ANMELDELSE: The Red Lion, Dorfman Theatre ✭✭✭✭

The Red Lion

Dorfman Theatre

9. juni 2015

4 stjerner

Det eneste uomtvistelige faktumet ved Ian Ricksons oppsetning av Patrick Marbers nye stykke, The Red Lion, som hadde premiere i kveld på National Theatres Dorfman-scene, er at Calvin Demba er en stigende stjerne og definitivt et navn å følge med på. Han viste et enormt potensial på Royal Court i The Wolf At The Door, og her beviser han at han har en naturlig og trygg scenetilværelse. Han evner å få selv de mest usannsynlige situasjoner og replikker til å smelte sammen til en helstøpt og troverdig karakter.

På overflaten handler Marbers stykke om fotball – om ritualene, tabuene, intrigene og hierarkiet som omgir sporten. The Red Lion er en amatørklubb som ble stiftet for lenge siden av en gruppe menn som så behovet for et samlingspunkt i lokalsamfunnet. De tre karakterene i stykket er alle uløselig knyttet til denne klubben, et sted som nå knapt overlever, som tørster etter inntekter, og som lener seg tungt på godheten til frivillige som elsker sporten høyere enn livet selv.

Demba spiller den yngste av de tre, lagets nye håp, Jordan. Peter Wight spiller Yates, en gang en legendarisk spiller, senere trener for klubben. Men Yates mistet fotfestet, opplevde et slags sammenbrudd, og steller nå for klubben som en trofast tjener. Han holder garderoben ren, sørger for utstyr og holder spillerne fokuserte. Han følger med på alt: kampene, styret, de frivillige og spillerne. Han er kjent som «The Lege» (forkortelse for legende) og er banens ukronede statsmann.

Den tredje mannen, den treffende navngitte Kidd, spilles av Daniel Mays. Kidd er klubbens nåværende manager, en sjeleselger med store ambisjoner og enda større kjeft. Han er halvt spøkefugl, halvt barn og tvers igjennom en desperat lykkejeger. Kidd er den mest prangende maskuline av de tre, men det er en fasade som slår sprekker etter hvert som de taktiske planene hans svikter.

Men Marber skriver ikke bare om fotball. Stykket handler fundamentalt sett om maskulinitet og det moderne samfunnet. Trioen representerer en slags fotballens hellige treenighet – far, sønn og hellig ånd. Hvem som fyller hvilken rolle er ikke alltid opplagt, og dynamikken skifter underveis, noe som kanskje er det mest interessante aspektet ved Marbers stykke.

Ingen av mennene har hatt særlig mye kjærlighet i livet sitt. Ingen har et velfungerende forhold til en kvinne. De som er fedre ser ikke barna sine; ekte ømhet virker flyktig og uønsket. All følelsesmessig energi kanaliseres inn i fotballen. Stykket utforsker i detalj prisen for slike valg. En klem viser seg å være kveldens mest forløsende øyeblikk.

I tillegg berører stykket hvordan lidenskap og håndverk har måttet vike for forretningsmodeller og kynisk profittmaksimering. Det er interessant å høre denne debatten utspille seg i denne særegne, nærmest stammeaktige konteksten. På en eller annen måte virker det mer slagkraftig i en arena preget av svette drakter, gjørmete sokker og billige dresser enn i utallige andre dramaer satt til styrerom og kontorlandskap.

Marber er en mester i å bygge opp et plott og i å snu forventningene til publikum. The Red Lion er intet unntak. Karakterer introduseres på en bestemt måte, for så å handle i direkte strid med det man forventer. Eller det er i hvert fall slik det ser ut. Som vanlig hos Marber er ting sjelden slik de virker, og narrativet har flere vendinger enn en proffdriblekunstner.

Demba er dyktig til å vise frem både Jordans naivitet og hans mørkere, mer komplekse sider. Han er smidig på alle måter – som fotballspiller, som fremadstormende talent og som en som lærer raskt, om enn ikke alltid klokt. Han lykkes med å forene Jordans tro med handlingene hans, og samspillet med Wight danner et nyansert og fullstendig troverdig vennskap.

Wight er fabelaktig som den melankolske, ensomme og dedikerte klubbmannen hvis liv er fullstendig sentrert rundt idretten og The Red Lion. Laget har blitt hans familie, og de lyssky handlene som følger med klubbdriften er aldri langt unna tankene hans. Yates har ritualer i hver fiber av kroppen, og Wight tydeliggjør dette elegant i både dialogen med Kidd og Jordan, og i den grundige gjentakelsen han legger i arbeidet i garderoben. Wight er så komplett og troverdig at de siste scenene er utrolig gripende, uansett hvor uunngåelige de måtte føles.

Som Kidd virker Daniel Mays som om han hele tiden «spiller». Han går aldri helt inn i karakteren, med det resultatet at dybden Demba og Wight tilfører stykket mangler i hans prestasjon. Rollen krever en hardere, mer desperat kjeltringstype; ja, den snartenkte retorikken og den påtatte overlegenheten er viktig, men for at stykkets kompleksitet skal fungere optimalt, trengs det mer fare, mer galskap og mer sårbarhet i tolkningen.

Ricksons regi er trygg og tydelig. Heldigvis er han ikke redd for stillhet, og han bruker pauser til sin store fordel. Spenningsnivået er ofte høyt, og humoren kommer naturlig og perfekt integrert når det trengs. Anthony Wards realistiske scenografi med garderobe og dusjfasiliteter er akkurat så slitt og skitten som den bør være, og etablerer umiddelbart den rette stemningen. Hugh Vanstones lyssetting og Ian Dickinsons lyddesign forsterker atmosfæren, mens Stephen Warbecks originalmusikk bidrar til den spente stemningen. Produksjonsverdien er gjennomgående svært høy.

Dette er et fascinerende og uforutsigbart stykke. Det er kanskje ikke Marbers aller skarpeste tekst rent språklig (situasjonen bringer med seg en del floskler), men det er en av de beste produksjonene av et nytt stykke National Theatre har presentert på lang tid.

The Red Lion spilles frem til onsdag 30. september 2015