ANMELDELSE: The Last Five Years, Garrick Theatre London ✭✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder Jason Robert Browns The Last Five Years som nå spilles på Garrick Theatre i London.

Oli Higginson i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks The Last Five Years

Garrick Theatre

5 stjerner

Bestill billetter Et kjent og tydelig velbrukt flygel står på en opphøyd dreiescene, mens en dyktig belyst scenerøyk glitrer og virvler ned og rundt det. Det står urørlig, og på pianokrakken ligger et papirark. Det er et syn mange har sett før, på Southwark Playhouse, hvor Katy Lipsons utrolige produksjon ble spilt to ganger: rett før lockdown i en tid da sosial distansering, temperaturmålinger og munnbind var fremmede konsepter; og igjen (midt i de tilsynelatende uendelige periodene med lockdown) da det virket som om teaterlivet vårt var forandret for alltid, og vi satt innesperret i små pleksiglassrom, ute av stand til å stå og juble. Likevel, på denne West End-scenen, virket det litt mer fjernt enn det hadde gjort i Southwark; som om den fjerde veggen på Garricks proscenium hadde skapt en ugjennomtrengelig grense mellom publikum og scene; og hjertet sank hos i hvert fall ett publikumsmedlem. Men så, da Manhattans lydbilde nådde sitt velkjente crescendo, lyste hundrevis av lyspærer opp en L, en 5-er og en Y. To kjente ansikter lyste imot oss, og en svært annerledes kveld begynte. Resten, kan man vel anta, ble en legendarisk kveld i teateret.

Oli Higginson og Molly Lynch i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks

The Last Five Years forteller historien om Jamie og Cathy, to individer som forelsker seg og glir fra hverandre i løpet av en femårsperiode. Hvis du ikke kjenner forestillingens sentrale grep, hopp til neste avsnitt nå. Jason Robert Browns en gang ukonvensjonelle fortellermåte (der den ene karakteren forteller historien bakover, og den andre fra begynnelsen) har aldri blitt tydeligere realisert enn i Jonathan O’Boyles reviderte regi for West End. Mens man i Southwark kanskje kunne bli tilgitt for å føle seg som en litt ubekvem tilskuer, føler vi oss her nesten som medskyldige. Jamie og Cathy anerkjenner vår eksistens, henvender seg til oss i avgjørende øyeblikk, og utveksler lyrisk småprat på en absolutt sjarmerende, og etter hvert knusende måte. Vi ser smerten deres i det hvite i øynene; vi føler gleden deres gjennom et blunk eller et nikk. Det er en strålende måte å sikre at vi føler oss emosjonelt tilkoblet i denne mesterlig oppskalerte produksjonen av en liten forestilling.

Oli Higginson og Molly Lynch i The Last Five Years. Foto: Helen Maybanks

Alt er som før, men løftet. De blå lyktene som virket imponerende kvelende i Southwark, rager nå over scenen, fremdeles roterende og vekslende i styrke (litt som måten forestillingen bytter mellom hovedpersonene) i Jamie Platts vakre lysdesign. Lee Newbys design er skarpere, renere og mer definert. Plasseringen av fire elegante pianokrakker gir et nikk til forestillingens tidligere arenascene-oppsett og skjuler diskret rekvisittene, slik at scenerommet kan bli hva enn det trenger å være. Partituret har fått et realt løft, med Nick Barstows ekstra orkestreringer som hever det både musikalsk og dramatisk, med inspirerte instrumentvalg som støtter opp under situasjon, karakter og narrativ. På enkelte punkter holdt dette nye lydbildet nesten på å løfte taket på Garrick, og manipulerte premiérepublikummet elegant inn i ulike stadier av ekstase gjennom kvelden. I en forestilling som krever oppfinnsom regi, var Sam Spencer Lanes koreografi så organisk strålende at det er umulig å se skjøtene mellom regi og musikalsk iscenesettelse (en sjeldenhet både i og utenfor West End). Enda en mester i sitt fag som virkelig får spre vingene og fly!

Men hva med de to hvis forhold vi har kommet for å både hylle og sørge over? Det virker nesten banalt å si at to stjerner ble født, men det ble de virkelig. Molly Lynch og Oli Higginson er vår tids Cathy og Jamie. Deres rolletolkninger er mesterlig utformet, finslipt og videreutviklet av to skuespillere som har ekstraordinære karrierer foran seg (ikke at de har ligget på latsiden siden forrige besøk i «L5Y-versjonen» av Manhattan). Det var en glede å se dem levere der de virkelig hører hjemme, hjemme på en West End-scene, i en formidabel produksjon av det som kan være en krevende forestilling.