ANMELDELSE: The Rink, Southwark Playhouse ✭✭✭✭✭

Douglas Mayo anmelder Kander og Ebbs musikal The Rink med Caroline O'Connor og Gemma Sutton i hovedrollene, som nå spilles ved Southwark Playhouse.

Gemma Sutton og Caroline O'Connor i The Rink. Foto: Darren Bell The Rink

Southwark Playhouse

5 stjerner

Bestill billetter nå

Til å være en kampermusikal viser The Rink, skrevet av stjerneduoen John Kander og Fred Ebb (Chicago og Cabaret, for å nevne noen), seg å være en veritabel skattekiste. Musikalen tar for seg en generasjonskonflikt der mor og datter barker sammen over en gammel familiebedrift, men skraper man i overflaten, er det så mye mer å hente. Jeg så The Rink for første gang på Leicester Haymarket for over tjue år siden. Når jeg nå vender tilbake til stykket med mer livserfaring i bagasjen, ser jeg mange av temaene med friske øyne og forstår og verdsetter Annas synspunkt langt bedre.

Kander, Ebb og manusforfatter Terence McNally har skapt en form for minnemusikal, på samme måte som Tennessee Williams gjorde med glassmenasjeriet. Det er lett å se på fortiden med nostalgiske briller – vi har vel alle glamorisert fortiden på et tidspunkt – men i The Rink må man også forholde seg til selve rulleskøytehallens fysiske struktur. Bygget etter datidens standarder har denne hallen overlevd to verdenskriger, og selv om det ytre forfallet er tydelig, er det fortsatt en solid konstruksjon som har huset familien Antonelli gjennom to generasjoner.

Gemma Sutton, Caroline O'Connor og Stewart Clarke i The Rink. Foto: Darren Bell

Caroline O'Connor spiller Anna. Det er en mesterlig prestasjon fra en skuespiller som har musikalteater i blodet. Caroline behandler sangtekstene som et feilfritt andrespråk. Det virker helt uanstrengt, men det er en finslipt ferdighet som er grundig innstudert. Hennes Anna er sterk, resolutt og fremtidsrettet, men datteren Angels ankomst etter sju år avslører øyeblikk hvor smerten kommer frem som sprekker i finere krystall. Hun må trå varsomt for at alt ikke skal knuses, og med kofferten pakket er hun ikke villig til å la det skje.

Gemma Suttons Angel er like deler krass datter og trett reisende. Hadde hun kommet noen timer senere, ville hun møtt en tom bygning klar for riving. Angel vet nøyaktig hvilke emosjonelle knapper hun skal trykke på hos moren, og gjør det med nådeløs presisjon, men etter hvert som hennes forhistorie rulles opp, forstår man kanskje hvorfor hun har utviklet et skuddsikkert skall. Da sangen «All The Children In A Row» var ferdig, må jeg innrømme at tårene presset på, akkurat som hos flere av publikummerne rundt meg.

Det er fantastisk å se to så fremragende skuespillere som matcher hverandre perfekt og som virkelig mestrer dette partituret. Det gnistrer av ekte familiært raseri i numre som «Don't 'Ah Ma' Me!», akkurat slik det skal være.

Ensemblet i The Rink. Foto: Darren Bell

Seks andre skuespillere befolker verdenen i The Rink, og det er verd billetten alene å se den heroiske innsatsen de legger ned i å spille dusinvis av andre roller – både menn og kvinner – mens fortiden gjenfortelles i en serie tilbakeblikk. Stewart Clarke, Ross Dawes, Michael Lin, Elander Moore, Ben Redfern og Jason Winter mestrer alt, det er jeg ikke i tvil om. Enten det er det brautende i numre som «The Rink» eller de små nyansene som fremmaner det feminine når de tryller frem en nabo fra gamle dager, er det teatralsk gull! Det er et ensemble på høyde med det ypperste jeg har sett.

Jeg satte spesielt pris på Stewart Clarkes Dino, pint og fanget etter krigen i en familiebedrift og med en familie han ikke vil ha; Ross Dawes og Ben Redfern som sammen med Caroline O'Connor leverer ren dynamitt i fluktstoler; og Jason Winters korte forvandling til en nonne etter Det andre vatikankonsil. Selv i humoren finnes det en medfødt ærlighet.

Skuespillerne har fått en fantastisk tumleplass takket være scenograf Bec Chippendale. Her er så mange detaljer, et solid fundament og tydelig forfall, men når diskokula tennes, kan man for et lite øyeblikk se for seg bygningen i sin storhetstid. Sørg for å lese biografien hennes i programmet også – svært rørende, og hun har virkelig forstått dette stykket! Becs arbeid blir perfekt lyst opp av Matt Daw. Det er en kompleks lyssetting med presise øyeblikk kombinert med en regi som kunne virket overveldende, men det er til hans ære at det aldri forstyrrer, men snarere forsterker dramatikken.

Joe Bunkers lille, men strålende band, med nye orkestrasjoner av Greg Arrowsmith, komplementerer ensemblet perfekt og får John Kanders musikk til å skinne.

Fabian Aloise må være klar for å sette opp Starlight Express etter dette. Å få dette ensemblet til ikke bare å gå på skøyter, men nesten steppe med rulleskøyter, er ingen liten bragd. Sammen med regissør Adam Lenson har dette partnerskapet skapt noen av de vakreste øyeblikkene, som i den tidligere nevnte «All The Children In A Row». Adam Lenson er i ferd med å skape seg et stort navn som musikalregissør. Det er tydelig at han virkelig forstår sjangeren, og musikalverdenen trenger flere slike regissører. Gode musikaler kan være fantastiske, men det finnes ingen snarveier, og det forstår Lenson.

Jeg nøler med å bruke ordet, men denne oppsetningen av The Rink er en real mesterklasse i hva som kan oppnås når man samler et stjernelag. Den er fullt på høyde med alt som går i West End for øyeblikket, og fortjener definitivt et langt liv videre.

For å si det med sangen: «Det er ingenting som slår The Rink, tror jeg!»

Få på deg rulleskøytene og skaff deg en billett før rivningsarbeidet starter 23. juni!

BESTILL BILLETTER TIL THE RINK NÅ