Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: The Medium og The Wanton Sublime, Arcola Theatre ✭✭✭✭

Publisert

Av

timhochstrasser

Share

Hai Ting Chinn i The Wanton Sublime. Foto: Robert Workman The Medium og The Wanton Sublime

Arcola Studio 2

26.08.15

4 stjerner

Vi har kommet til avslutningen av samtidsopera-seksjonen ved Grimeborn-festivalen, en dobbeltforestilling bestående av Peter Maxwell Davies’ The Medium og The Wanton Sublime – et nytt verk av Tarik O’Regan til en libretto av Anna Rabinowitz. Robert Shaw regisserte begge operaene, og Orpheus Sinfonia under ledelse av Andrew Griffiths akkompagnerte i andre halvdel. Salen var utsolgt i forventning om en kveld med musikalitet av høy klasse – en forventning som stort sett ble innfridd.

Maxwell Davies skrev både tekst og musikk til denne femti minutter lange monologen uten akkompagnement helt tilbake i 1981, og den står som et av hans mest levedyktige sceneverk. Den fremføres ikke særlig ofte, antageligvis på grunn av de enorme kravene den stiller til sangeren, men det er vanskelig å se for seg en bedre tolkning enn den vi fikk her av mezzosopran Hai-Ting Chinn.

Når vi går inn i Studio 2, er sangeren allerede på plass i rollen. Hun sitter stiv som en påle, iført et pent kniplingsliv og drapert i et sjal – den typen særpreget viktoriansk sigøynerstil man gjerne forbinder med medier og spåkoner. Det er ingen scenografi utover en hevet hvit gangbro plassert diagonalt i rommet. Vi antar at vi befinner oss i et tivolitelt mens mediet venter på sine kunder.

Det er nettopp slik forestillingen begynner, ved at sangeren plukker ut tre publikummere for å spå dem i hendene. Men det blir snart tydelig at hun ikke er et vanlig medium. Ved siden av de konvensjonelle banaliteter som følger med yrket, kommer det svært lite smigrende kommentarer om kundene... er vi egentlig på tivoli i det hele tatt? Eller befinner vi oss snarere i hennes egen forestillingsverden? Gradvis graver mediet i det som åpenbart er en svært plaget fortid, og leverer lange sekvenser med melismatisk sang som beskriver både religiøs og seksuell ekstase. Hun ser ut til å kanalisere stemmene fra sin «søvngjengerske fantasi». På ulike tidspunkter inkluderte disse et byttingbarn, en hund, en tjenestepike, et voldtektsoffer, en novise og andre karakterer. Stemmen må dekke et enormt register og ulike stiler, fra ren sang til talt sang. Disse partiene er ekstremt krevende både vokalt og fysisk. På et tidspunkt vred Chinn seg på gulvet bare noen få meter fra skoene mine, mens hun fremdeles produserte helt presise toner. Det var voldsomt imponerende, men også ubehagelig og urovekkende, noe som utvilsomt var hensikten.

Temaer som galskap, fordømmelse, overtredelse og veiene mellom dem er sentrale for denne komponisten. Verket sees kanskje best i sammenheng med Eight Songs for a Mad King (1969), hans studie av George IIIs mentale sammenbrudd. Dette er ikke et verk man vil høre ofte, men det gjorde et dypt inntrykk på publikum. Gitt det synlige stresset forestillingen medførte, var det ingen overraskelse at sangeren forlot scenen i det siste mørket uten å bukke, for å forberede seg til sin neste solorolle etter pausen. Etter alle standarder var dette en fabelaktig femstjerners prestasjon, med krystallklar diksjon og komisk teft så vel som tragisk patos.

Hai Ting Chinn i The Medium. Foto: Robert Workman At forholdene var mindre tilfredsstillende under det andre stykket, var på ingen måte Chinns feil; hun ga oss nok en uovertruffen prestasjon. The Wanton Sublime krever en stor kammergruppe med strenger, fløyte, gitarer og slagverk, og dessverre – siden jeg satt bak de forsterkede gitarene – var lite av den komplekse teksten hørbar for meg i det trange Studio 2. O’Regan er kanskje best kjent for sin opera basert på Conrads Mørkets hjerte. Kjennemerkene ved hans stil var svært tydelige i dette nye verket, som her hadde sin europapremiere. Hans komposisjoner er sterkt påvirket av renessansepolyfoni, og vokallinjen bør kanskje sees som én linje blant mange som er vevd sammen med økende rytmisk kompleksitet i ensemblet. Siden jeg ikke kunne høre ordene, var det slik jeg måtte betrakte det. Som en ren auditiv opplevelse bød det på øyeblikk med stor klanglig skjønnhet, som fungerte som en slags motvekt til den kompromissløse førsteakten. I løpet av stykket protesterer Chinn, i rollen som Jomfru Maria, mot rollene Gud krever at hun skal spille. Vokallinjen flettes sammen med hennes egen innspilte stemme som synger ulike hellige tekster. Hun beveger seg langs den hvite gangbroen mens hun kler av seg en smart kontordrakt ned til undertøyet, for så gradvis å ta på seg en blå cocktailkjole og smykker... de tradisjonelle fargene for Jomfru Maria, men uten å signalisere en ydmyk aksept som Herrens tjenerinne. Det er synd vi ikke fikk utdelt teksten (slik vi gjorde tidligere i festivalen for Pierrot Lunaire); da hadde det vært mulig å si mer om librettoen og dens forhold til musikken.

Det var mange tematiske likhetstrekk mellom disse to stykkene, noe som gjorde sammensetningen fornuftig på papiret. Men dette ble overskygget av de praktiske utfordringene ved å plassere et så omfattende stykke i et så lite lokale. Å sette sammen gode dobbeltforestillinger er notorisk vanskelig for både teater og opera, og i dette tilfellet hadde det utvilsomt vært bedre å flytte denne til Arcolas hovedsal på de kveldene hvor hovedforestillingen ikke gikk.

Jeg har litt plass igjen til å kommentere de bredere temaene for samtidsstykkene under årets Grimeborn. Disse har vist at den utfordrende eller tilsynelatende utilgjengelige musikken ikke er noe hinder for en flott operakveld, forutsatt at andre kreative verdier er på plass og man har ivaretatt publikums behov. Hvis dramaet og karaktertegningen er tydelig, aksepterer man høyere terskler andre steder. Dette ble best illustrert i åpningsforestillingen Clown of Clowns, som bød på en dyp refleksjon over de tragiske og komiske mulighetene i pierrot-, klovne- og sirkustradisjonen – krevende på den beste måten, og i tillegg fryktelig morsomt.

Det er virkelig å håpe at vi får se mange nye operaer under neste års festival. Publikumsinteressen har vært upåklagelig, noe som er svært oppmuntrende, i likhet med muligheten for tilbakemeldinger og samtale i etterkant – en praksis jeg håper fortsetter.

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS