ANMELDELSE: The Prisoner, National Theatre ✭✭

Sophie Adnitt anmelder The Prisoner som nå spilles ved National Theatre, med manus av Peter Brook og Marie-Hélène Estienne.

Hiran Abeysekera og Omar Silva i The Prisoner. Foto: Ryan Buchanan The Prisoner

Dorfman Theatre

To stjerner

Bestill billetter nå

Er det noe jeg har gått glipp av?

Det var i alle fall det jeg spurte meg selv om da jeg forlot National Theatres Peter Brook-regisserte oppsetning av The Prisoner. Selv om applausen var nokså jevn ved teppefall (og det til og med kom noen begeistrede rop fra de øvre galleriene), og jeg i etterkant har sett emneknagger på sosiale medier som hyller forestillingen, forlot jeg personlig teateret fullstendig forvirret. Den tar utvilsomt prisen som det mest forvirrende stykket jeg har sett så langt i år; jeg ble aldri helt klok på hva den prøvde å være eller om den i det hele tatt hadde et konkret budskap.

Stykkets tittelperson er Mavuso, spilt dyktig og med en imponerende fysikk av Hiran Abeysekera, som er på scenen nesten hele kvelden. Mavuso begår et drap tidlig i handlingen (utenfor scenen), og som straff blir han forvist av sin onkel Ezekiel (Hervé Goffings) til å sitte utenfor et massivt fengsel i ørkenen. Og stirre på det. Noe han gjør de neste ti årene. Dag ut og dag inn. Av og til får han besøk. Noen ganger snakker de om rettferdighet. Andre ganger vitser de om prostituerte og drikker gin.

Herve Goffings og Kalieaswari Srinivasan i The Prisoner. Foto: Ryan Buchanan

Handlingen foregår i det som utvilsomt er en ørken, og den minimalistiske scenografien skaper et karrig, solstekt og forlatt sted på en svært effektiv måte. Lyd brukes også sparsomt, men godt; et høydepunkt er når Ezekiel går gjennom en skog med den unge Mavuso – resten av skuespillerne etterligner fuglekvitter og andre lyder fra naturen.

Forestillingens narrativ er pakket inn i en nokså klønete rammefortelling om en hvit, mannlig reisende (Donald Sumpter) på en form for fattigdomsturisme. Med jevne mellomrom får vi tilbakeblikk til Mavusos søster Nadia (Kalieaswari Srinivasan), hvis traumer og misbruk brukes som et dramatisk virkemiddel for så å bli feid til side med urovekkende lite ettertanke.

Det føles også litt dristig å markedsføre dette stykket på Peter Brooks berømte regi, når det er en av de mest fantasiløse iscenesettelsene jeg har sett på svært lenge. Folk går inn, folk går ut. Lange partier av handlingen foregår med karakterer som ligger eller sitter på bakken, noe som gjør dem usynlige for alle bak andre rad. Til slutt gir publikum opp å prøve å se. Det sier sitt at et tidlig øyeblikk hvor Mavuso klatrer opp langs teaterveggen er et visuelt høydepunkt – disse siktlinjeproblemene burde vel ha blitt plukket opp under prøvene? Lange, dvelende pauser dreper tempoet totalt, og på et tidspunkt blir en sekvens med lysskift som skal indikere dager som går, rett og slett ufrivillig komisk i sin lengde. Omar Silva, i rollene som både vakt og lokal mann, tilfører sårt trengt energi når han dukker opp, men han er dessverre ikke på scenen lenge nok.

Donald Sumpter, Omar Silva og Hiran Abe Ysekera i The Prisoner. Foto: Ryan Buchanan.

Manuset, skrevet av Brook og medregissør Marie-Hélène Estienne, snirkler seg avgårde uten mål og mening, krydret med klisjeer om å «tilgi og glemme», slik at det føles som en straffeutmåling like endeløs som Mavusos. Heldigvis er det drysset inn litt humor, ikke minst når Mavuso får beskjed om at etter ti år i eksil kan straffen hans endelig begynne.

«Nå?!» spør han vantro, «hva i alle dager har jeg gjort her hele denne tiden?» Akkurat slik følte jeg det også.

Utilgivelig kjedelig og pinlig tamt; The Prisoner er en stor skuffelse fra en teaterlegende.

Spilles til 4. november 2018

BESTILL BILLETTER TIL THE PRISONER HER