ANMELDELSE: The Nether, Royal Court Theatre ✭✭✭

The Nether. Foto: Johan Persson The Nether Royal Court Theatre 5. august 2014 3 stjerner Es Devlins scenografi til Jennifer Haleys stykke, The Nether, som nå har sin europapremiere på Royal Court (en samproduksjon med Headlong) under regi av Jeremy Herrin, er virkelig helt ekstraordinær og i seg selv vel verdt å se.

Det er en scenografi som på en blendende måte reflekterer temaene stykket tar for seg: teknologiens forførelse, tomheten og bedraget i den virtuelle verdenen, muligheten for den perfekte flukt, den stadig tilstedeværende faren for overvåking og misforståelser, og den sømløse blandingen av den virkelige verden med verdenen inne i internettet.

I tillegg spiller den på eventyraspektene i narrativet: på samme måte som i Trollmannen fra Oz, er den virkelige verden i utgangspunktet i svart-hvitt; den virtuelle virkeligheten i det tilkoblede datakosmoset er, som Oz, fylt med farger og teksturer som føles virkeligere enn virkeligheten.

Her er det trær, ulike nivåer og spartanske, dystopiske avhørsrom – alt sammen omsluttet av noe som kunne vært en dataskjerm. Det er fabelaktig smart og pirrende forlokkende. Videoprojeksjonene fra Luke Halls er intrikate og djevelsk forførende.

Det er vanskelig å forestille seg en bedre fysisk produksjon av dette stykket. Jeremy Herrins visjon her er ganske bemerkelsesverdig.

Haleys stykke er interessant nok, men det fungerer ikke spesielt godt som thriller (vendingene er nokså forutsigbare), og det har kanskje ikke så mye nytt på hjertet, om i det hele tatt noe.

Det reiser utvilsomt spørsmål om hva som skjer i internettets stadig voksende verden og ser på alvorlige temaer knyttet til identitet, både i den virkelige og den virtuelle verdenen. Dette gjøres gjennom rammeverket av en etterforskning av ugjerninger av verste sort – pedofili.

Det spiller på det faktum at de fleste har en tilstedeværelse på nettet uten å egentlig tenke over konsekvensene av det livet. Du poster kanskje en kommentar på en nettside, men hva skjer når folk svarer på den? Hvordan kan du egentlig stole på noen du møter på internett? Er det noe reelt over virtuelle vennskap eller dater? Bør det være strengere regulering av internett? Bør man hindres i å skape andre identiteter i den virtuelle horisonten? Og hvis det innføres restriksjoner, hva blir konsekvensene for den virkelige verden?

Dette er viktige og dagsaktuelle spørsmål, og Haleys stykke går rett til kjernen av dem.

Men Herrins produksjon har én merkelig svakhet: castingen. Ingen i ensemblet virker helt ideelle for rollene de spiller. Alle leverer greit nok, men med en bedre casting kunne stykket ha løftet seg på en måte det ikke gjør her.

Det er ikke det at skuespillerne er dårlige – for det er de ikke. Alle gjør en god nok figur. Det handler mer om at personstøpningene deres, både fysisk og i spillestil, ikke føles helt riktige. Stanley Townsend burde vært mer naturlig sjarmerende, jovial og usannsynlig som overgriper. David Beames trenger mer tydelighet, selvsikkerhet og trass som professoren som ønsker å leve et virtuellt liv. Amanda Hale trenger mer skarphet og en strengere overbevisning som etterforskeren med en moralsk trygghet rundt virtuell regulering.

Dette er fordi hver av deres karakterer i den virkelige verden må fungere i en bestemt ramme for at stykkets vendinger skal få optimal effekt, og for at prestasjonene til Ivanno Jeremiah (Woodnut) og Zoe Brough (Iris) skal kunne skinne i kontrast til dem.

Med en spilletid på nitti minutter er dette en severdig teateropplevelse. Men en sterkere casting ville ha resultert i en opplevelse som kunne ha stått i stil med Es Devlins ekstraordinære scenografi.