet av høykvalitets talenter (som for eksempel inkluderte den praktfulle stemmen til Stephen Barry, nylig hørt som Adam/Noa i 'Children of Eden'), sammen med de yngre stemmene fra Laine Theatre Arts, for en virkelig storslått sangopplevelse. Alt ble formidlet med beundringsverdig klarhet og balanse i Seeta Mistrys lyddesign. Dermed ble hele opplevelsen løftet ut av teaterets hverdagslige verden og løftet opp – kanskje hjulpet av lokalets fortid som kirke – til det oratoriske høylandet.

Analogien er lærerik. Komprimeringen av familiens historie fra romanen, som her skal fortelles på tre timer på scenen, betyr at kronologien ofte må fremskyndes. Det er et sprang på 16 år mellom aktene (noe som minner om Shakespeares 'The Winter's Tale', en annen historie der ungdommelig lidenskap preget av misforståelser og feiltrinn modnes til visdommen og aksepten som følger med alderdommen), og halvveis i andre akt raser første verdenskrig forbi nesten uten et ekko. Ingenting av dette er problematisk, fordi Goodalls musikk holder sin egen takt og forteller sin egen historie ved å bruke, gjenbruke og videreutvikle motiver og ideer, orkestral fargelegging og vokale personligheter. Slik forenes historiens sprikende elementer i verkets harmoniske arkitektur.

Goodall kan med letthet si det samme musikalsk både fem og seks ganger på rad, noe som gir en følelse av gjenkjennelighet, men han liver alltid opp budskapet med subtile – eller slående – variasjoner, samtidig som han hele tiden driver fortellingen fremover. Dette fører til at vi alltid føler oss 'hjemme' i det han formidler, og alltid er i stand til å absorbere hver detalj i historien. Hans finstemte og perfekte sangtekster fullfører prosessen, med ord som er vevd inn i de musikalske teksturene som om de selv var noter. Han er fullstendig lydhør for språkets musikk, dets klangfarger og rytmiske effekter. I hendene på denne mesteren blir det engelske språket nok et instrument i hans symfoniske visjon. Svært få kunstnere er i stand til å arbeide på et så eksepsjonelt høyt nivå. Wagner kunne det. Men hvor mange andre komponister kombinerer musikalske og litterære ferdigheter med en slik sublim skjønnhet?

Så, langt fra å overdrive, bør kanskje Edward Seckerson slå på stortromma enda hardere enn før. Du kan se forestillingen neste gang hos Maidenhead Operatic Society i november. Hvem har tid til å vente?