ANMELDELSE: Måken (The Seagull), Lyric Hammersmith ✭✭✭✭✭

Ensemblet i Måken på Lyric Hammersmith Måken

Lyric Hammersmith

12. oktober 2018

Fem stjerner

Bestill billetter til Måken Anton Tsjekhovs Måken har lenge vært betraktet som en akademisk tekstbastion, og denne nye versjonen på Lyric Hammersmith gir et friskt perspektiv på klassikeren. Den pensjonerte advokaten Peter sørger over å ha gitt opp bylivet for å flytte til godset på landet, fast bestemt på å opprettholde en luksuriøs livsstil mens helsen svikter. Hos ham bor hans angstpregede nevø og dramatiker Konstantin, som forguder nabojenta, den drømmende Nina. En sommer kommer Peters søster, skuespillerinnen Irina, på besøk med sin nyeste elsker, forfatteren Boris Trigorin, på slep. Slik starter gruppens undergang, drevet fram av gjengjeldt begjær og idealiserte bilder av hverandre.

Brian Vernel (Konstantin) og Lesley Sharp (Irina)

Denne nye versjonen av Simon Stephens fungerer mer som en frisk pust enn en total omskrivning, men når det gjelder tilgjengelighet, er han et mer tiltalende valg i dag enn den for lengst avdøde russeren. De første scenene krever at de som ikke kjenner Tsjekhov fra før, må orientere seg litt i hvem som er hvem, men når stykket først setter seg, er det usedvanlig fengslende.

Selv om Stephens utvilsomt har modernisert manuskriptet (og takk og lov unngått påtatte referanser til sosiale medier i forsøket), har dialogen en nærmest lyrisk kvalitet. De dypere talene og forklarende partiene hyller originalens klassiske stil. Det har også et tidløst preg; ved å unngå spesifikke stedsnavn, årstall eller én gjennomgående dialekt blant det herlig varierte ensemblet, antyder Stephens at dette kunne utspilt seg ved hvilken som helst innsjø i verden. Det forblir skarpt og vittig, med en letthet i første akt. Med flere overraskende øyeblikk som vekker latter, er det flust av humor før stykket beveger seg inn i et langt mørkere terreng, og all munterhet fra første halvdel er i stor grad fraværende i den andre.

Det finnes også et lag av metatekst her, med flere henvendelser til publikum (ofte fornøyelig overhørt av andre karakterer) og mange referanser til skuespill og «teatret!», akkompagnert av talende bevegelser mot salen. En litt for lang tale fra Boris om forfatteres usikkerhet har kanskje relevans for handlingen, men når den kommer fra en så etablert dramatiker som Stephens, føles det litt som navlebeskuelse. Teksten er på sitt beste når den – i likhet med Tsjekhovs original – diskuterer ting som har skjedd utenfor scenen, preget av en ufravikelig, underliggende melankoli over fortiden. Det er ikke bare selve ordene som er ladet med undertekst – det er også måten de formidles på.

Lesley Sharp (Irina)

Denne oppsetningen kan skilte med et sterkt ensemble. Lesley Sharp er i toppform som Irina, en skuespillerinne som klamrer seg til sin svinnende ungdom. Hver bevegelse og hvert ord er en forestilling i stykkets verden, der Irina konstant krever oppmerksomhet og lever livet som om hun alltid blir observert. Alt er litt tilgjort – et spill, en monolog, et melodrama. Men Sharp gir denne kvinnen, som lett kunne blitt en stereotypi, stor dybde. Hun veksler mellom ubehagelig barnslighet og ren grusomhet, før hun vender tilbake til den sjarmen og humoren hennes Irina sannsynligvis ble kjent for. Scenene med sønnen Konstantin (Brian Vernel, som mesterlig bærer en enorm del av stykkets emosjonelle tyngde) avslører en rystende sårbarhet som Irina er altfor rask med å undertrykke. Sharp er helt magnetisk og en ekspert på subtilitet som passer stykket perfekt.

Brian Vernel (Konstantin), Nicolas Tennant (Peter) og Raphael Sowole (Simeon)

Nicholas Tennant er befriende upretensiøs som den skrantende familieoverhodet Peter, og hans sviktende helse skildres med urovekkende progresjon og fysikk. Han lufter sin angre mer åpent enn de andre, noe som først fremstår som klagesang fra en døende mann. Etter hvert som vi lærer mer om de andre, blir det imidlertid tydelig at han er den mest ærlige av dem alle.

Cherrelle Skeete (Marcia)

Cherelle Skeete spiller Marcia med ungdommelig overfølsomhet og en stille, smertefull resignasjon over sin lodd i livet, og hennes lavmælte tristhet er berørende å være vitne til. I den andre enden av skalaen er Lloyd Hutchinson som hennes godsforvalter-far hysterisk morsom når han forteller langdryge historier som faller fullstendig flatt blant hans likemenn. Paul Higgins som Hugo mestrer den melankolske frakoblingen som gjør ham til en av stykkets mest sympatiske skikkelser. Han kommer fra det hele med færrest skrammer, men han fanger godt motløsheten hos noen som ser vennene sine ødelegge livene sine uten å kunne stoppe det.

Med en spilletid på nesten tre timer er ikke dette det korteste verket, men tiden flyr av gårde. Utfordringene med formatet med flere akter overvinnes med oppfinnsomme overganger, og musikalske motiver hindrer enhver sjanse for pinlig stillhet. Hyemi Shins ulike scenerigg er imponerende i seg selv, men de lar skuespillerprestasjonene forbli hovedattraksjonen og forsterker følelsen av tidløshet. Dette er en sjelden produksjon som har både stil og substans; Stephens og Tsjekhov er en vinnende kombinasjon.

BESTILL BILLETTER TIL MÅKEN PÅ LYRIC HAMMERSMITH NÅ

Se produksjonsbilder fra Måken