ANMELDELSE: The Lonely Soldier Monologues, Cockpit Theatre ✭✭✭✭✭

The Lonely Soldier Monologues

Cockpit Theatre

5 stjerner

Dette er en rystende, men nødvendig kveld der transkripsjoner fra syv intervjuer med amerikanske kvinnelige veteraner fra Afghanistan og den andre Irak-krigen er vevd sammen til en fengslende kjønnsperspektiv-kommentar over krigens tragedie. Vi beveger oss i kronologisk rekkefølge fra rekrutteringsfasen, med alle de ulike grunnene disse kvinnene har for å verve seg, gjennom trening, utstasjonering, kamp, okkupasjon og til slutt (avbrutt av pausen) hjemkomsten og gjenforeningen med samfunnet – eller mangelen på sådan. De individuelle beretningene brytes opp av kollektive eksersis- og sanginnslag som fungerer som en kor-lignende kommentar til helheten. I utgangspunktet var jeg skeptisk til hvor dramatisk fungerende dette scenariet ville bli – ville opplevelsene være varierte nok fra soldat til soldat til å fortelle ulike historier? Ville temaene, selv om de må diskuteres, oppleves som gjentakende i løpet av en hel kveld? Ville opphopningen av grusomheter ende med å virke lammende heller enn tankevekkende? Jeg trengte ikke å bekymre meg.

En av de få gledene denne kvelden, hvor glede ellers er en mangelvare, er det enorme spennet av kvinner som representeres. Det er mangfoldet i bakgrunn, erfaring, personlighet og holdninger hos skuespillerne som bygger opp et bredt spekter av karakterer. Gjennom dem lærer vi å utforske det fantasimessige rommet rundt hendelsene. Som følge av kvinnenes individualitet og deres ulike reaksjoner på krigstraumer, tvinges vi til å gå bakenfor enkle antakelser om kvinners rolle i krigstid. Vi må bryne oss på de komplekse utfordringene knyttet til både vold mot kvinner og vold utført av kvinner. Noen av kvinnene er feminister, andre ikke; noen er yrkessoldater eller fra tradisjonsrike militærfamilier, mens andre har vervet seg på et innfall, som et opprør eller som en flukt fra vanskelige hjemmeforhold. Noen tiltrekkes av muligheten for utdanning, penger eller rett og slett strukturen og disiplinen i militærlivet. Alle blir de overrasket og skuffet over det de møter, men ikke alltid på forutsigbare måter.

Monologene anerkjenner først og fremst at den kvinnelige og mannlige opplevelsen av krig deler mange fellestrekk – problemene med defekt utstyr og uærlige underleverandører; den samme kjedsomheten ved å vente på at noe skal skje; den døvende effekten av å stadig se voldelig død; urimelige tyranner av noen overordnede; og det grunnleggende fokuset på å kjempe for sine kamerater som motivasjon i kamp. Men på spesifikke områder viser disse monologene de unike utfordringene kvinner møter i krig. Fremfor alt formidler skuespillerne med stor styrke hvor vanskelig det er å bli vurdert ut fra sine ferdigheter som soldat heller enn ut fra kjønn. Gang på gang konfronteres de enkelte kvinnene med trakassering og stereotypier fra menn på sin egen side, noe som i enkelte tilfeller eskalerer til overgrep og voldtekt, hvor rapportering og ansvarliggjøring viste seg å være nytteløst. Dette førte til ekstremt stress, isolasjon og en total mangel på tillit til andre – etterdønninger som varer lenge etter hjemkomsten til USA. Samtidig fokuserer andre deler av tekstene på erkjennelsen av at for å være effektiv i kamp, kreves det en resolutt nekting av å anerkjenne sivilbefolkningen i Irak som medmennesker. Dette ble grafisk formidlet gjennom en soldats innsikt om at hun, for å beskytte sine medsoldater, måtte være villig til å kjøre over eller skyte kvinner og barn som kunne være i ferd med å utløse veibomber. Andre temaer som dukket opp var umuligheten av å opprettholde forhold både innad i tjenesten og med partnere hjemme, og tapet av ens egen identitet under presset fra både militæret og krigens kontekst. Overlevelse krevde at man sluttet å tenke selvstendig. Livet som en robot var ofte det eneste valget for i det hele tatt å ha en fremtid.

Stykket kunne ha sluttet der, med mer enn nok materiale til ettertanke; men etter en kort og tiltrengt pause, kom vi tilbake for å høre om hvordan kvinnene tilpasset seg det sivile livet. Det var kanskje ingen overraskelse at de som klarte seg best, var de som hadde vervet seg med de mest nøkterne forventningene og som hadde utviklet en overlevelsesstrategi som bevarte deres kjerneidentitet. Depresjon og PTSD rammet hardest de som hadde sett på en militær karriere som en vei til selvrealisering. De fleste syntes det var uutholdelig å bli takket for tjenesten, rett og slett fordi ingen som ikke hadde vært der kunne forstå gapet mellom den offisielle versjonen og den dystre virkeligheten. Det som gjorde mest inntrykk på meg, var fremstillingen av den ekstreme ensomheten disse monologene bar bud om: de fleste av disse kvinnene fortalte historiene sine for aller første gang – det hadde ikke vært mulig for dem å dele erfaringene hverken med kvinnelige medsoldater eller nær familie. Krigføring blir ofte sett på som en felles opplevelse der samholdet i gruppen kompenserer for frykten for skade og død; og likevel hadde tjenesten for disse kvinnene resultert i en stadig dypere isolasjon på alle kanter.

Uten at det skal tas som kritikk av kveldens fokus, mener jeg vi kunne ha hørt litt mer om de positive og styrkende sidene ved krig, som tross alt eksisterer side om side med de traumatiske historiene. Det finnes hint om dette i form av muligheter for å tilegne seg ferdigheter og ledererfaring, samt møter med nye ideer og kulturer. Dette er ikke for å benekte den voldsomme kraften og ektheten i de negative skildringene som utgjør kjernen i denne rystende teateropplevelsen, men mer detaljer på dette feltet ville gitt en ekstra rikdom uten å vanne ut hovedbudskapet.

Alt i alt fortjener det kreative teamet og skuespillerne stor honnør for å konfrontere oss med dette urovekkende materialet på en måte som unngår klisjeer. I antikkens Athen var formålet med dramatikken å tvinge samfunnet til å se seg selv i speilet gjennom teaterets myter. De nakne, kor-pregede kommentarene og de brennende, individuelle historiene som fortelles på Cockpit, oppnår noe lignende ved å invitere oss til å tenke nytt om realitetene og konsekvensene av moderne væpnet konflikt fra et unikt perspektiv.

The Lonely Soldier Monologues spilles frem til 31. mai 2015 på Cockpit Theatre